Apostlenes Gjerninger 4:21
De truet dem enda mer og lot dem gå, da de ikke fant noe å kunne straffe dem for, på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
De truet dem enda mer og lot dem gå, da de ikke fant noe å kunne straffe dem for, på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, løslot de dem, siden de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde hendt.
De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
Så da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noe grundlag for å straffe dem, på grunn av folket; for alle mennesker herliggjorde Gud for det som var skjedd.
De truet dem, men de løslot dem, for de fant ikke noen mulighet til å straffe dem på grunn av folket; for alle æret Gud for det som hadde skjedd.
Så når de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke kunne finne noen måte å straffe dem på, fordi folket priset Gud for det som var gjort.
Etter å ha truet dem enda mer, slapp de dem fri, siden de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, siden de ikke fant noe grunnlag for straff på grunn av folket. For alle priste Gud for hva som var skjedd.
Så truet de dem ytterligere, men lot dem gå. De fant nemlig ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Så truet de dem enda mer, men slapp dem fri, uten å finne noe de kunne straffes for, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem videre, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle lovpriste Gud for det som var gjort.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem mer, lot de dem gå fri, da de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
After further threats, they let them go, finding no way to punish them because of the people, since they were all glorifying God for what had happened.
Da truet de dem enda en gang og løslot dem, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Men de truede dem fremdeles og lode dem løs, der de ikke fandt, hvorledes de skulde straffe dem, for Folkets Skyld; thi Alle lovede Gud for det, som var skeet.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So when they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people, since all glorified God for what had been done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, uten å finne noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
And{G1161} they, when they had further threatened{G4324} them,{G846} let them go,{G630} finding{G2147} nothing{G3367} how{G4459} they might punish{G2849} them,{G846} because of{G3754} the people;{G2992} for{G1223} all{G3956} men glorified{G1392} God{G2316} for{G1909} that{G3588} which was done.{G1096}
So{G1161} when they had further threatened them{G4324}{(G5671)}, they let{G630} them{G846} go{G630}{(G5656)}, finding{G2147}{(G5723)} nothing{G3367} how{G4459} they might punish{G2849}{(G5672)} them{G846}, because{G1223} of the people{G2992}: for{G3754} all{G3956} men glorified{G1392}{(G5707)} God{G2316} for{G1909} that which was done{G1096}{(G5756)}.
So threatened they them and let them goo and founde no thinge how to punysshe them because of the people. For all me lauded God for the myracle which was done:
But they threatened them, and let them go, and founde nothinge how to punyshe them because of ye people: for they all praysed God because of that, which was done.
So they threatened them, and let them goe, and found nothing how to punish them, because of the people: for all men praised God for that which was done.
So threatned they them, and let them go, and founde nothyng how to punishe them, because of the people: For all men praysed God, because of that which was done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all [men] glorified God for that which was done.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And when they had said more sharp words to them, they let them go, not seeing what punishment they might give them, because of the people; for all men were giving praise to God for what had taken place.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
After threatening them further, they released them, for they could not find how to punish them on account of the people, because they were all praising God for what had happened.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13 Da de så Peters og Johannes’ frimodighet, og forsto at de var ulærde og alminnelige menn, undret de seg, men kjente dem også igjen som noen som hadde vært med Jesus.
14 Og da de så mannen som var blitt helbredet stå der sammen med dem, kunne de ikke si noe imot det.
15 De beordret dem å forlate Rådet, og diskuterte med hverandre,
16 og sa: 'Hva skal vi gjøre med disse mennene? For et kjent tegn er utført ved dem, som er tydelig for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke benekte det.
17 Men for at det ikke skal spre seg videre blant folket, la oss true dem mot å tale til noen i dette navn.'
18 De kalte dem inn og befalte dem å ikke snakke eller lære i Jesu navn.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: 'Døm selv om det er rett for Gud å lytte til dere mer enn til Gud.
20 For vi kan ikke annet enn å tale om det vi har sett og hørt.'
39 Men hvis det er av Gud, kan dere ikke beseire det, og dere vil kanskje bli funnet å kjempe mot Gud."
40 De ble enige med ham, og etter å ha pisket apostlene, befalte de dem å ikke tale i Jesu navn og lot dem gå.
41 De forlot da rådet, glade over at de var aktet verdige til å lide hånd for hans navn.
22 Mannen som tegnet på helbredelse var gjort, var over førti år gammel.
23 Etter at de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt sjefsprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24 Da de hørte dette, løftet de med én stemme sin røst til Gud og sa: 'Herre, du er Gud, du som har skapt himmelen, jorden, havet og alt som er i dem,
3 Derfor ble de der lenge og talte frimodig i Herren, som vitnet om ordet om sin nåde, og ga dem kraft til å gjøre tegn og under gjennom sine hender.
7 De satte dem midt iblant seg og spurte: 'I hvilken makt, eller i hvilket navn har dere gjort dette?'.
8 Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: 'Folkets ledere og Israels eldste,
9 om vi i dag skal avhøres om en god gjerning mot en syk mann, ved hvem han er blitt helbredet,
35 Da det ble dag, sendte magistratene sine tjenere med beskjed om å løslate dem.
24 og de priste Gud for det som var skjedd med meg.
25 En kom da og fortalte dem: "Se, de mennene som dere satte i fengselet, står i templet og underviser folket."
26 Da gikk offiseren med sine menn bort og førte dem uten vold, for de fryktet folket, at de kunne bli steinet.
27 De førte dem inn og stilte dem for rådet, og overpresten spurte dem,
9 Alle så ham gå omkring mens han priste Gud.
10 De kjente ham igjen som den mannen som satt ved Den vakre porten i tempelet og ba om hjelp, og de ble fylt av undring og forbauselse over det som hadde hendt med ham.
11 Mannen som var blitt helbredet, holdt seg tett inntil Peter og Johannes. Alle folket løp sammen til dem i Salomos søylegang, og de var meget forundret.
12 Da Peter så det, talte han til folket: 'Israelittiske menn, hvorfor undrer dere dere over dette, og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi ved egen kraft eller fromhet har fått ham til å gå?
22 Folkemengden reiste seg mot dem, og magistratene rev klærne av dem og beordret at de skulle piskes med ris.
23 Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren beskjed om å holde dem godt sikret.
18 Med disse ordene klarte de med nød og neppe å hindre folket fra å ofre til dem.
31 Etter at de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og alle ble fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
27 Da de var kommet tilbake og hadde samlet menigheten, fortalte de om alt det Gud hadde gjort med dem, og hvordan han hadde åpnet troens dør for folkeslagene.
21 Etter å ha hørt dette, gikk de inn i templet ved daggry og underviste. Så kom overpresten og de med ham. De kalte sammen rådet og hele eldsterådet for Israels barn og sendte til fengselet for å hente dem.
22 Men da offiserene kom, fant de dem ikke i fengselet. De vendte tilbake og meldte dette,
3 De la hånd på dem og satte dem i fengsel til neste dag, for det var allerede kveld.
46 For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud.
13 Ingen andre våget å slutte seg til dem, men folket hadde stor respekt for dem.
4 Da de kom til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte om alt det Gud hadde gjort med dem.
20 Da de hørte dette, priste de Herren. De sa til ham: 'Du ser, bror, hvor mange tusener av jøder som har kommet til tro, og alle er nidkjære for loven.
43 Og straks fikk han synet tilbake, og han fulgte Jesus og priste Gud. Hele folkemengden som så det, lovpriste Gud.
33 Etter at de hadde tilbrakt en tid der, ble de sendt videre med fred fra brødrene tilbake til apostlene.
53 Og de var stadig i templet, og priste og velsignet Gud. Amen.
29 Og nå, Herre, se til deres trusler, og gi dine tjenere styrke til å tale ditt ord med all frimodighet,
39 De kom og ba dem innstendig om unnskyldning, og etter å ha ført dem ut, bad de dem om å forlate byen.
21 De sa til ham: «Vi har verken mottatt brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som har kommet, meldt om eller sagt noe ondt om deg.
40 For vi er i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av hendelsene i dag, siden det ikke er grunnlag for denne uroen. Vi kan ikke gi en plausibel forklaring.»
29 Peter og apostlene svarte: "En må lyde Gud mer enn mennesker.
12 Hele forsamlingen ble stille og lyttet til Barnabas og Paul, som fortalte om alle tegnene og underverkene Gud hadde gjort blant nasjonene gjennom dem.
4 De var stille. Så grep han mannen, helbredet ham og lot ham gå.
8 Og menneskemengden, da de så det, undret seg og priste Gud, som hadde gitt slik makt til mennesker.