2 Samuelsbok 19:4
Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
Kongen hadde tilslørt sitt ansikt, og kongen ropte med høy røst: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
Men kongen dekket ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen skjulte ansiktet sitt, og ropte med høy røst: "Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn!"
Kongen dekket til ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen, som hvis folk som skammer seg sniker seg bort når de flykter fra slagmarken.
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til sitt ansikt og ropte med høy røst: «O min sønn Absalom, o Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Alle soldatene snek seg tilbake til byen den dagen, som folk som flykter fra slaget i skam.
The people stole away into the city that day, as men who are ashamed steal away when they flee from battle.
Og folket stjal seg inn i byen den dagen, slik som de folkene som skammer seg stjeler seg inn når de har flyktet i kamp.
Og Kongen skjulte sit Ansigt, og Kongen raabte med høi Røst: Min Søn Absalom! Absalom, min Søn, min Søn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte med høy røst: Å min sønn Absalom, å Absalom, min sønn, min sønn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Kongen dekket ansiktet sitt, og kongen ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Kongen hadde dekket til ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
As for the kynge, he had couered his face, and cryed loude, and sayde: Oh my sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
So the King hid his face, and the King cryed with a loude voyce, My sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
But the king hyd his face, and cryed with a loude voyce: O my sonne Absalom, O Absalom my sonne, my sonne.
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, my son Absalom, Absalom, my son, my son!
and the king hath covered his face, yea, the king crieth -- a loud voice -- `My son Absalom, Absalom, my son, my son.'
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
But the king, covering his face, gave a great cry, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, "My son Absalom, Absalom, my son, my son!"
The king covered his face and cried out loudly,“My son, Absalom! Absalom, my son, my son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Kongen spurte kusjitten: Går det bra med den unge Absalom? Kusjitten svarte: Måtte min herre kongens fiender og alle som reiser seg for å gjøre deg ondt, bli som den unge mannen.
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
3Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de har flyktet i strid.
34Men Absalom flyktet. Og unggutten som holdt vakt, løftet blikket og så: Se, det kom en stor flokk på veien opp langs fjellsiden bak ham.
35Da sa Jonadab til kongen: Se, kongens sønner kommer; det er som din tjener sa.
36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn hver dag.
5Da kom Joab inn i huset til kongen og sa: Du har i dag gjort alle dine tjenere til skamme, de som i dag har berget livet ditt, livet til dine sønner og dine døtre, og dine hustruers og medhustrers liv;
6ved at du elsker dine fiender og hater dine venner. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om verken fyrster eller tjenere. For i dag forstår jeg at dersom Absalom hadde vært i live og vi alle hadde dødd i dag, da ville det ha behaget deg.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
5Kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai: Vis mildhet for min skyld mot den unge mannen Absalom. Og alt folket hørte hvordan kongen gav alle offiserene ordre angående Absalom.
24Kongen sa: La ham gå til sitt eget hus, men han skal ikke se mitt ansikt. Så gikk Absalom til sitt eget hus og fikk ikke se kongens ansikt.
29Absaloms tjenere gjorde mot Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, og hver satte seg på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de ennå var på veien, kom det bud til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og la seg på jorden; og alle hans tjenere sto ved med klærne sine flerret.
32Absalom svarte Joab: Se, jeg sendte bud på deg og sa: Kom hit, så jeg kunne sende deg til kongen og si: Hvorfor er jeg kommet fra Gesjur? Det hadde vært godt for meg å være der ennå. La meg nå få se kongens ansikt. Er det skyld hos meg, så la ham drepe meg.
33Joab gikk da til kongen og fortalte ham dette. Kongen lot kalle Absalom. Han kom til kongen og bøyde seg med ansiktet mot jorden for kongen, og kongen kysset Absalom.
29Kongen spurte: Går det bra med den unge Absalom? Ahimaas svarte: Da Joab sendte kongens tjener, og meg, din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg visste ikke hva det var.
30Kongen sa til ham: Gå til side og stå her. Han gikk til side og sto stille.
24Absalom kom til kongen og sa: Se, din tjener har saueklipping; la kongen og hans tjenere gå med din tjener, jeg ber deg.
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir deg til byrde. Han ba ham inntrengende, men han ville ikke gå; og han velsignet ham.
26Da sa Absalom: Hvis ikke, så la min bror Amnon gå med oss, jeg ber deg. Kongen sa til ham: Hvorfor skulle han gå med deg?
27Men Absalom presset ham, så han lot Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
30David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
9Og hele folket var i strid i alle Israels stammer og sa: Kongen har frelst oss fra våre fienders hånd, og han har fridd oss ut av filisternes hånd; og nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
10Og Absalom, som vi salvet til å være over oss, er død i striden. Hvorfor taler dere da ikke om å føre kongen tilbake?
9Se, nå har han gjemt seg i en hule eller et annet sted. Når noen av dine blir slått i første trefning, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant dem som følger Absalom.
21Kongen sa da til Joab: Se, nå har jeg gjort dette. Gå derfor og hent den unge mannen Absalom tilbake.
24David kom så til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn med ham.
17De tok Absalom, kastet ham ned i en stor grop i skogen og bygde en svært stor steinhaug over ham. Hele Israel flyktet, hver til sitt telt.
18Mens han levde, hadde Absalom reist seg et minnesmerke som står i Kongedalen. For han sa: Jeg har ingen sønn som kan holde mitt navn i hevd. Han kalte minnesmerket etter sitt eget navn, og til denne dag heter det Absaloms minnesmerke.
19Da sa Ahimaas, sønn av Sadok: La meg løpe og bringe kongen bud om at Herren har hevnet ham på hans fiender.
31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres, bind sekkestrie om dere og sørg foran Abner! Og kong David selv fulgte båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen hevet stemmen og gråt ved Abners grav, og alt folket gråt.
1Joab, sønn av Seruja, forstod at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
2Absalom sto tidlig opp og stilte seg ved veien ved byporten. Og hver gang noen som hadde en tvist kom til kongen for å få dom, ropte Absalom på ham og sa: Fra hvilken by er du? Han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.
3Da sa Absalom til ham: Se, saken din er god og rett, men det er ingen som er utpekt av kongen til å høre på deg.
4Absalom sa videre: Å, om jeg var satt til dommer i landet, så hver som hadde en sak eller klage kunne komme til meg! Da skulle jeg gi ham rett.
6Slik gjorde Absalom mot hele Israel som kom til kongen for å få dom. På den måten stjal Absalom hjertene til Israels menn.
14Da sa Joab: Jeg kan ikke stå her og kaste bort tiden med deg. Han tok tre spyd i hånden og stakk dem gjennom hjertet på Absalom, mens han ennå var i live der inne i eiken.
15Og ti unge menn, Joabs våpenbærere, omringet Absalom, slo ham og drepte ham.
28Absalom bodde to hele år i Jerusalem uten å få se kongens ansikt.
8Herren har latt alt blodet fra Sauls hus, i hvis sted du har vært konge, komme over deg. Herren har gitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd, og se, du er fanget i din ulykke, fordi du er en blodig mann.
16Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er det din stemme, min sønn David? Og Saul hevet stemmen og gråt.
9Absalom støtte på Davids tjenere. Absalom red på et muldyr, og muldyret kom inn under de tette grenene på en stor eik. Hodet hans hang seg fast i eiken, og han ble hengende mellom himmel og jord, mens muldyret han satt på, løp videre.
22Så slo de opp et telt for Absalom på taket, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer for øynene på hele Israel.
19Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
4Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.