Jesaja 49:14
Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Men Sion sa: HERREN har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Men Sion sa: 'Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.'
Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og min Herre har glemt meg.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
Men Sion sa: «Herren har forlatt meg, og min Herre har glemt meg.»
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
But Zion said, 'The Lord has abandoned me, and my Lord has forgotten me.'
Men Zion sagde: Herren haver forladt mig, og Herren haver glemt mig.
But Zion said, The LORD hath forsaken me, and my Lord hath forgotten me.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
But Zion said, The LORD has forsaken me, and my Lord has forgotten me.
But Zion said, The LORD hath forsaken me, and my Lord hath forgotten me.
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
Men Sion sier: 'Herren har forlatt meg, og min Herre har glemt meg.'
Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
Men Zion sa: Herren har forlatt meg, jeg er glemt av ham.
Then shal Sion saye: God hath forsaken me, and the LORDE hath forgotte me.
But Zion saide, The Lorde hath forsaken me, and my Lord hath forgotten me.
But Sion sayde: God hath forsaken me, and my Lorde hath forgotten me.
But Zion said, The LORD hath forsaken me, and my Lord hath forgotten me.
But Zion said, Yahweh has forsaken me, and the Lord has forgotten me.
And Zion saith, `Jehovah hath forsaken me, And my Lord hath forgotten me.'
But Zion said, Jehovah hath forsaken me, and the Lord hath forgotten me.
But Zion said, Jehovah hath forsaken me, and the Lord hath forgotten me.
But Zion said, The Lord has given me up, I have gone from his memory.
But Zion said, "Yahweh has forsaken me, and the Lord has forgotten me."
The Lord Remembers Zion“Zion said,‘The LORD has abandoned me, the Lord has forgotten me.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Kan en kvinne glemme sitt spedbarn og ikke ha medfølelse med sitt livs sønn? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
16Se, jeg har gravert deg på mine hender. Dine murer er alltid for mine øyne.
13Syng, du himler, og juble, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren har trøstet sitt folk, og han viser barmhjertighet mot sine elendige.
14Mine nærmeste har opphørt å komme, og mine fortrolige har glemt meg.
39derfor, se, jeg vil glemme dere fullstendig og kaste dere fra mitt ansikt, og byen som jeg ga dere og deres fedre.
6For Herren har kalt deg tilbake som en forlatt og nedslått kvinne, som en kvinne fra ungdommen som ble avvist, sier din Gud.
7For et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor nåde vil jeg samle deg.
32Glemmer en jomfru sin pynt, eller en brud sine smykker? Men mitt folk har glemt meg, dager uten tall.
19Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
16På grunn av dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye flyter i tårer, for en trøster, en som kan gi hvile til min sjel, er langt fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har vunnet.
17Sion strekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt angrep over Jakob. Jerusalem har blitt som noe urent blant dem.
19Har du foraktet Juda fullstendig? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss så hardt at vi ikke finner helbredelse? Vi håpte på fred, men det skjedde ikke noe godt. Vi håpte på helbredelse, men i stedet kom det frykt.
1Til korlederen. En salme av David.
9Er hans miskunnhet for alltid opphørt? Har hans løfte sviktet for alle generasjoner?
1Hvordan har Herren i sin vrede for mørket Datteren av Sion! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og på sin vredes dag har han ikke husket sin fotskammel. Sela.
5Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd glemme sin dyktighet.
4Sions veier sørger, ingen kommer til høytidene hennes. Alle hennes porter er øde, prester sukker, jomfruer er bedrøvet, og selv er hun i bitter nød.
19Se, ropet fra mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de irritert meg med sine utskårne bilder, med falske guder?
20Hvorfor vil du glemme oss for alltid, forlate oss for så mange dager?
21Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og forvist. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene igjen, hvor var disse da?
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg, forkast oss ikke for alltid.
10For min far og min mor har forlatt meg, men Herren tar meg opp.
5De skal spørre etter veien til Sion, og vende ansiktene dit. De skal komme og slutte seg til Herren i en evig pakt som aldri skal glemmes.
6Mitt folk har vært som bortkomne får. Deres hyrder har ført dem vill, de har dratt dem omkring på fjellene. De har vandret fra fjell til ås og glemt sitt hvilested.
11Han sier i sitt hjerte: «Gud har glemt; han skjuler sitt ansikt; han ser det aldri.»
15I stedet for å være forlatt og hatet, uten noen som går forbi, vil jeg gjøre deg til en evig stolthet, en glede fra generasjon til generasjon.
31For jeg har hørt en stemme som av en fødende kvinne, nød som av en som føder sitt første barn; stemmen til Sions datter, som sukker tungt og sprer sine hender. 'Ve meg! Min sjel er trett av mordere.' Sela.
9Om dagen vil Herren sende sin kjærlighet, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til mitt livs Gud.
32Hvilket svar skal budbærerne fra folkeslagene få? At Herren har grunnlagt Sion, og de elendige blant hans folk søker tilflukt der. Selah.
17Min sjel ble drevet bort fra fred; jeg har glemt hva godt er.
18Jeg sa: 'Mitt håp om fremtid er borte, og min forventning fra Herren.'
3For Herren trøster Sion, han trøster alle hennes øde steder. Han gjør hennes ørken som Eden og hennes ødemark som Herrens hage. Glede og fryd skal finnes i henne, takksigelse og lovsangens lyd. Selah.
19To ting har rammet deg – hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, sult og sverd – hvem skal trøste deg?
8Sions datter er igjen som en løvhytte i en vingård, som en natthytte i en agurkmark, som en beleiret by.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg, de som sier: «La henne bli vanhelliget, og la våre øyne se på Sion.»
13Og du glemmer Herren, din skaper, som spente ut himmelen og grunnla jorden. Du frykter bestandig, hele dagen, for undertrykkerens vrede, som er sikker på å ødelegge. Men hvor er undertrykkerens vrede?
4Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
7Jeg har forlatt Mitt hus, Jeg har gitt opp Min arv; Jeg har gitt Min elskede sjel i fiendens hånd.
2Jomfruen Israel har falt, hun reiser seg ikke igjen. Hun er forlatt på sitt land, ingen løfter henne opp.
25Dette er din lodd, den delen jeg har målt ut til deg, sier Herren, fordi du har glemt meg og stolte på løgn.
9Hennes urenhet er på skjørtene hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Derfor gikk hun ned på en underfull måte, ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
14Alle dine elskere har glemt deg, de søker deg ikke. For jeg har slått deg som en fiende gjør, med grusom tukt på grunn av din store ondskap og dine mange synder.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og betrakt om det finnes noen smerte som min smerte, som har kommet over meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil vise omsorg for deg? Hvem vil vende om for å spørre om ditt vel?
17på grunn av stemmen til den som håner og spotter, på grunn av fienden og den hevngjerrige.
1Til korlederen. Etter melodien «Morgenrødens hind». En salme av David.
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen kommer min bønn foran deg.
5For Israel og Juda er ikke forlatt av sin Gud, av Herren, hærskarenes Gud, selv om deres land er fullt av skyld mot Israels Hellige.
9Hvorfor roper du så høyt nå? Er det ingen konge i deg? Har din rådgiver gått bort, siden smerten har grepet deg som en kvinne i fødselsveer?
27Hvorfor sier du, Jakob, hvorfor taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett er forbigått av min Gud?