Jeremia 20:9
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Så jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham eller tale mer i hans navn, men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben; og jeg forsøkte å utholde det, men jeg kunne ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir ordet hans som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i min kropp. Jeg blir trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Da sa jeg: 'Jeg skal ikke nevne ham lenger, eller tale noen mer i hans navn.' Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, begravet dypt i mine ben. Jeg ble utmattet av å holde tilbake og klarte ikke å fortsette.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale i hans navn,» blir det i mitt hjerte som en ild brennende, innestengt i mine bein, og jeg blir trett av å holde det inne, og jeg kan ikke.
But if I say, 'I will not mention Him or speak any more in His name,' His word is in my heart like a fire, a fire shut up in my bones. I am weary of holding it in; indeed, I cannot.
Men jeg sa: Jeg vil ikke nevne ham, jeg vil ikke lenger tale i hans navn. Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg klarte det ikke.
Og jeg sagde: Jeg vil ikke komme ham ihu, og ei tale ydermere i hans Navn, men det var i mit Hjerte, som en brændende Ild (havde været) indelukket i mine Been; og jeg søgte med Møie at fordrage det, men jeg kunde ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale mer i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild innesperret i mine ben, og jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak anymore in his name. But his word was in my heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with holding back, and I could not stay.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale lenger i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine ben, og jeg er lei av å holde igjen, og jeg klarer det ikke [mer].
Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
Wherfore, I thought from hence forth, not to speake of him, ner to preach eny more in his name. But the worde off the LORDE was a very burnynge fyre in my hert and in my bones, which when I wolde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speake any more in his Name. But his worde was in mine heart as a burning fire shut vp in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Wherefore I thought from hencefoorth not to speake of hym, nor to preache any more in his name: but the worde of the Lorde was a very burning fire in my heart and in my bones, whiche when I woulde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But [his word] was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not [stay].
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
And I said, `I do not mention Him, Nor do I speak any more in His name,' And it hath been in my heart As a burning fire shut up in my bones, And I have been weary of containing, And I am not able.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot [contain] .
And if I say, I will not keep him in mind, I will not say another word in his name; then it is in my heart like a burning fire shut up in my bones, and I am tired of keeping myself in, I am not able to do it.
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
Sometimes I think,“I will make no mention of his message. I will not speak as his messenger any more.” But then his message becomes like a fire locked up inside of me, burning in my heart and soul. I grow weary of trying to hold it in; I cannot contain it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8For når jeg snakker, roper jeg ut; jeg roper, Vold og ødeleggelse! fordi Herrens ord har blitt til spott for meg og til latter hele dagen.
2Jeg ble stum av stillhet, jeg holdt meg rolig, til og med fra det gode, og min sorg ble rørt opp.
3Mitt hjerte brant i meg; mens jeg tenkte, flammet en ild opp. Da talte jeg med min tunge:
10For jeg har hørt mange baktale, skrekk på alle kanter. Angi, og vi skal angi ham, sier alle mine venner, de som venter på at jeg skal falle; kanskje han blir overtalt, og vi skal få overtaket mot ham og ta vår hevn på ham.
13Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og det har slått dem ned; han har spredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake: Han har gjort meg øde og svak hele dagen.
3Da jeg tidde, ble mine ben borttæret, mens jeg stønnet hele dagen.
10Da ville det fortsatt være min trøst, ja, jeg ville juble i smerte som ikke sparte, for jeg har ikke fornektet Den Hellige ens ord.
11Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min ånds forpinthet; jeg vil klage i min sjels bitterhet.
14Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere taler dette ordet, se, jeg vil gjøre mine ord i din munn som ild, og dette folket som ved, og det skal fortære dem.
19Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
19Min smerte, min smerte! Jeg lider i mitt hjerte; mitt hjerte er urolig i meg; jeg kan ikke tie, for du har hørt, å min sjel, lyden av basunen, krigsalarmen.
35Så ville jeg tale, og ikke frykte ham; for slik er jeg ikke i meg selv.
19Hvem er det som vil stride mot meg? For da ville jeg tie og forlate ånden.
29Er ikke mitt ord som ild? sier Herren, og som en hammer som knuser berget i biter?
16Dine ord ble funnet, og jeg åt dem; og dine ord ble til glede for meg og hjertets fryd: for jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud.
17Jeg satt ikke i de frydendes forsamling, og gledet meg ikke; jeg satt alene på grunn av din hånd; for du har fylt meg med indignasjon.
9Når det gjelder profetene. Mitt hjerte er knust i mitt indre, alle mine bein rister. Jeg er som en drukken mann, som en mann som vinen har overvunnet, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
6Selv om jeg snakker, er min sorg ikke mildnet; Og selv om jeg tier, hva blir min lettelse?
2Han har gjort min munn som et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han skjult meg. Han har gjort meg til en glinsende pil; i sitt kogger har han gjemt meg.
18Å, at jeg kunne trøste meg mot sorg! Mitt hjerte er svakt i meg.
15Hva skal jeg si? Han har selv sagt det til meg og selv gjort det: Jeg skal vandre stille alle mine år over min sjels bitterhet.
11Derfor er jeg full av Herrens vrede; jeg er trett av å holde den tilbake: hell den ut over barna på gaten, og over forsamlingen av unge menn sammen; for selv mannen med hustruen skal bli tatt, den gamle med den som er fullt av dager.
9For mitt navns skyld vil jeg holde tilbake min vrede, og for min ære vil jeg avstå for deg, så jeg ikke utrydder deg.
9Jeg har forkynt glede over rettferdighet i den store forsamlingen; se, jeg holder ikke min munn lukket, Herre, du vet det.
15Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, ville jeg ha handlet troløst mot generasjonen av dine barn.
19Men jeg var som et uskyldig lam som ble ført til slaktet; og jeg visste ikke at de tenkte ut planer mot meg, og sa: La oss ødelegge treet med dets frukt og avskjære ham fra de levendes land, så hans navn ikke mer blir husket.
20Men du, hærskarenes Herre, som dømmer rettferdig, som prøver hjertet og sinnet, la meg se din hevn over dem, for til deg har jeg avslørt min sak.
14Jeg har lenge vært taus; jeg har vært stille, og holdt meg tilbake. Nå skal jeg skrike ut som en kvinne i fødsel; jeg skal gispe og stønne samtidig.
14Jeg er utøst som vann, alle mine knokler er i ulage; Mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
15Min kraft er uttørket som et leirskår, min tunge klistrer seg til ganen; Du legger meg ned i dødens støv.
16Men jeg har ikke hastet bort fra å være en hyrde etter deg; heller ikke har jeg ønsket den sørgelige dagen, du vet: det som kom fra leppene mine var foran ditt ansikt.
23Å, at mine ord nå ble skrevet! Å, at de ble inngravert i en bok!
18For jeg er full av ord; ånden inni meg presser på.
1For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke hvile, før hennes rettferdighet går fram som lys, og hennes frelse som en brennende lampe.
27Men hvis dere ikke vil høre på meg for å helligholde sabbatsdagen og ikke bære en byrde og komme inn ved Jerusalems porter på sabbatsdagen; da vil jeg sette ild på portene, og den skal ødelegge Jerusalems palasser, og den skal ikke slukkes.
20Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Eller skal en mann ønske at han ble oppslukt?
3For mine dager svinner bort som røyk, og mine ben brenner som et ildmerke.
49Da sa jeg: Ah, Herre Gud! De sier om meg: Er han ikke bare en som taler i gåter?
8Jeg er kraftløs og sønderknust; jeg stønner på grunn av mitt urolige hjerte.
22Da hadde Herrens hånd vært over meg om kvelden, før han som hadde sluppet unna kom; og han hadde åpnet min munn, inntil han kom til meg om morgenen; og min munn ble åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
3Derfor er mine lender fylt med angst; smerter har grepet meg, som smertene til en kvinne i fødsel: jeg er så plaget at jeg ikke kan høre; jeg er så forferdet at jeg ikke kan se.
20Jeg vil tale, så jeg kan bli lettet; jeg vil åpne mine lepper og svare.
20Se, Herre; for jeg er i nød; mitt indre er urolig; Mitt hjerte er vendt i meg; for jeg har grovt gjort opprør: Ute sverdet berøver, hjemme er det som døden.
14Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og det er ingen tilrettevisninger i min munn.
9Da rakte Herren ut sin hånd og berørte min munn; og Herren sa til meg: Se, jeg har lagt mine ord i din munn.
27Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge av meg mitt dystre ansikt og være ved godt mot;
12Jeg vil ikke tie om hans lemmer, hans mektige styrke eller hans skjønne skapning.
17For hans grådighets synd var jeg vred, og slo ham; jeg skjulte meg og var vred; og han fortsatte å frafalle i sitt hjertes vei.
15Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg vil bringe over denne byen og alle dens bosetninger alt det onde jeg har uttalt mot den, fordi de har gjort sine nakker stive for ikke å høre mine ord.
13Vær stille, la meg være alene, så jeg kan tale; la det komme over meg hva som vil.