Markus 6:26
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av eden og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av eden og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av edene og gjestene ville han ikke nekte henne.
Da ble kongen dypt bedrøvet, men for edenes og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.
Kongen ble svært bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.
Og kongen ble meget bedrøvet; men på grunn av edene og dem som satt til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Og kongen ble meget bedrøvet; men på grunn av edene og dem som lå til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Og kongen var svært trist; men for edens skyld, og for deres skyld som satt med ham, ville han ikke avvise henne.
Selv om kongen ble svært bedrøvet, ville han ikke avvise henne av hensyn til sine eder og dem som satt til bords.
Og kongen ble meget sorgfull; men for sin eds skyld, og for deres skyld som satt til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sin ed og av hensyn til dem som satt til bords, kunne han ikke avvise henne.
Kongen ble svært lei seg, men på grunn av sitt løfte og for gæstenes skyld, som satt med ham, ville han ikke avslå henne.
Og kongen ble dypt bedrøvet, men for edens skyld og på grunn av gjestene sine ville han ikke avslå henne.
Og kongen ble dypt bedrøvet, men for edens skyld og på grunn av gjestene sine ville han ikke avslå henne.
Kongen ble svært bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.
The king was greatly distressed, but because of his oaths and his dinner guests, he did not want to refuse her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og de som satt til bords, ville han ikke avvise henne.
Og Kongen blev bedrøvet; dog for Edernes Skyld og for deres Skyld, som sadde med tilbords, vilde han ikke afvise hende.
And the king was exceeding sorry; yet for his oath's sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sin ed og for dem som satt med ham, ville han ikke avvise henne.
And the king was exceedingly sorry; yet because of his oath's sake, and for the sakes of those who sat with him, he would not refuse her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke avslå det.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene sine, ville han ikke si nei til henne.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine edsavleggelser og dem som lå til bords, ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke si nei til henne.
And ye kynge was sory: howbe it for his othes sake and for their sakes which sate at supper also he wolde not put her besyde her purpose.
Then the kynge was sory: Yet for the oothes sake and the that sat at the table, he wolde not saye her nay.
Then the King was very sory: yet for his othes sake, and for their sakes which sate at table with him, he would not refuse her.
And the kyng was sory, howebeit, for his othes sake, & for their sakes whiche sate at supper also, he woulde not caste her of.
And the king was exceeding sorry; [yet] for his oath's sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
The king was exceedingly sorry, but for the sake of his oaths, and of his dinner guests, he didn't wish to refuse her.
And the king -- made very sorrowful -- because of the oaths and of those reclining (at meat) with him, would not put her away,
And the king was exceeding sorry; but for the sake of his oaths, and of them that sat at meat, he would not reject her.
And the king was exceeding sorry; but for the sake of his oaths, and of them that sat at meat, he would not reject her.
And the king was very sad; but because of his oaths, and those who were with him at table, he would not say 'No' to her.
The king was exceedingly sorry, but for the sake of his oaths, and of his dinner guests, he didn't wish to refuse her.
Although it grieved the king deeply, he did not want to reject her request because of his oath and his guests.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3For Herodes hadde grepet Johannes, bundet ham og satt ham i fengsel for Herodias' skyld, hans bror Filips kone.
4For Johannes hadde sagt til ham: Det er ikke lov for deg å ha henne.
5Han ville gjerne drepe ham, men han fryktet folkemengden, for de regnet ham som en profet.
6Men da Herodes feiret fødselsdagen sin, danset Herodias' datter for dem og behaget Herodes.
7Derfor lovet han med ed å gi henne hva hun enn ba om.
8Men hun, som på forhånd var blitt instruert av sin mor, sa: Gi meg her Døperen Johannes' hode på et fat.
9Kongen ble bedrøvet; men på grunn av eden og for deres skyld som satt til bords med ham, befalte han at det skulle gis henne.
10Han sendte bud og fikk Johannes halshogd i fengselet.
11Og hodet hans ble brakt inn på et fat og gitt til piken, og hun bar det til sin mor.
27Straks sendte kongen en bøddel og befalte at hans hode skulle bringes. Han gikk og halshogde ham i fengselet
28og kom med hodet hans på et fat og ga det til jenten, og jenten ga det til moren sin.
16Men da Herodes hørte det, sa han: Det er Johannes, han som jeg halshogde. Han er stått opp fra de døde.
17For det var Herodes selv som hadde sendt ut folk og grepet Johannes og bundet ham i fengsel for Herodias’ skyld, sin bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne.
18Johannes hadde nemlig sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.
19Derfor bar Herodias nag til ham og ville drepe ham, men hun kunne ikke,
20for Herodes fryktet Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte ham, gjorde han mange ting, og han lyttet gjerne til ham.
21Men så kom den rette dagen, da Herodes på fødselsdagen sin holdt et gjestebud for sine stormenn, hærførere og de fremste i Galilea.
22Da kom datteren til Herodias inn og danset; hun behaget Herodes og dem som satt til bords med ham. Kongen sa til jenten: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.
23Han sverget til henne: Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, like til halvparten av mitt rike.
24Da gikk hun ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Johannes Døperen.
25Straks skyndte hun seg inn til kongen og ba: Jeg vil at du med en gang skal gi meg på et fat hodet til Johannes Døperen.
19Men Herodes, landsfyrsten, ble refset av ham for Herodias, sin bror Filips kone, og for alt det onde Herodes hadde gjort,
20og la også dette til alt det andre: Han satte Johannes i fengsel.
33Han sa: Kast henne ned! Så kastet de henne ned, og noe av blodet hennes sprutet på muren og på hestene, og han tråkket henne under føttene.
34Så gikk han inn, åt og drakk, og sa: Gå og se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.
14Da kongen hørte dette, ble han svært urolig og harm på seg selv. Han satte seg fore å redde Daniel, og han strevde helt til solnedgang for å få ham befridd.
15Da kom mennene igjen til kongen og sa: Vit, konge, at medernes og persernes lov er at ingen forordning eller påbud som kongen fastsetter, kan endres.
28Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
9Men Herodes sa: Johannes har jeg latt halshogge. Hvem er da denne som jeg hører slikt om? Og han ønsket å få se ham.
4Kongen sa: Hvem er i forgården? Haman var nettopp kommet inn i den ytre forgården i kongens hus for å be kongen om å henge Mordekai på pålen som han hadde satt opp for ham.
5Kongens tjenere sa til ham: Se, Haman står i forgården. Kongen sa: La ham komme inn.
25Kongen sa: Hogg det levende barnet i to og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.
26Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
27Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Hun er moren.
6Og resten grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen fikk høre det, ble han rasende. Han sendte hæren sin, utryddet disse morderne og brente byen deres.
15Grunnen til at jeg nå er kommet for å tale om dette til min herre kongen, er at folket har skremt meg. Din tjenestekvinne sa: Jeg vil nå tale til kongen; kanskje kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes bønn.
16For kongen vil høre og fri sin tjenestekvinne ut av hånden på den som vil utrydde både meg og min sønn fra Guds arvelodd.
7Kongen reiste seg i vrede fra vinselskapet og gikk ut i slottshagen. Haman sto igjen for å be dronning Ester om nåde for sitt liv, for han skjønte at kongen hadde bestemt hans undergang.
12Men dronning Vasjti nektet å komme når kongen befalte det gjennom evnukkene. Da ble kongen svært vred, og vreden brant i ham.
17Han ropte på tjeneren som betjente ham, og sa: Få nå denne kvinnen ut herfra, og sett slåen for døren etter henne.
6Da ble kongens ansikt forandret, og tankene forstyrret ham, så hofteleddene sviktet og knærne slo mot hverandre.
14Mens de ennå talte med ham, kom kongens hoffmenn og skyndte seg å føre Haman til gjestebudet som Ester hadde gjort i stand.
16De la hånd på henne. Hun ble ført ut på veien der hestene går inn i kongens hus, og der ble hun drept.
5Da sa kongen: Få Haman til å skynde seg, så han kan gjøre som Ester har sagt. Så kom kongen og Haman til gjestebudet som Ester hadde gjort i stand.
6Ved vinselskapet sa kongen til Ester: Hva er din bønn? Den skal bli innvilget. Og hva er ditt ønske? Selv til halve riket skal det bli gjort.
13Kvinnen sa: Hvorfor har du da tenkt ut noe slikt mot Guds folk? Når kongen sier dette, er det som om han står skyldig, fordi kongen ikke henter hjem igjen den som er forvist.
2Jeg råder deg til å holde kongens bud, på grunn av den eden du har sverget ved Gud.