2 Samuelsbok 19:3
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de har flyktet i strid.
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de har flyktet i strid.
Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at det ble sagt: «Kongen er bedrøvet over sin sønn.»
Seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
Folket stjal seg inn i byen den dagen, slik folk stjeler seg bort når de skammer seg over å ha flyktet fra striden.
Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for de hørte at det som skulle være en gledens dag, nå var preget av kongens sorg over sin sønn.
Folket kom stillegående inn i byen den dagen, som folk skammer seg når de har flyktet i kamp.
Og folket snek seg den dagen stille tilbake inn i byen, akkurat som folk som skammer seg når de trekker seg tilbake fra kamp.
Folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som er skamfulle etter flukt fra slaget.
Den dagen ble seieren vendt til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen sørget over sin sønn.
Folket listet seg inn i byen den dagen, som når folk skamfullt sniker seg bort etter å ha rømt fra slaget.
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik som folk sniker seg unna i skam når de flykter fra kamp.
Folket listet seg inn i byen den dagen, som når folk skamfullt sniker seg bort etter å ha rømt fra slaget.
Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi folket den dagen fikk høre at kongen var dypt bedrøvet over sin sønn.
So the victory that day was turned into mourning for all the people, because they heard it said that the king was grieving for his son.
Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
Og Folket stjal sig til paa den samme Dag at komme i Staden, ligesom et Folk stjæler sig ind, som er beskjæmmet, naar de flye af Krigen.
And the people gat them by stealth that day into the city, as people being ashamed steal away when they flee in battle.
Folket snek seg inn i byen den dagen som mennesker gjør når de skammer seg etter å ha flyktet i kamp.
And the people went by stealth that day into the city, as people ashamed steal away when they flee in battle.
Folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som er skamfull går stille bort når de flykter i kamp.
Og folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som skamfullt flykter fra et slag.
Folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som er skamfulle for å flykte fra slaget.
Folket snek seg tilbake til byen i stillhet, slik de som føler skam gjør når de flykter fra krig.
And ye people stale awaye the same daye, so that they came not in to the cite: as a people that is put to shame, pycketh them selues awaye, whan they are fled in a battayll.
And the people went that day into the citie secretly, as people confounded hide them selues when they flee in battell.
And the people went that day into the citie by stealth, as people confounded to conuey themselues when they flee in battell.
And the people gat them by stealth that day into the city, as people being ashamed steal away when they flee in battle.
The people got them by stealth that day into the city, as people who are ashamed steal away when they flee in battle.
And the people stealeth away, on that day, to go in to the city, as the people steal away, who are ashamed, in their fleeing in battle;
And the people gat them by stealth that day into the city, as people that are ashamed steal away when they flee in battle.
And the people gat them by stealth that day into the city, as people that are ashamed steal away when they flee in battle.
And the people made their way back to the town quietly and secretly, as those who are shamed go secretly when they go in flight from the war.
The people snuck into the city that day, as people who are ashamed steal away when they flee in battle.
That day the people stole away to go to the city the way people who are embarrassed steal away in fleeing from battle.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
5Da kom Joab inn i huset til kongen og sa: Du har i dag gjort alle dine tjenere til skamme, de som i dag har berget livet ditt, livet til dine sønner og dine døtre, og dine hustruers og medhustrers liv;
34Men Absalom flyktet. Og unggutten som holdt vakt, løftet blikket og så: Se, det kom en stor flokk på veien opp langs fjellsiden bak ham.
8Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og de meldte til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
9Og hele folket var i strid i alle Israels stammer og sa: Kongen har frelst oss fra våre fienders hånd, og han har fridd oss ut av filisternes hånd; og nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
10Og Absalom, som vi salvet til å være over oss, er død i striden. Hvorfor taler dere da ikke om å føre kongen tilbake?
9Se, nå har han gjemt seg i en hule eller et annet sted. Når noen av dine blir slått i første trefning, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant dem som følger Absalom.
30David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn hver dag.
38Så flyktet Absalom og dro til Gesjur, og han var der i tre år.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
10Men Absalom sendte utsendinger gjennom alle Israels stammer og sa: Så snart dere hører lyden av hornet, skal dere si: Absalom er blitt konge i Hebron.
11Sammen med Absalom dro det også to hundre menn ut fra Jerusalem, som var innbudt; de gikk i god tro og visste ikke noe.
12Absalom sendte også bud etter Ahitofel, gilonitten, Davids rådgiver, fra hans by, fra Gilo, mens han ofret. Og sammensvergelsen ble sterk, for folket strømmet stadig til Absalom.
13Da kom det en budbærer til David og sa: Hjertene til Israels menn har vendt seg til Absalom.
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom! Skynd dere å dra, så han ikke brått når oss igjen, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.
4Kongen sa til dem: Det dere mener er best, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i hundre- og tusenmannsavdelinger.
5Kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai: Vis mildhet for min skyld mot den unge mannen Absalom. Og alt folket hørte hvordan kongen gav alle offiserene ordre angående Absalom.
6Så dro folket ut på marken for å møte Israel, og slaget sto i Efraimskogen.
6Slik gjorde Absalom mot hele Israel som kom til kongen for å få dom. På den måten stjal Absalom hjertene til Israels menn.
17Jonatan og Ahimaas holdt seg da ved En-Rogel, for de kunne ikke vise seg ved å gå inn i byen. En tjenestepike gikk og ga dem beskjed, og de gikk og fortalte det til kong David.
18Men en gutt fikk øye på dem og fortalte det til Absalom. Da skyndte de to seg av sted og kom til en manns hus i Bahurim; han hadde en brønn på gårdsplassen, og dit gikk de ned.
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
17De tok Absalom, kastet ham ned i en stor grop i skogen og bygde en svært stor steinhaug over ham. Hele Israel flyktet, hver til sitt telt.
18Mens han levde, hadde Absalom reist seg et minnesmerke som står i Kongedalen. For han sa: Jeg har ingen sønn som kan holde mitt navn i hevd. Han kalte minnesmerket etter sitt eget navn, og til denne dag heter det Absaloms minnesmerke.
19Da sa Ahimaas, sønn av Sadok: La meg løpe og bringe kongen bud om at Herren har hevnet ham på hans fiender.
24David kom så til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn med ham.
29Absaloms tjenere gjorde mot Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, og hver satte seg på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de ennå var på veien, kom det bud til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
15Absalom og hele folket, Israels menn, kom til Jerusalem, og Ahitofel var med ham.
8Kampen spredte seg over hele området, og skogen krevde den dagen flere liv enn sverdet.
23Så brøt Joab opp, dro til Gesjur og førte Absalom til Jerusalem.
24Kongen sa: La ham gå til sitt eget hus, men han skal ikke se mitt ansikt. Så gikk Absalom til sitt eget hus og fikk ikke se kongens ansikt.
2Absalom sto tidlig opp og stilte seg ved veien ved byporten. Og hver gang noen som hadde en tvist kom til kongen for å få dom, ropte Absalom på ham og sa: Fra hvilken by er du? Han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.
20Da Absaloms tjenere kom til kvinnen i huset og spurte: Hvor er Ahimaas og Jonatan? svarte kvinnen: De har gått over bekken. Da de lette uten å finne dem, vendte de tilbake til Jerusalem.
21Etter at de var dratt bort, kom de opp av brønnen, gikk og fortalte det til kong David og sa til David: Bryt opp og gå raskt over vannet, for slik har Ahitofel rådet mot dere.
22Så slo de opp et telt for Absalom på taket, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer for øynene på hele Israel.
23Hele landet gråt med høy røst, og alt folket gikk over. Også kongen gikk over Kidron-bekken, og alt folket gikk over på veien mot ørkenen.
2Jeg vil falle over ham mens han er trett og kraftløs og skremme ham, så alt folket som er med ham, flykter; jeg skal bare slå kongen.
13Og om han skulle trekke seg tilbake til en by, skal hele Israel hente tau og dra byen ned i elven, til det ikke finnes en eneste liten stein igjen der.
14Så rykket Joab og folket som var med ham fram for å møte arameerne i kamp, og de flyktet for ham.
15Da ammonittene så at arameerne flyktet, flyktet de også for Abisjai, broren hans, og gikk inn i byen. Deretter dro Joab tilbake til Jerusalem.
1Joab, sønn av Seruja, forstod at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
27Men Absalom presset ham, så han lot Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
33Joab gikk da til kongen og fortalte ham dette. Kongen lot kalle Absalom. Han kom til kongen og bøyde seg med ansiktet mot jorden for kongen, og kongen kysset Absalom.
15Og ti unge menn, Joabs våpenbærere, omringet Absalom, slo ham og drepte ham.
29Kongen spurte: Går det bra med den unge Absalom? Ahimaas svarte: Da Joab sendte kongens tjener, og meg, din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg visste ikke hva det var.