Lukas 1:22
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De forsto at han hadde sett et syn i tempelet; han gjorde tegn til dem og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De forsto at han hadde sett et syn i tempelet; han gjorde tegn til dem og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De forsto at han hadde sett et syn i tempelet. Han gav dem tegn og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De forstod at han hadde hatt et syn i tempelet. Han gjorde tegn til dem og forble stum.
Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. Da forstod de at han hadde sett et syn i tempelet. Han gjorde tegn til dem og forble stum.
Og da han kom ut, kunne han ikke tale med dem; og de gav akt på at han hadde sett et syn i tempelet; for han tegnet til dem, og ble stum.
Og da han kom ut, kunne han ikke tale til dem; og de forstod at han hadde sett et syn i templet; han gjorde tegn til dem og var stum.
Og da han kom ut, kunne han ikke tale til dem; og de forsto at han hadde sett et syn i tempelet: for han signaliserte til dem, og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, for han gjorde tegn til dem og forble stum.
Og da han kom ut, kunne han ikke snakke med dem: og de skjønte at han hadde sett et syn i templet: for han ga dem tegn og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i templet, for han gestikulerte til dem og forble målløs.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forstod at han hadde hatt et syn i tempelet. Han gjorde tegn til dem og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke si et ord til dem, og de forsto at han hadde sett en åpenbaring i tempelet, for han vinket til dem og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i tempelet, for han gjorde tegn til dem og forble taus.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i tempelet, for han gjorde tegn til dem og forble taus.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men forble stum.
When he came out, he was unable to speak to them. They realized he had seen a vision in the temple because he kept making signs to them but remained speechless.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forstod at han hadde sett et syn i tempelet. Han gjorde tydelige tegn til dem, men forble stum.
Og der han gik ud, kunde han ikke tale til dem, og de mærkede, at han havde seet et Syn i Templet; og han nikkede ad dem og forblev stum.
And when he came out, he could not speak unto them: and they perceived that he had seen a vision in the temple: for he beckoned unto them, and remained speechless.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forstod at han hadde sett et syn i tempelet. For han gjorde tegn til dem og forble stum.
When he came out, he could not speak to them; and they perceived that he had seen a vision in the temple, for he beckoned to them and remained speechless.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forstod at han hadde sett et syn i tempelet. Han fortsatte å lage tegn til dem, og han forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i templet, for han gjorde tegn til dem, men forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forsto at han hadde sett et syn i tempelet, for han laget tegn til dem og forble stum.
Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forsto at han hadde sett et syn i templet; og han gjorde tegn til dem, men forble stum.
And whe he cam oute he could not speake vnto them. Wherby they perceaved that he had sene some vision in the temple. And he beckened vnto them and remayned speachlesse.
And wha he wete out, he coude not speake vnto them. And they perceaued, that he had sene a vision in the teple. And he beckened vnto them, and remayned speachlesse.
And when hee came out, hee coulde not speake vnto them: then they perceiued that hee had seene a vision in the Temple: For he made signes vnto them, and remained domme.
And when he came out, he coulde not speake vnto them. And they perceaued that he had seene a vision in the temple: For he beckened vnto them, and remayned speachlesse.
And when he came out, he could not speak unto them: and they perceived that he had seen a vision in the temple: for he beckoned unto them, and remained speechless.
When he came out, he could not speak to them, and they perceived that he had seen a vision in the temple. He continued making signs to them, and remained mute.
and having come out, he was not able to speak to them, and they perceived that a vision he had seen in the sanctuary, and he was beckoning to them, and did remain dumb.
And when he came out, he could not speak unto them: and they perceived that he had seen a vision in the temple: and he continued making signs unto them, and remained dumb.
And when he came out, he could not speak unto them: and they perceived that he had seen a vision in the temple: and he continued making signs unto them, and remained dumb.
And when he came out he was not able to say anything, and they saw that he had seen a vision in the Temple; and he was making signs to them without words.
When he came out, he could not speak to them, and they perceived that he had seen a vision in the temple. He continued making signs to them, and remained mute.
When he came out, he was not able to speak to them. They realized that he had seen a vision in the holy place, because he was making signs to them and remained unable to speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg kunne vite dette? For jeg er en gammel mann, og min kone er langt oppe i årene.
19Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gode budskapet.
20Og se, du skal være stum og ikke kunne tale til den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal gå i oppfyllelse når tiden er inne.
21Folket ventet på Sakarias og undret seg over at han ble så lenge i tempelet.
23Da dagene for hans tjeneste var til ende, dro han hjem.
11Da viste det seg for ham en Herrens engel som sto på høyre side av røkelsesalteret.
12Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt kom over ham.
13Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt; din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.
62De gjorde tegn til faren for å høre hva han ville at han skulle hete.
63Han ba om en tavle og skrev: Hans navn er Johannes. Og alle undret seg.
64Med det samme ble munnen hans åpnet og tungen løst, og han begynte å tale og priste Gud.
65Det kom frykt over alle som bodde omkring dem, og alt dette ble omtalt over hele fjellbygdene i Judea.
66Alle som hørte det, tok det til hjertet og sa: Hva skal det bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.
67Sakarias, faren hans, ble fylt av Den hellige ånd og profeterte og sa:
7Mennene som reiste sammen med ham, sto målløse; de hørte en stemme, men så ingen.
14Han drev ut en demon, og den var stum. Da demonen fór ut, begynte den stumme å tale, og folket undret seg.
32De førte til ham en som var døv og hadde talevansker, og de ba ham legge hånden på ham.
33Han tok ham avsides, bort fra folkemengden, stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans.
34Og han så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! – det betyr: Lukk deg opp!
35Straks ble ørene hans åpnet, og båndet på tungen hans ble løst, og han talte klart.
36Han forbød dem å si det til noen; men jo mer han forbød dem det, desto mer gjorde de det kjent.
37De var over all måte forundret og sa: Han har gjort alt godt; han får både døve til å høre og stumme til å tale.
59På den åttende dagen kom de for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarias, etter hans fars navn.
17Da jeg igjen kom til Jerusalem, hendte det at jeg, mens jeg ba i templet, kom i henrykkelse,
40Hun gikk inn i huset til Sakarias og hilste på Elisabet.
9Han gikk ut og fulgte ham, men han visste ikke at det som skjedde ved engelen, var virkelig; han trodde han så et syn.
35Da han nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.
22Da førte de til ham en som var besatt, blind og stum. Han helbredet ham, så den blinde og stumme både talte og så.
14Og da de så mannen som var blitt helbredet stå sammen med dem, kunne de ikke si noe imot.
2Da de hørte at han talte til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Og han sa:
8Mens han gjorde prestetjeneste for Gud da turen kom til hans skift,
44Han sa: Se til at du ikke sier noe til noen, men gå av sted, vis deg for presten og bær fram det som Moses har påbudt for renselsen din, til et vitnesbyrd for dem.
45Men han gikk ut og begynte å fortelle det vidt og bredt og gjøre saken kjent, så Jesus ikke lenger kunne gå åpent inn i byen. Han holdt seg ute på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter.
15Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
32Da de gikk ut, brakte de til ham en stum mann som var besatt av en demon.
33Da demonen var drevet ut, talte den stumme, og folkeskarene undret seg og sa: Slikt er aldri sett i Israel.
15Straks folk så ham, ble de slått av undring. De løp mot ham og hilste på ham.
31Så undret folkemengden seg da de så at de stumme talte, de vanføre ble friske, de lamme gikk og de blinde så; og de priste Israels Gud.
22De kom til Betsaida. Der førte de en blind mann til ham og ba ham røre ved ham.
23Han tok den blinde ved hånden og ledet ham ut av landsbyen. Han spyttet på øynene hans, la hendene på ham og spurte om han kunne se noe.
24Han så opp og sa: Jeg ser mennesker; de ligner trær som går omkring.
25Så la han hendene på øynene hans igjen og fikk ham til å se opp. Da ble synet hans gjenopprettet, og han så alt tydelig.
9Og hele folket så ham gå omkring og prise Gud.
10De kjente ham igjen som han som pleide å sitte og tigge ved Fagerporten i tempelet, og de ble fylt av undring og forbauselse over det som hadde hendt med ham.
36Da røsten stilnet, sto Jesus der alene. De holdt dette for seg selv og fortalte i de dagene ikke til noen noe av det de hadde sett.
6Han visste ikke hva han skulle si, for de var grepet av stor frykt.
40Da han ga ham tillatelse, stilte Paulus seg på trappen og ga tegn med hånden til folket. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk og sa:
7Og de ble alle ute av seg av undring og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler, galileere?
26Alle ble grepet av undring; de priste Gud og ble fylt av frykt og sa: Vi har sett underlige ting i dag.
43Straks fikk han synet igjen og fulgte ham mens han priste Gud. Da folket så det, lovet alle Gud.