2 Samuelsbok 18:4
Kongen sa til dem: Det dere mener er best, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i hundre- og tusenmannsavdelinger.
Kongen sa til dem: Det dere mener er best, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i hundre- og tusenmannsavdelinger.
Kongen sa til dem: "Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre." Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i avdelinger på hundre og på tusen.
Kongen svarte dem: «Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre.» Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alle troppene dro ut, i hundre- og tusentall.
Kongen sa til dem: Jeg vil gjøre det dere finner best. Kongen stilte seg ved porten, og alt folket dro ut i hundrer og tusener.
Kongen sa til dem: «Jeg vil gjøre som dere mener er best.» Så stilte kongen seg ved porten, mens hele folket marsjerte ut i avdelinger på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Og kongen stilte seg ved porten, mens folket gikk ut i hundrer og tusener.
Og kongen sa til dem: "Hva dere synes er best, det vil jeg gjøre." Og kongen sto ved porten, og hele folket gikk ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen svarte: Jeg vil gjøre det som dere mener er best. Så kongen stilte seg ved porten mens alle soldatene dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: "Det som virker best for dere, skal jeg gjøre." Så tok kongen stilling ved porten, mens hele hæren marsjerte ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved porten, og alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: «Det dere synes er best, det skal jeg gjøre.» Han sto ved porten, og hele folket kom ut i hundre- og tusenvis.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved porten, og alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen svarte: "Jeg skal gjøre det som dere synes er best." Så stilte kongen seg opp ved porten, mens hæren marsjerte ut i grupper av hundre og tusen.
The king said to them, 'I will do whatever seems best to you.' So the king stood beside the gate while all the troops marched out by hundreds and thousands.
Kongen svarte dem: 'Jeg vil gjøre det som dere synes er best.' Så sto kongen ved siden av porten mens hele hæren dro ut i grupper på hundre og tusen.
Og Kongen sagde til dem: Hvad som godt er for eders Øine, vil jeg gjøre; saa stod Kongen ved Siden af Porten, og alt Folket drog ud ved Hundreder og ved Tusinder.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate side, and all the people came out by hundreds and by thousands.
Da sa kongen til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så sto kongen ved siden av porten, mens alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
And the king said to them, What seems best to you I will do. And the king stood by the side of the gate, and all the people went out by hundreds and by thousands.
Kongen sa til dem: Det som virker best for dere, vil jeg gjøre. Kongen stilte seg ved siden av porten, og hele folket dro ut, delt i hundrer og tusener.
Kongen sa til dem: 'Jeg vil gjøre som dere synes er best.' Så sto kongen ved siden av porten, mens hele hæren dro ut i hundrevis og tusenvis.
Og kongen sa til dem, Jeg vil gjøre det som er best for dere. Og kongen stod ved porten, og alt folket gikk ut i sine flokker, hundrevis og tusenvis.
Kongen sa: Jeg skal gjøre det som dere synes er best. Så ble kongen stående ved byporten mens hele hæren gikk ut i grupper på hundre og tusen.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, {H3027} and all the people went out by hundreds and by thousands.
The kynge sayde: Loke what ye are content withall, that wyl I do. And the kynge stode in the gate, and all the people wente forth by hundreds and by thousandes.
Then the King said vnto them, What seemeth you best, that I will doe. So the King stood by the gate side, and all the people came out by hundreths and by thousands.
And the king sayde vnto them: What seemeth you best, that wil I do. And the king stoode by the gate syde, and all the people came out by hundredes, and by thousandes.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate side, and all the people came out by hundreds and by thousands.
The king said to them, What seems you best I will do. The king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king saith unto them, `That which is good in your eyes I do;' and the king standeth at the side of the gate, and all the people have gone out by hundreds and by thousands,
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king said to them, I will do whatever seems best to you. So the king took his place by the door of the town, and all the people went out by hundreds and by thousands.
The king said to them, "I will do what seems best to you." The king stood beside the gate, and all the people went out by hundreds and by thousands.
Then the king said to them,“I will do whatever seems best to you.”So the king stayed beside the city gate, while all the army marched out by hundreds and by thousands.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai: Vis mildhet for min skyld mot den unge mannen Absalom. Og alt folket hørte hvordan kongen gav alle offiserene ordre angående Absalom.
6Så dro folket ut på marken for å møte Israel, og slaget sto i Efraimskogen.
1David telte folket som var hos ham, og satte over dem offiserer over tusener og over hundrer.
2David sendte en tredjedel av folket under Joabs kommando, en tredjedel under Abisjai, sønn av Seruja og Joabs bror, og en tredjedel under gittitten Ittai. Kongen sa til folket: Jeg vil også selv gå ut sammen med dere.
3Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
7Stå derfor opp, gå ut og tal vennlig til dine tjenere! For jeg sverger ved Herren: Går du ikke ut, blir det ikke én hos deg i natt, og det vil bli verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom og til nå.
8Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og de meldte til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
9Og hele folket var i strid i alle Israels stammer og sa: Kongen har frelst oss fra våre fienders hånd, og han har fridd oss ut av filisternes hånd; og nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
10Og Absalom, som vi salvet til å være over oss, er død i striden. Hvorfor taler dere da ikke om å føre kongen tilbake?
29Kongen spurte: Går det bra med den unge Absalom? Ahimaas svarte: Da Joab sendte kongens tjener, og meg, din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg visste ikke hva det var.
30Kongen sa til ham: Gå til side og stå her. Han gikk til side og sto stille.
13Da kom det en budbærer til David og sa: Hjertene til Israels menn har vendt seg til Absalom.
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom! Skynd dere å dra, så han ikke brått når oss igjen, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.
15Kongens tjenere sa til kongen: Se, dine tjenere er klare til å gjøre alt min herre kongen bestemmer.
2Absalom sto tidlig opp og stilte seg ved veien ved byporten. Og hver gang noen som hadde en tvist kom til kongen for å få dom, ropte Absalom på ham og sa: Fra hvilken by er du? Han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.
3Da sa Absalom til ham: Se, saken din er god og rett, men det er ingen som er utpekt av kongen til å høre på deg.
4Absalom sa videre: Å, om jeg var satt til dommer i landet, så hver som hadde en sak eller klage kunne komme til meg! Da skulle jeg gi ham rett.
24Absalom kom til kongen og sa: Se, din tjener har saueklipping; la kongen og hans tjenere gå med din tjener, jeg ber deg.
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir deg til byrde. Han ba ham inntrengende, men han ville ikke gå; og han velsignet ham.
26Da sa Absalom: Hvis ikke, så la min bror Amnon gå med oss, jeg ber deg. Kongen sa til ham: Hvorfor skulle han gå med deg?
27Men Absalom presset ham, så han lot Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
38Kongen svarte: Kimham skal gå over med meg, og jeg vil gjøre mot ham det som synes godt for deg. Og alt du ber meg om, det vil jeg gjøre for deg.
3Så vil jeg føre hele folket tilbake til deg; når det bare er mannen du søker, er det som om alle har kommet tilbake. Da skal hele folket få fred.
4Dette forslaget behaget Absalom og alle Israels eldste.
32Absalom svarte Joab: Se, jeg sendte bud på deg og sa: Kom hit, så jeg kunne sende deg til kongen og si: Hvorfor er jeg kommet fra Gesjur? Det hadde vært godt for meg å være der ennå. La meg nå få se kongens ansikt. Er det skyld hos meg, så la ham drepe meg.
36Alt folket la merke til dette, og det behaget dem. Alt det kongen gjorde, behaget hele folket.
34Men Absalom flyktet. Og unggutten som holdt vakt, løftet blikket og så: Se, det kom en stor flokk på veien opp langs fjellsiden bak ham.
20Da sa Absalom til Ahitofel: Legg råd dere imellom om hva vi skal gjøre.
40Da sa han til hele Israel: Still dere på den ene siden, så står jeg og Jonatan, min sønn, på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.
3Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de har flyktet i strid.
4Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
3Joab svarte: Må Herren gjøre hans folk hundre ganger så mange som de er! Men, min herre konge, er de ikke alle min herres tjenere? Hvorfor krever min herre dette? Hvorfor vil du føre skyld over Israel?
4Likevel fikk kongens ord rå over Joab. Derfor dro Joab av sted, dro gjennom hele Israel og kom til Jerusalem.
21Kongen sa da til Joab: Se, nå har jeg gjort dette. Gå derfor og hent den unge mannen Absalom tilbake.
32Kongen spurte kusjitten: Går det bra med den unge Absalom? Kusjitten svarte: Måtte min herre kongens fiender og alle som reiser seg for å gjøre deg ondt, bli som den unge mannen.
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
17Kongen dro ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved et sted som lå et stykke borte.
18Alle hans tjenere gikk forbi ham, og alle keretittene, alle peletittene og alle gittittene, seks hundre menn som hadde kommet etter ham fra Gat, gikk foran kongen.
12Men mannen sa til Joab: Selv om jeg fikk tusen sekel sølv i hånden, ville jeg ikke rekke ut hånden mot kongens sønn. For vi hørte hvordan kongen befalte deg og Abisjai og Ittai: Pass på at ingen rører den unge Absalom.
3Da sa Joab til kongen: Måtte Herren din Gud gjøre folket, hvor mange de enn er, hundre ganger så stort, og måtte min herre kongen få se det! Men hvorfor har min herre kongen behag i dette?
4Likevel vant kongens ord over Joab og over hærførerne. Joab og hærførerne dro ut fra kongens nærvær for å holde manntall over Israels folk.
1David rådførte seg med hærførerne over tusen og over hundre, og med alle lederne.
34Men hvis du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge; slik jeg har vært din fars tjener til nå, slik vil jeg nå også være din tjener, da kan du for min skyld forpurre Ahitofels råd.
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
20Og nå, min herre konge, alle Israels øyne er vendt mot deg, for at du skal si dem hvem som skal sitte på tronen til min herre kongen etter ham.
9Se, nå har han gjemt seg i en hule eller et annet sted. Når noen av dine blir slått i første trefning, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant dem som følger Absalom.
24David kom så til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn med ham.
24Kongen sa: La ham gå til sitt eget hus, men han skal ikke se mitt ansikt. Så gikk Absalom til sitt eget hus og fikk ikke se kongens ansikt.
6Slik gjorde Absalom mot hele Israel som kom til kongen for å få dom. På den måten stjal Absalom hjertene til Israels menn.
8Kongen sa til kvinnen: Gå hjem, så skal jeg gi ordre i din sak.