Klagesangene 4:17
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå sviktet våre øyne i å vente forgjeves på hjelp. Fra vårt vakttårn speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18De lurer på våre skritt, så vi ikke kan gå i gatene våre. Vår ende er nær, våre dager er fulle – ja, vår ende er kommet.
19Våre forfølgere er raskere enn himmelens ørner; de jaget oss over fjellene, de la seg i bakhold for oss i ørkenen.
16Kronen er falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet!
17Av dette er hjertet vårt blitt svakt; for alt dette er øynene våre blitt matte.
1Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himlene.
2Se, slik som en tjeners øyne er rettet mot sin herres hånd, og som en tjenestepikes øyne mot sin frues hånd, slik er våre øyne vendt mot Herren vår Gud, inntil han viser oss miskunn.
3Vis oss miskunn, Herre, vis oss miskunn! For vi er overmåte mettet med forakt.
23Sannelig, forgjeves er det å håpe på frelse fra høydene og fra de mange fjellene; sannelig, hos Herren vår Gud er Israels frelse.
24For Skammen har fortært frukten av våre fedres arbeid fra vår ungdom av – deres småfe og deres storfe, deres sønner og deres døtre.
12Gi oss hjelp mot nøden, for menneskers hjelp er forgjeves.
12Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet heller ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.
11Gi oss hjelp mot nøden, for menneskers hjelp er forgjeves.
9Derfor er retten langt fra oss, og rettferd når oss ikke igjen; vi venter på lys, men se, det er mørke, på klarhet, men vi vandrer i mørke.
10Vi famler langs veggen som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne; midt på dagen snubler vi som i natten, vi er som døde på øde steder.
11Vi brøler alle som bjørner og klager bittert som duer; vi venter på rett, men den er der ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
15Vi ventet på fred, men noe godt kom ikke; på en tid for helbredelse, men se: uro!
2Herren, vær nådig mot oss; vi har ventet på deg. Vær vår arm hver morgen, vår frelse også i trengselens tid.
17Alt dette har kommet over oss; likevel har vi ikke glemt deg, og vi har ikke vært troløse mot din pakt.
18Vårt hjerte har ikke vendt seg bort, og våre skritt har ikke veket av fra din vei.
8Tjenere hersker over oss; ingen befrier oss fra deres hånd.
123Mine øyne svikter mens jeg venter på din frelse og på ordet om din rettferdighet.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
20Vi erkjenner, Herre, vår ondskap og våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg.
20Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
9Vi ser ikke lenger våre tegn; det finnes ikke mer noen profet, og ingen blant oss vet hvor lenge.
42De ropte, men det var ingen som frelste; de ropte selv til Herren, men han svarte dem ikke.
4Vannet vårt må vi kjøpe, og veden vår må vi betale for.
5Forfølgerne puster oss i nakken; vi sliter og får ingen hvile.
82Mine øyne svikter mens jeg venter på ditt ord og sier: Når vil du trøste meg?
20Høsten er omme, sommeren er til ende, og vi er ikke frelst.
14Derfor har Herren våket over ulykken og latt den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, og vi hørte ikke på hans røst.
18La dem skynde seg og stemme i en klagesang for oss, så øynene våre renner over av tårer og øyelokkene våre flommer av vann.
19For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
9For se, våre fedre har falt for sverd, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap for dette.
4Vi er blitt til spott for våre naboer, til hån og latter for dem som omgir oss.
11Nå omringer de oss der vi går; de har øynene rettet mot å legge oss til jorden.
8Men mine øyne er vendt mot deg, Herre Gud; hos deg har jeg min tilflukt; la ikke min sjel bli prisgitt.
15Å HERRE, Israels Gud, du er rettferdig. For vi står igjen som en rest som er sluppet unna, som det er i dag. Se, vi står framfor deg i vår skyld, for på grunn av dette kan vi ikke stå framfor deg.
16Herrens vrede har spredt dem; han vil ikke lenger se til dem. De hadde ingen respekt for prestene og sparte ikke de eldste.
8Du, Israels håp, dets frelser i trengselens tid, hvorfor er du som en fremmed i landet, som en veifarende som bare stanser for natten?
1Husk, Herre, hva som har rammet oss; se og legg merke til vår vanære.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld; og for våre misgjerningers skyld er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam og vanære, som det er i dag.
4Jeg så til høyre og speidet, men det var ingen som ville kjenne meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
6Og den som bor i dette kystlandet skal den dagen si: Se, slik gikk det med dem vi satte vårt håp til, dit vi flyktet for å få hjelp for å bli reddet fra Assyrias konge – hvordan skal vi da slippe unna?
24Vi har hørt ryktet om dem; hendene våre er blitt slappe; angst har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
23Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg, forkast oss ikke for alltid.
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og vår undertrykkelse?
9Likevel ba vi til vår Gud, og vi satte ut vakt mot dem dag og natt på grunn av dem.
20Hvorfor glemmer du oss for alltid og forlater oss så lenge?
50inntil Herren ser ned og skuer fra himmelen.