Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
Men folket sa: "Du må ikke dra ut! For om vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss. Du er nå verd som ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen."
Men folket sa: «Du må ikke dra ut! For selv om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. For nå er du verd like mye som ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å komme oss til hjelp fra byen.»
Men folket sa: Du skal ikke dra ut! For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss. Om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er verd ti tusen av oss. Det er bedre at du hjelper oss fra byen.
Men mennene svarte: «Du skal ikke dra ut, for hvis vi må flykte, vil ingen merke det; og hvis halvparten faller, vil heller ingen bry seg om det. Du er mer verdifull for oss enn ti tusen andre. Det er best at du holder deg i byen, så du kan sende hjelp.»
Men folket svarte: Du skal ikke dra ut. For om vi må flykte, bryr de seg ikke, og om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke. Men du er verd ti tusen av oss, derfor er det bedre at du støtter oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå ut, for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og selv om halvparten dør, vil de ikke bry seg om oss: men du er mer verdifull enn ti tusen av oss: derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen."
Men folket svarte: Du skal ikke dra med oss ut. Hvis vi må flykte, bryr ingen seg om oss, og hvis halvparten av oss dør, bryr ingen seg om oss. Du er like viktig som ti tusen av oss; det er bedre at du bistår oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke dra ut, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Nå er du like mye verdt som ti tusen av oss. Det er bedre at du støtter oss herfra."
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: «Du skal ikke gå ut med oss, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss omkommer, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er verdt titusen av oss – derfor er det best at du kommer ut for å hjelpe oss fra byen.»
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå med oss. Hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss. Selv om halve hæren vår faller, legger de det ikke merke til. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre om du støtter oss fra byen."
But the people replied, 'You must not go with us. If we are forced to flee, no one will care about us. Even if half of us die, no one will pay attention. But you are worth ten thousand of us. It is better for you to provide support from the city.'
Men folket sa: 'Du må ikke gå ut, for om vi flykter, vil de ikke legge merke til oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.'
Men Folket sagde: Du skal ikke drage ud, thi om vi flyede, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, eller om Halvdelen af os døde, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, men nu er du ligesom ti Tusinde af os; saa er det nu bedre, at du kommer os til Hjælp fra Staden.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er mer verdt enn titusen av oss, derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen.
But the people answered, You shall not go out: for if we flee away, they will not care for us; nor if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us: therefore now it is better that you support us out of the city.
Men folket sa: Du må ikke gå ut; for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss; men du er verd ti tusen av oss. Nå er det bedre at du kan gi støtte fra byen.
Men folket sa: 'Du skal ikke gå ut, for om vi flykter helt, vil de ikke bry seg om oss. Om halvparten av oss dør, vil de ikke bry seg om oss heller. Men du er verdt ti tusen av oss, så det er bedre at du hjelper oss fra byen.'
Men folket sa, Du skal ikke gå med, for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; heller ikke om halvparten av oss dør, vil de bry seg om oss; men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
Men folket sa: Det er bedre at du ikke drar ut, for hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss skulle dø, betyr det ingenting for dem. Men du er verdt mer enn ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
Neuertheles the people sayde: Thou shalt not go forth, for though we fle, or die halfe of vs they shal not regarde vs. For thou art as ten thousande of vs. Therfore is this better that thou mayest helpe vs out of the cite.
But the people answered, Thou shalt not goe foorth: for if we flee away, they will not regarde vs, neither will they passe for vs, though halfe of vs were slaine: but thou art now worth ten thousande of vs: therefore nowe it is better that thou succour vs out of the citie.
And the people aunswered, Thou shalt not go foorth: for if we flee away, they wil not care for vs, neither shal they regard vs, though halfe of vs were slaine: but thou art nowe worth ten thousande of vs, Wherfore it is better that thou succour vs out of the citie.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now [thou art] worth ten thousand of us: therefore now [it is] better that thou succour us out of the city.
But the people said, You shall not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us; therefore now it is better that you are ready to help us out of the city.
And the people say, `Thou dost not go out, for if we utterly flee, they do not set `their' heart upon us; and if half of us die, they do not set `their' heart unto us -- for now like us `are' ten thousand; and now, better that thou be to us from the city for an helper.'
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, It is better for you not to go out: for if we are put to flight, they will not give a thought to us, and if death overtakes half of us, it will be nothing to them: but you are of more value than ten thousand of us: so it is better for you to be ready to come to our help from this town.
But the people said, "You shall not go forth; for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us. But you are worth ten thousand of us. Therefore now it is better that you are ready to help us out of the city."
But the soldiers replied,“You should not do this! For if we should have to make a rapid retreat, they won’t be too concerned about us. Even if half of us should die, they won’t be too concerned about us. But you are like ten thousand of us! So it is better if you remain in the city for support.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David telte folket som var hos ham, og satte over dem offiserer over tusener og over hundrer.
2David sendte en tredjedel av folket under Joabs kommando, en tredjedel under Abisjai, sønn av Seruja og Joabs bror, og en tredjedel under gittitten Ittai. Kongen sa til folket: Jeg vil også selv gå ut sammen med dere.
4Kongen sa til dem: Det dere mener er best, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i hundre- og tusenmannsavdelinger.
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom! Skynd dere å dra, så han ikke brått når oss igjen, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.
15Kongens tjenere sa til kongen: Se, dine tjenere er klare til å gjøre alt min herre kongen bestemmer.
7Stå derfor opp, gå ut og tal vennlig til dine tjenere! For jeg sverger ved Herren: Går du ikke ut, blir det ikke én hos deg i natt, og det vil bli verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom og til nå.
21Da David kom til de to hundre mennene som var så utmattet at de ikke hadde kunnet følge ham, og som han også hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. Da David nærmet seg folket, hilste han dem.
22Da tok alle de onde og uverdige mennene blant dem som hadde vært med David, til orde og sa: Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har tatt tilbake, annet enn hver mann hans kone og hans barn, så de kan ta dem med seg og dra.
23Men David sa: Slik må dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt skaren som kom mot oss, i vår hånd.
24Hvem vil vel høre på dere i dette? Den som går ned i striden, skal ha samme del som den som blir igjen ved utstyret. De skal dele likt.
5Jeg og alt folket som er med meg, vil rykke fram mot byen. Når de kommer ut mot oss, slik som første gang, skal vi flykte for dem.
6De vil jage etter oss til vi har lokket dem bort fra byen, for de vil si: De flykter for oss, som første gang. Derfor skal vi flykte for dem.
3Men Davids menn sa til ham: Se, vi er redde her i Juda; hvor mye mer da hvis vi går til Ke'ila mot filisternes hærer?
9Dersom de sier til oss: Vent til vi kommer bort til dere, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva del har vi i David? Vi har ingen arv i Isais sønn. Hver mann til teltene sine, Israel! Nå, David, sørg for ditt eget hus. Så dro hele Israel hjem til teltene sine.
17Kongen dro ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved et sted som lå et stykke borte.
18Alle hans tjenere gikk forbi ham, og alle keretittene, alle peletittene og alle gittittene, seks hundre menn som hadde kommet etter ham fra Gat, gikk foran kongen.
19Da sa kongen til Ittaj, gittitten: Hvorfor vil også du gå med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en utlending og også en landflyktig.
20Du kom jo bare i går. Skulle jeg i dag la deg flakke omkring med oss? Siden jeg må gå dit jeg kan, så vend tilbake, og ta med deg dine brødre. Må godhet og troskap være med deg.
12Da sa David: Vil mennene i Ke'ila overgi meg og mennene mine i Sauls hånd? Herren sa: De vil overgi deg.
13Da brøt David og rundt seks hundre mann opp, forlot Ke'ila og dro dit de kunne komme. Saul fikk melding om at David hadde sluppet unna Ke'ila, og han lot være å dra ut.
12Han sa: Hvis arameerne blir for sterke for meg, skal du hjelpe meg; men hvis ammonittene blir for sterke for deg, vil jeg hjelpe deg.
13Vær frimodige, og la oss kjempe tappert for vårt folk og for vår Guds byer! Så får Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
9Og hele folket var i strid i alle Israels stammer og sa: Kongen har frelst oss fra våre fienders hånd, og han har fridd oss ut av filisternes hånd; og nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
11Han sa: Hvis arameerne blir for sterke for meg, skal du komme meg til hjelp; men hvis ammonittene blir for sterke for deg, kommer jeg for å hjelpe deg.
12Vær ved godt mot! La oss vise oss modige for vårt folk og for vår Guds byer. Måtte Herren gjøre det som synes ham godt.
43Men Israels menn svarte Judas menn og sa: Vi har ti deler i kongen, og også større rett i David enn dere. Hvorfor har dere da foraktet oss, så vårt råd ikke skulle komme først når vi førte vår konge tilbake? Men Judas menns ord var hardere enn Israels menns ord.
3Joab svarte: Må Herren gjøre hans folk hundre ganger så mange som de er! Men, min herre konge, er de ikke alle min herres tjenere? Hvorfor krever min herre dette? Hvorfor vil du føre skyld over Israel?
6Da sa David til Abisjai: Nå vil Seba, Bikris sønn, gjøre oss mer skade enn Absalom gjorde. Ta din herres tjenere med deg og sett etter ham, så han ikke får tatt seg inn i befestede byer og slipper unna oss.
32David sa til Saul: La ingen miste motet på grunn av ham. Din tjener vil gå og kjempe mot denne filisteren.
12Da vendte Davids unge menn om, dro tilbake og fortalte ham alle disse ordene.
13Da sa David til sine menn: Spenn hver mann sverdet på dere! De spente hver sitt sverd på seg, og også David spente sverdet på seg. Omtrent fire hundre menn dro opp etter David, mens to hundre ble igjen ved oppakningen.
33Til ham sa David: Hvis du følger med meg, blir du meg til byrde.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva del har vi i David? Vi har ikke arvelodd hos Isais sønn. Til teltene, Israel! Se nå selv til ditt hus, David! Og Israel dro til teltene sine.
9David sa til Saul: Hvorfor hører du på folks ord som sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?
6Da sa David til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja, Joabs bror: Hvem vil gå ned med meg til Saul, til leiren? Abisjai sa: Jeg går ned med deg.
1David sa i sitt hjerte: En dag kommer jeg til å falle for Sauls hånd. Det finnes ikke noe bedre for meg enn straks å flykte til filisternes land. Da vil Saul gi meg opp og ikke lenger lete etter meg noe sted i Israel. Slik skal jeg slippe unna hans hånd.
10Men hvis du er redd for å gå ned, så gå ned til leiren sammen med tjeneren din Pura.
8Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sitt telt, og ingen av oss vender hjem til sitt hus.
10Vi vil ta ti menn av hundre fra alle Israels stammer, hundre av tusen og tusen av ti tusen, for å skaffe proviant til folket, så de, når de kommer til Benjamins Gibea, kan gjøre med byen etter all den dårskapen som er gjort i Israel.
17Da gikk David ut for å møte dem og sa til dem: Kommer dere i fred til meg for å hjelpe meg, da skal mitt hjerte knyttes til dere; men kommer dere for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er urett i mine hender, da må våre fedres Gud se det og straffe det.
15Da sa David til ham: Kan du føre meg ned til denne skaren? Han svarte: Sverg ved Gud at du verken vil drepe meg eller utlevere meg i min herres hånd, så skal jeg føre deg ned til denne skaren.
11Er det ikke du, Gud, som har forkastet oss? Vil ikke du, Gud, dra ut med våre hærer?
6Jeg vil ikke være redd for titusenvis av folk som omringer meg fra alle kanter.
19Da David kom med filisterne for å kjempe mot Saul, gikk noen fra Manasse over til ham; men han hjalp dem ikke, for filisternes herrer rådførte seg og sendte ham bort og sa: Han vil falle tilbake til sin herre Saul; det kan koste oss hodene.
11Derfor råder jeg at hele Israel samles hos deg, fra Dan til Beersjeba, så tallrike som sanden ved havet, og at du selv rykker ut i strid.
1I de dagene samlet filisterne hærene sine for krig mot Israel. Og Akisj sa til David: Du skal vite for sikkert at du og dine menn skal dra i strid sammen med meg.
7Der ble Israels folk slått av Davids tjenere, og den dagen var det et stort mannefall: tjue tusen menn.
22Da sa David til Ittaj: Gå og passér over. Og Ittaj, gittitten, gikk over, og alle hans menn og alle de små som var med ham.
17Men Abisjai, Serujas sønn, kom ham til hjelp; han slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham: Du skal ikke lenger gå ut med oss i strid, for at du ikke skal slokke Israels lampe.