Jesaia 38:15
Hva skal jeg si? Han har selv sagt det til meg og selv gjort det: Jeg skal vandre stille alle mine år over min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har selv sagt det til meg og selv gjort det: Jeg skal vandre stille alle mine år over min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt og gjort det. Jeg vil leve ydmykt gjennom alle mine år på grunn av smerten i sjelen min.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det; jeg vil vandre varsomt i alle mine år i bitterheten av min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
Hva skal jeg si? Han talte til meg, og han gjorde det. Jeg vil vandre med ydmykhet alle mine år på grunn av sjelens bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal vandre sakte alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
«Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og selv oppfylt det. Hele mine dager skal forløpe stille, gjennom min sjels bitre smerte.»
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har selv gjort det. Jeg skal trå varsomt gjennom alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He has done this. I will walk humbly all my years because of this anguish of my soul.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hvad skal jeg sige? han baade tilsagde mig det, og han gjorde det; jeg skal vandre (sagteligen) frem alle mine Aar for min Sjæls Bitterheds Skyld.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå stille gjennom alle mine år i min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He Himself has done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
Hva skal jeg si? For han har talt til meg, selv har han gjort det. Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Det er han som har gjort det. Hele min tid er jeg urolig, jeg vrir meg uten hvile.
What shall I say?{H1696} he hath both spoken{H559} unto me, and himself hath done{H6213} it: I shall go softly{H1718} all my years{H8141} because of the bitterness{H4751} of my soul.{H5315}
What shall I say{H1696}{(H8762)}? he hath both spoken{H559}{(H8804)} unto me, and himself hath done{H6213}{(H8804)} it: I shall go softly{H1718}{(H8691)} all my years{H8141} in the bitterness{H4751} of my soul{H5315}.
What shal I speake or say, ethat he maye this doo? yt I maye lyue out all my yeares, yee in the bytternesse of my life?
What shall I say? for he hath said it to me, and he hath done it: I shall walke weakely all my yeeres in the bitternesse of my soule.
What shall I say? The Lorde hath made a promise to me, yea and he hym selfe hath perfourmed it: I shall therefore so long as I lyue remember this bitternesse of my lyfe.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done [it]: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shall I say? he has both spoken to me, and himself has done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
-- What do I say? seeing He said to me, And He Himself hath wrought, I go softly all my years for the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What am I to say? seeing that it is he who has done it: all my time of sleeping I am turning from side to side without rest.
What will I say? He has both spoken to me, and himself has done it. I will walk carefully all my years because of the anguish of my soul.
What can I say? He has decreed and acted. I will walk slowly all my years because I am overcome with grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Min sjel er trett av livet; jeg vil gi frihet til min klage; jeg vil tale i min sjels bitterhet.
11 Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min ånds forpinthet; jeg vil klage i min sjels bitterhet.
10 Jeg sa: I midten av mine dager skal jeg gå inn i dødsrikets porter. Jeg er berøvet resten av mine år.
11 Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren i de levendes land, ikke lenger skue mennesket blant verdens innbyggere.
12 Min bolig er blitt fjernet og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; jeg har rullet opp mitt liv som en vever, han vil klippe meg av veven. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
13 Jeg roet meg til morgenen; som en løve brøt han alle mine knokler. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
14 Som en svale eller trane kvidret jeg, jeg klaget som en due; mine øyne svek i sitt blikk oppover. Å, Herre, jeg er undertrykt, vær min sikkerhet.
16 Herre, ved dette lever mennesket, og i alt dette er min ånds liv: derfor gjenopprett meg og la meg leve.
17 Se, det var for fredens skyld jeg hadde stor bitterhet. Men du har i kjærlighet til min sjel frelst den fra undergangens grav; for du har kastet alle mine synder bak din rygg.
6 Jeg er full av smerte og bøyd ned dypt; jeg sørger hele dagen.
17 For jeg er nær ved å falle, og min smerte er stadig foran meg.
18 For jeg vil bekjenne mine misgjerninger, jeg er bekymret for min synd.
9 Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød; Mitt øye sløses bort av sorg, ja, min sjel og min kropp.
10 For livet mitt tæres bort i sorg, og mine år med sukk; Min styrke svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
18 Å, at jeg kunne trøste meg mot sorg! Mitt hjerte er svakt i meg.
3 For fienden har forfulgt min sjel; han har slått mitt liv ned til jorden: Han har latt meg bo i mørke steder, som de som har vært døde lenge.
4 Derfor er min ånd overveldet i meg; mitt hjerte er øde inni meg.
12 Er det intet for dere, alle som går forbi? Se og merk om det er noen sorg som min sorg, som er bragt på meg, Som Herren har påført meg på sin brennende vredes dag.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og det har slått dem ned; han har spredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake: Han har gjort meg øde og svak hele dagen.
8 Jeg er kraftløs og sønderknust; jeg stønner på grunn av mitt urolige hjerte.
2 Jeg ble stum av stillhet, jeg holdt meg rolig, til og med fra det gode, og min sorg ble rørt opp.
14 Hvorfor skulle jeg ta min egen kropp mellom tennene, og sette mitt liv i min hånd?
15 Se, han vil drepe meg; jeg har ingen håp: likevel vil jeg forsvare min måte å leve på foran ham.
19 Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; Alle mine fiender har hørt om min nød; de er glade over at du har gjort det: Du vil bringe den dagen du har kunngjort, og de skal bli som meg.
22 La all deres ondskap komme for deg; Og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser: For mine sukk er mange, og mitt hjerte er svakt.
14 For hele dagen er jeg blitt plaget, og jeg er blitt straffet hver morgen.
15 Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, ville jeg ha handlet troløst mot generasjonen av dine barn.
19 Hvem er det som vil stride mot meg? For da ville jeg tie og forlate ånden.
18 Han lar meg ikke få puste, men fyller meg med bitterhet.
1 Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
2 Han har ført meg og latt meg vandre i mørke og ikke i lys.
2 Hvor lenge skal jeg ha sorg i min sjel, med sorg i mitt hjerte hele dagen? Hvor lenge skal min fiende seire over meg?
20 Hvis jeg har syndet, hva gjør jeg mot deg, du menneskets vokter? Hvorfor har du gjort meg til et mål for deg, så jeg blir en byrde for meg selv?
27 Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge av meg mitt dystre ansikt og være ved godt mot;
21 For min sjel var bedrøvet, og jeg ble stikket i hjertet.
7 Mitt øye er også svekket av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
20 Er ikke mine dager få? Slutt da, og la meg være, så jeg kan finne litt trøst,
6 Selv om jeg snakker, er min sorg ikke mildnet; Og selv om jeg tier, hva blir min lettelse?
10 Da ville det fortsatt være min trøst, ja, jeg ville juble i smerte som ikke sparte, for jeg har ikke fornektet Den Hellige ens ord.
16 Og nå er min sjel utøst i meg; plagedager har grep om meg.
15 Jeg har sydd sekkestrie på huden min og lagt min horn i støvet.
3 Da jeg tidde, ble mine ben borttæret, mens jeg stønnet hele dagen.
11 Han har vendt mine veier til side og revet meg i stykker; han har gjort meg øde.
10 Fjern ditt slag fra meg; jeg er knust av støtet fra din hånd.
15 så min sjel heller vil velge kvelning og døden framfor disse bena.
15 Han har fylt meg med bitterhet, han har mettet meg med malurt.
3 Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er sliten av mitt sukk, og jeg finner ingen hvile.
4 Mitt hjerte er fylt av smerte inne i meg: Og dødens redsler har falt på meg.
20 Min sjel har dem fortsatt i minne, og den er nedtynget i meg.