2 Samuelsbok 13:21
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært vred.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært vred.
Da kong David hørte om alt dette, ble han meget vred.
Da kong David hørte om alt dette, ble han meget vred.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært vred.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært sint.
Da kong David hørte om alle disse tingene, ble han meget vred.
Men da kong David hørte om alt dette, ble han meget sint.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært sint.
Kongen David hørte om alle disse tingene og ble svært sint.
Da kong David hørte alt dette, ble han meget sint.
Da kong David hørte alt dette, ble han svært opprørt.
Da kong David hørte alt dette, ble han meget sint.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært vred.
When King David heard all of this, he was furious.
Da kong David fikk høre om alt dette, ble han meget vred.
Der Kong David hørte alle disse Gjerninger, da blev han saare vred.
But when king David heard of all these things, he was very wroth.
Da kong David fikk høre om alt dette, ble han meget vred.
But when King David heard of all these things, he was very angry.
But when king David heard of all these things, he was very wroth.
Men da kong David hørte om alle disse tingene, ble han veldig sint.
Da kong David hørte om alt dette, ble han svært opprørt.
Men da kong David hørte om alt dette, ble han veldig vred.
Da kong David fikk vite om alt dette, ble han veldig sint; men han gjorde ikke noe mot Amnon, sin sønn, for han var kjære for David, som var hans eldste sønn.
And whan kynge Dauid herde of all this, he was very sory.
But when King Dauid heard all these things, he was very wroth.
But when king Dauid heard of all these thinges, he was very wroth.
¶ But when king David heard of all these things, he was very wroth.
But when king David heard of all these things, he was very angry.
And king David hath heard all these things, and it is very displeasing to him;
But when king David heard of all these things, he was very wroth.
But when king David heard of all these things, he was very wroth.
But when King David had news of all these things he was very angry; but he did not make trouble for Amnon his son, for he was dear to David, being his oldest son.
But when king David heard of all these things, he was very angry.
Now King David heard about all these things and was very angry.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Tamar strødde aske på hodet, rev den fotside kjortelen hun hadde på, la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte høyt.
20Absalom, broren hennes, sa til henne: Var det Amnon, din bror, som var sammen med deg? Nå, min søster, vær stille; han er jo din bror. Ta ikke denne saken så tungt. Og Tamar bodde øde i sin bror Absaloms hus.
22Men Absalom talte verken ondt eller godt med Amnon; han hatet Amnon fordi han hadde krenket Tamar, hans søster.
23To år senere hadde Absalom saueklippere ved Baal-Hasor, som ligger ved Efraim. Absalom inviterte alle kongens sønner.
1Siden hendte det at Absalom, Davids sønn, hadde en vakker søster som het Tamar. Amnon, Davids sønn, ble forelsket i henne.
2Amnon var så plaget for Tamar, sin søster, at han ble syk; for hun var jomfru, og det syntes Amnon umulig å gjøre noe med henne.
3Men Amnon hadde en venn som het Jonadab, sønn av Sjimea, Davids bror. Jonadab var en svært slu mann.
4Han sa til ham: Hvorfor er du så mager, kongesønn, dag etter dag? Vil du ikke fortelle meg det? Amnon svarte: Jeg er forelsket i Tamar, søsteren til min bror Absalom.
5Jonadab sa til ham: Legg deg på sengen og late som du er syk. Når din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La min søster Tamar komme og gi meg mat; la henne lage retten for øynene mine, så jeg kan se det, og jeg vil spise fra hennes hånd.
6Så la Amnon seg og lot som om han var syk. Da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: La Tamar, min søster, komme og lage for øynene mine to kaker, så vil jeg spise av hennes hånd.
7David sendte bud til Tamar hjem og sa: Gå nå til din bror Amnons hus og lag mat til ham.
26Da sa Absalom: Hvis ikke, så la i det minste Amnon, min bror, gå med oss. Kongen sa til ham: Hvorfor skal han gå med deg?
27Da Absalom presset ham, lot han Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
28Absalom ga sine unge menn dette påbudet: Se etter når Amnon er blitt glad til sinns av vinen. Når jeg så sier til dere: Slå Amnon i hjel, da drep ham! Vær ikke redde. Er det ikke jeg som har befalt dere? Vær sterke og vær tapre!
29Absaloms tjenere gjorde med Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, hver satte seg på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David og sa: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine i stykker og la seg på jorden. Alle tjenerne hans sto der med klærne sine sønderrevne.
32Men Jonadab, sønn av Sjimea, Davids bror, tok til orde og sa: Min herre må ikke tro at alle de unge, kongens sønner, er blitt drept. Bare Amnon er død. Dette har Absalom bestemt fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
33Så må ikke min herre kongen ta dette inn over seg og tro at alle kongens sønner er døde; det er bare Amnon som er død.
34Imens flyktet Absalom. Vakten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, nede fra fjellsiden.
14Men han ville ikke høre på henne. Han var sterkere enn henne, og han voldtok henne og lå med henne.
15Siden fikk Amnon et hat til henne som var svært stort. Hatet han følte for henne, var større enn den kjærligheten han hadde følt for henne. Amnon sa til henne: Reis deg og gå.
16Hun sa til ham: Nei, det å sende meg bort er en enda større ondskap enn den du alt har gjort mot meg. Men han ville ikke høre på henne.
39Kong David ga opp å dra ut mot Absalom; han var blitt trøstet etter Amnon, som var død.
36Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle dagene.
27Absalom fikk tre sønner og én datter. Hun het Tamar, og hun var en vakker kvinne.
28Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å få se kongen.
10Amnon sa til Tamar: Bær maten inn i kammeret, så jeg kan spise av din hånd. Da tok Tamar kakene hun hadde laget, og bar dem inn til sin bror Amnon, inn i kammeret.
11Da hun rakte ham maten, grep han henne og sa: Kom, ligg med meg, søster.
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
1Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
4Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn sammen med ham.
31Da sto Joab opp og kom til Absalom i huset og sa til ham: «Hvorfor har tjenerne dine satt mitt jordstykke i brann?»
27Da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til seg. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
5Da ble David brennende harm på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener døden!
21Ahitofel sa til Absalom: Gå inn til din fars medhustruer, som han har latt bli igjen for å ta vare på huset. Da vil hele Israel høre at du har gjort deg avskyelig for din far, og da vil motet styrkes hos alle som er med deg.
22Så slo de opp et telt for Absalom på taket. Og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer i hele Israels påsyn.
28Da Eliab, hans eldste bror, hørte at han talte med mennene, ble Eliab brennende harm på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Og hvem har du overlatt de få sauene der i ørkenen til? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i hjertet ditt; du er kommet ned for å se på krigen.»
19Ahimaas, Sadoks sønn, sa: "La meg løpe og bringe kongen budskap om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd."
13Da kom en budbærer til David og sa: «Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.»
8Da ble Saul svært vred, og dette ordet var ondt i hans øyne. Han sa: «De har gitt David titusener, men meg har de gitt tusener; nå mangler han bare kongedømmet.»
7Det som var gjort, var ondt i Guds øyne, og han slo Israel.
3Da sa Absalom til ham: «Se, saken din er god og rett, men hos kongen er det ingen som vil høre på deg.»
9Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i mine øyne? Hetitten Uria slo du i hjel med sverd; hans kone tok du til deg som kone, og ham drepte du med ammonittenes sverd.
8Herren har latt alt blodet fra Sauls hus komme tilbake over deg, han som du ble konge i stedet for. Herren har gitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd, og se, du er rammet av din ulykke, for du er en blodig mann.