2 Samuelsbok 13:39
Kong David ga opp å dra ut mot Absalom; han var blitt trøstet etter Amnon, som var død.
Kong David ga opp å dra ut mot Absalom; han var blitt trøstet etter Amnon, som var død.
Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
Kong Davids sjel lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnon, som jo var død.
Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnon, som var død.
Kong Davids sjel lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, da han var død.
Og sjelen til kong David lengtet etter å gå ut til Absalom; for han var trøstet angående Amnon, siden han var død.
Og kong David ønsket å reise ut til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
David, kongen, lengtet etter å gå ut til Absalom, for han hadde trøstet seg over Amnons død.
Kong David lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
Kong Davids hjerte lengtet etter å få møte Absalom, for han fant trøst i at Amnon nå var død.
Kong David lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
Kong David lengtet etter å gå ut mot Absalom, for han var trøstet etter Amnons død.
King David longed to go to Absalom, for he had been consoled concerning Amnon’s death.
Kong David lengtet etter å gå til Absalom, for han hadde sluttet å sørge over Amnon, siden han var død.
Og Kong Davids (Sjæl) længtes efter at drage ud til Absalom; thi han havde trøstet sig over Amnon, at han var død.
And the soul of king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
Kong David lengtet etter å gå ut til Absalom, for han hadde blitt trøstet over Amnons død.
And King David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, since he was dead.
And the soul of king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
[sinnet til] kong David lengtet etter å gå til Absalom; for han var trøstet over Amnon, for han var død.
Kong Davids ånd lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde fått trøst for Amnon, som nå var død.
Og kong David lengtet etter å gå ut til Absalom; for han var trøstet etter Amnon, da han så at han var død.
Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
And kynge Dauid ceassed from goinge out agaynst Absalom, for he had comforted him selfe ouer Ammon that he was deed.
And King Dauid desired to go forth vnto Absalom, because he was pacified concerning Amnon, seeing he was dead.
And king Dauid desired to go foorth vnto Absalom: For where as Amnon was dead, he was comforted ouer him.
And [the soul of] king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
[the soul of] king David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
and `the soul of' king David determineth to go out unto Absalom, for he hath been comforted for Amnon, for `he is' dead.
And `the soul of' king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
And [the soul of] king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
And the heart of David was wasted with desire for Absalom: for he was comforted for the death of Amnon.
[the soul of] king David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, since he was dead.
The king longed to go to Absalom, for he had since been consoled over the death of Amnon.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23To år senere hadde Absalom saueklippere ved Baal-Hasor, som ligger ved Efraim. Absalom inviterte alle kongens sønner.
24Absalom kom til kongen og sa: Se, tjeneren din har saueklippere. Må ikke kongen og hans tjenere gå med din tjener?
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, for at vi ikke skal bli en byrde for deg. Selv om han presset ham, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
26Da sa Absalom: Hvis ikke, så la i det minste Amnon, min bror, gå med oss. Kongen sa til ham: Hvorfor skal han gå med deg?
27Da Absalom presset ham, lot han Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
28Absalom ga sine unge menn dette påbudet: Se etter når Amnon er blitt glad til sinns av vinen. Når jeg så sier til dere: Slå Amnon i hjel, da drep ham! Vær ikke redde. Er det ikke jeg som har befalt dere? Vær sterke og vær tapre!
29Absaloms tjenere gjorde med Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, hver satte seg på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David og sa: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine i stykker og la seg på jorden. Alle tjenerne hans sto der med klærne sine sønderrevne.
32Men Jonadab, sønn av Sjimea, Davids bror, tok til orde og sa: Min herre må ikke tro at alle de unge, kongens sønner, er blitt drept. Bare Amnon er død. Dette har Absalom bestemt fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
33Så må ikke min herre kongen ta dette inn over seg og tro at alle kongens sønner er døde; det er bare Amnon som er død.
34Imens flyktet Absalom. Vakten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, nede fra fjellsiden.
35Jonadab sa til kongen: Se, kongens sønner kommer. Det gikk som din tjener sa.
36Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle dagene.
38Absalom flyktet og dro til Gesjur. Der ble han i tre år.
1Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at det ble sagt: «Kongen er bedrøvet over sin sønn.»
4Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn sammen med ham.
32Absalom sa til Joab: «Se, jeg sendte bud til deg og sa: Kom hit, så vil jeg sende deg til kongen for å si: Hvorfor kom jeg fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg fortsatt var der. Nå vil jeg se kongens ansikt. Er det skyld hos meg, så la ham drepe meg.»
33Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Så lot han kalle på Absalom, og han kom inn til kongen. Absalom kastet seg til jorden på sitt ansikt for kongen, og kongen kysset Absalom.
13Da kom en budbærer til David og sa: «Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.»
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sine telt.
10Og hele folket tvistet i alle Israels stammer og sa: «Kongen har berget oss fra våre fienders hånd, han reddet oss fra filisternes hånd. Men nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.»
23Men nå er han død – hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.
24David trøstet sin kone Bat-Sjeba. Han gikk inn til henne og lå med henne, og hun fødte en sønn. Hun ga ham navnet Salomo. Herren elsket ham.
23Så brøt Joab opp og dro til Gesjur. Han brakte Absalom til Jerusalem.
24Kongen sa: «Han skal gå til sitt hus, men mitt ansikt skal han ikke se.» Absalom gikk til sitt hus, og han fikk ikke se kongens ansikt.
28Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å få se kongen.
29Absalom sendte bud til Joab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme til ham. Han sendte en gang til, men han ville ikke komme.
1Siden hendte det at Absalom, Davids sønn, hadde en vakker søster som het Tamar. Amnon, Davids sønn, ble forelsket i henne.
4Han sa til ham: Hvorfor er du så mager, kongesønn, dag etter dag? Vil du ikke fortelle meg det? Amnon svarte: Jeg er forelsket i Tamar, søsteren til min bror Absalom.
20Absalom, broren hennes, sa til henne: Var det Amnon, din bror, som var sammen med deg? Nå, min søster, vær stille; han er jo din bror. Ta ikke denne saken så tungt. Og Tamar bodde øde i sin bror Absaloms hus.
21Da kong David hørte om alt dette, ble han svært vred.
6Slik gjorde Absalom mot alle israelittene som kom til kongen for å få dom. Slik vant Absalom Israels folks hjerter.
7Etter fire år sa Absalom til kongen: «La meg få gå til Hebron for å innfri løftet jeg har gitt Herren.»
31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og klag foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom.»
9Se, nå gjemmer han seg sikkert i en av hulene eller på et annet sted. Når noen faller ved det første sammenstøtet, vil den som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant folket som følger Absalom.
9Kongen sa til ham: «Gå i fred!» Han brøt opp og dro til Hebron.
32Kongen spurte kusjitten: "Står det vel til med den unge Absalom?" Kusjitten svarte: "Må det gå med min herre kongens fiender som med den unge mannen, og med alle som reiser seg mot deg for å gjøre deg ondt."
5Kongen gav Joab, Abisjai og Ittai denne ordren: "Skån den unge Absalom for min skyld!" Og alt folket hørte at kongen gav alle førerne ordre om Absalom.
19Ahimaas, Sadoks sønn, sa: "La meg løpe og bringe kongen budskap om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd."
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
14Joab sa: "Jeg vil ikke kaste bort mer tid med deg!" Så tok han tre spyd i hånden og stakk dem i Absaloms hjerte mens han ennå var i live i terebinten.
4Dette rådet syntes godt i Absaloms øyne og i øynene til alle Israels eldste.