Dommernes bok 20:8
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sitt telt, og ingen av oss vender hjem til sitt hus.
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sitt telt, og ingen av oss vender hjem til sitt hus.
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sitt telt, og ingen vender hjem til sitt hus.
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til teltet sitt, og ingen vender hjem til huset sitt.
Da reiste hele folket seg som en mann og sa: Ingen av oss skal gå til sitt telt, og ingen av oss skal vende hjem til sitt hus.
Alle folk sto som én mann og sa: 'Ingen av oss skal dra hjem til teltet sitt, og ingen skal vende tilbake til huset sitt.'
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss skal gå til sitt telt, og ingen av oss skal vende tilbake til sitt hus.
Og hele folket reiste seg som én mann, og sa: Ingen av oss skal gå til sitt telt, og ingen av oss skal vende hjem til sitt hus.
Hele folket reiste seg som én mann og sa: Ingen skal dra hjem til sitt telt, ingen skal vende tilbake til sitt hus.
Så reiste hele folket seg som én mann og sa: "Ingen av oss skal dra tilbake til sitt telt, og ingen skal vende tilbake til sitt hus."
Og hele folket sto opp som én mann og sa: Ingen av oss vil gå til sitt telt, og ingen av oss vil vende tilbake til sitt hus.
Så reiste hele folket seg som én mann og sa: 'Ingen av oss skal gå opp i sitt telt, heller ikke vende tilbake til sitt hus.'
Og hele folket sto opp som én mann og sa: Ingen av oss vil gå til sitt telt, og ingen av oss vil vende tilbake til sitt hus.
Da sto hele folket opp som én mann og sa: «Ingen av oss vil gå tilbake til sitt telt, og ingen av oss vil vende hjem.
All the people stood together as one and said, "None of us will go to his tent or turn back to his house.
Så reiste hele folket seg som én mann og sa: 'Ingen av oss går hjem til sine telt, ingen av oss vender tilbake til sitt hus.'
Da gjorde alt Folket sig rede som een Mand og sagde: Vi ville ikke Nogen gaae til sit Paulun, og ei Nogen vige (herfra) til sit Huus.
And all the people arose as one man, saying, We will not any of us go to his tent, neither will we any of us turn into his house.
Og hele folket reiste seg som én mann og sa: Ingen av oss skal gå til sitt telt, ingen av oss skal vende hjem.
And all the people arose as one, saying, None of us will go to his tent, nor will any of us turn into his house.
Hele folket reiste seg som én mann og sa: Ingen av oss skal gå til sitt telt, ingen av oss skal vende tilbake til sitt hus.
Alle folk sto opp som én mann og sa: 'Ingen av oss skal dra til sitt telt, ingen av oss skal vende hjem.
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sine telt, og ingen av oss vender tilbake til sitt hus.
Så reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss vil gå til sitt telt eller vende tilbake til sitt hus:
So all the people gat them vp as one ma, and sayde: Noma shal go in to his tente, ner departe to his house,
Then all the people arose as one man, saying, There shal not a man of vs goe to his tent, neither any turne into his house.
And all the people arose as one man, saying: There shal not a man of vs go to his tent, neither turne into his house.
And all the people arose as one man, saying, We will not any [of us] go to his tent, neither will we any [of us] turn into his house.
All the people arose as one man, saying, We will not any of us go to his tent, neither will we any of us turn to his house.
And all the people rise as one man, saying, `None of us doth go to his tent, and none of us doth turn aside to his house;
And all the people arose as one man, saying, We will not any of us go to his tent, neither will we any of us turn unto his house.
And all the people arose as one man, saying, We will not any of us go to his tent, neither will we any of us turn unto his house.
Then all the people got up as one man and said, Not one of us will go to his tent or go back to his house:
All the people arose as one man, saying, "We will not any of us go to his tent, neither will we any of us turn to his house.
All Israel rose up in unison and said,“Not one of us will go home! Not one of us will return to his house!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Dette er det vi vil gjøre med Gibea: Vi vil gå opp mot den etter loddtrekning.
10Vi vil ta ti menn av hundre fra alle Israels stammer, hundre av tusen og tusen av ti tusen, for å skaffe proviant til folket, så de, når de kommer til Benjamins Gibea, kan gjøre med byen etter all den dårskapen som er gjort i Israel.
11Slik samlet alle Israels menn seg mot byen, sammensluttet som én mann.
12Israels stammer sendte menn gjennom hele Benjamins stamme og sa: Hva er dette for en ugjerning som er gjort blant dere?
13Overgi nå de mennene, de lovløse, som er i Gibea, til oss, så vi kan avlive dem og rydde det onde bort fra Israel. Men benjaminittene ville ikke høre på sine brødre, israelittene.
14Benjaminittene samlet seg fra byene til Gibea for å dra ut til kamp mot israelittene.
1Da dro alle israelittene ut, og hele forsamlingen samlet seg som én mann, fra Dan til Beersjeba, og også fra Gileads land, for Herrens ansikt i Mispa.
2Lederne for hele folket, ja fra alle Israels stammer, møtte fram i Guds folks forsamling – 400 000 fotsoldater som bar sverd.
3(Benjaminittene hadde fått høre at israelittene hadde dratt opp til Mispa.) Da sa israelittene: Fortell oss: Hvordan skjedde denne ugjerningen?
18Vi vil ikke vende tilbake til husene våre før israelittene har fått hver sin arvelodd.
18Israelittene brøt opp, gikk opp til Guds hus og spurte Gud til råds: Hvem av oss skal gå først til kamp mot benjaminittene? Herren sa: Juda skal gå først.
19Nest morgen brøt israelittene opp og la leir mot Gibea.
20Israels menn dro ut til kamp mot Benjamin og stilte seg opp til strid mot dem ved Gibea.
7Se, dere er alle israelitter; kom nå med råd og beslutning her.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva del har vi i David? Vi har ingen arv i Isais sønn. Hver mann til teltene sine, Israel! Nå, David, sørg for ditt eget hus. Så dro hele Israel hjem til teltene sine.
8Da svarte hele folket samstemt: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets svar tilbake til Herren.
8Så sa de: Hvilken av Israels stammer er det som ikke kom opp til Herren i Mispa? Og se, det kom ingen til leiren fra Jabesj i Gilead til forsamlingen.
5Og israelittene sa: Hvem blant alle Israels stammer kom ikke opp sammen med forsamlingen til Herren? For de hadde avlagt en stor ed angående den som ikke kom opp til Herren i Mispa og sagt: Han skal visselig dø.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva del har vi i David? Vi har ikke arvelodd hos Isais sønn. Til teltene, Israel! Se nå selv til ditt hus, David! Og Israel dro til teltene sine.
20så vi også kan være som alle de andre folkene. Kongen vår skal dømme oss, gå foran oss og kjempe våre kamper.
9Dersom de sier til oss: Vent til vi kommer bort til dere, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.
15De tok av dit for å gå inn og overnatte i Gibea. Da han gikk inn, satte han seg på byens torg, for det var ingen som tok dem inn i huset sitt for natten.
12Men hans herre sa til ham: Vi skal ikke ta inn her i en fremmed by, som ikke tilhører Israels barn. Vi drar videre til Gibea.
13Han sa til tjeneren sin: Kom, la oss gå nærmere et av disse stedene og overnatte i Gibea eller i Rama.
5Jeg og alt folket som er med meg, vil rykke fram mot byen. Når de kommer ut mot oss, slik som første gang, skal vi flykte for dem.
12Da skal vi komme over ham på et sted der vi finner ham, og vi skal falle over ham slik duggen faller på bakken; og av ham og alle mennene som er med ham, skal det ikke bli igjen så mye som én.
4Hele forsamlingen sa at de ville gjøre dette, for saken var rett i hele folkets øyne.
3Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
24På den tiden dro israelittene derfra, hver til sin stamme og sin slekt, og de dro ut derfra, hver til sin arvelodd.
16Da svarte folket: Gud forby at vi skulle forlate HERREN og tjene andre guder.
1Israels menn hadde avlagt ed i Mispa og sagt: Ingen av oss skal gi sin datter til Benjamin som kone.
1Alt folket samlet seg som én mann på plassen foran Vannporten. De sa til Esra, skriveren, at han skulle hente lovboken til Moses, den Herren hadde påbudt Israel.
8Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og de meldte til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
31Benjaminittene rykket ut mot folket og ble lokket bort fra byen. De begynte å slå og drepe av folket, som før, ute på veiene – den ene veien går opp til Guds hus, den andre til Gibea på sletten – omkring tretti israelitter.
32Benjaminittene sa: De er slått foran oss, som første gang. Men israelittene sa: La oss flykte og lokke dem bort fra byen ut på veiene.
33Da reiste alle Israels menn seg fra sin plass og stilte seg opp ved Baal-Tamar, og Israels bakhold brøt fram fra sine steder, fra markene ved Gibea.
12Da Israels barn hørte dette, samlet hele Israels menighet seg i Sjilo for å dra opp i krig mot dem.
23(Israelittene gikk opp og gråt for Herren til kvelden, og de spurte Herren: Skal jeg igjen gå til kamp mot min bror Benjamin? Herren sa: Gå mot ham.)
8Da sa alle de eldste og hele folket til ham: Hør ikke på ham, og samtykk ikke.
3Moses kom og fortalte folket alle Herrens ord og alle forskriftene. Og hele folket svarte med én røst og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.
52Israelittene skal slå leir, hver ved sin leir og hver under sitt banner, etter sine hæravdelinger.
2Da forlot alle israelittene David og fulgte Seba, Bikris sønn. Men Juda-mennene holdt seg til sin konge, fra Jordan helt til Jerusalem.
12Da svarte hele forsamlingen med høy røst: Slik du har sagt, slik må vi gjøre.
28Han sa til henne: Stå opp, så går vi. Men ingen svarte. Da løftet mannen henne opp på eselet, sto opp og dro hjem.
41Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og kjempe, slik Herren vår Gud har befalt oss. Og hver og en av dere spente på seg sine våpen til krig, og dere var rede til å dra opp i fjellet.
8Dere skal ikke gjøre slik som vi gjør her i dag – hver og en gjør det som han selv synes er rett.
43Men Israels menn svarte Judas menn og sa: Vi har ti deler i kongen, og også større rett i David enn dere. Hvorfor har dere da foraktet oss, så vårt råd ikke skulle komme først når vi førte vår konge tilbake? Men Judas menns ord var hardere enn Israels menns ord.
29Det være langt fra oss å gjøre opprør mot HERREN og i dag vende oss bort fra å følge HERREN ved å bygge et alter for brennoffer, grødeoffer eller slaktoffer ved siden av HERREN vår Guds alter som står foran hans tabernakel.
21Da svarte rubenittene, gadittene og halvstammen Manasse og sa til høvdingene for Israels tusener: