2 Samuelsbok 19:1
Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
Joab fikk bud om at kongen gråt og sørget over Absalom.
Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
Det ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Og noe ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen ble rystet og gikk opp til portrommet og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om bare jeg hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
Og det ble fortalt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
Da ble kongen rystet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Min sønn, Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hvis bare jeg kunne ha dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!"
The king was deeply moved and went up to the upper room over the gate and wept. As he went, he said, "My son Absalom! My son, my son Absalom! If only I had died in your place, Absalom, my son, my son!"
Da ble kongen rystet og gikk opp på rommet over porten og gråt. Han sa mens han gikk: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Og det blev Joab tilkjendegivet: See, Kongen græder og sørger over Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
And it was told to Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen sørger og gråter over Absalom.»
Det ble fortalt Joab: Se, kongen sørger og gråter over Absalom.
Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
And it was tolde Ioab: beholde, ye kinge wepeth & mourneth for Absalom.
And it was tolde Ioab, Behold, the King weepeth and mourneth for Absalom.
And it was told Ioab, beholde the king weepeth, & mourneth for Absalom.
¶ And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
It was told Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it is declared to Joab, `Lo, the king is weeping and mourning for Absalom;'
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
And word was given to Joab that the king was weeping and sorrowing for Absalom.
It was told Joab, "Behold, the king weeps and mourns for Absalom."
(19:2) Joab was told,“The king is weeping and mourning over Absalom.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at det ble sagt: «Kongen er bedrøvet over sin sønn.»
4Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
5Kongen dekket til ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!»
6Joab kom inn til kongen i huset og sa: «I dag har du gjort skam på ansiktet til alle dine tjenere, de som i dag har berget livet ditt og livet til dine sønner og døtre og dine koner og medhustruer.»
34Imens flyktet Absalom. Vakten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, nede fra fjellsiden.
35Jonadab sa til kongen: Se, kongens sønner kommer. Det gikk som din tjener sa.
36Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle dagene.
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
2Joab sendte bud til Tekoa, hentet derfra en klok kvinne og sa til henne: «Sørg nå og ta på deg sørgeklær, og salve deg ikke med olje! Vær som en kvinne som i mange dager har sørget over en død.»
31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og klag foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen løftet stemmen og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33Kongen stemte i en klagesang over Abner og sa: Skulle Abner dø slik en dåre dør?
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i bronsefjetter. Som når en faller for urettferdige menn, falt du! Da brast hele folket igjen i gråt over ham.
31Da sto Joab opp og kom til Absalom i huset og sa til ham: «Hvorfor har tjenerne dine satt mitt jordstykke i brann?»
32Absalom sa til Joab: «Se, jeg sendte bud til deg og sa: Kom hit, så vil jeg sende deg til kongen for å si: Hvorfor kom jeg fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg fortsatt var der. Nå vil jeg se kongens ansikt. Er det skyld hos meg, så la ham drepe meg.»
33Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Så lot han kalle på Absalom, og han kom inn til kongen. Absalom kastet seg til jorden på sitt ansikt for kongen, og kongen kysset Absalom.
5Kongen gav Joab, Abisjai og Ittai denne ordren: "Skån den unge Absalom for min skyld!" Og alt folket hørte at kongen gav alle førerne ordre om Absalom.
39Kong David ga opp å dra ut mot Absalom; han var blitt trøstet etter Amnon, som var død.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom.»
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og alle Israels menn sammen med ham.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var hos ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk opp mens han gråt. Han hadde hodet tildekket og gikk barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet, og de gikk opp mens de gråt.
8Stå nå opp, gå ut og tal vennlig til dine tjenere! For ved Herren sverger jeg: Går du ikke ut, blir det ikke en mann igjen hos deg i natt, og det vil være verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom og til nå.»
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sine telt.
10Og hele folket tvistet i alle Israels stammer og sa: «Kongen har berget oss fra våre fienders hånd, han reddet oss fra filisternes hånd. Men nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.»
30Mens de var på veien, kom ryktet til David og sa: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine i stykker og la seg på jorden. Alle tjenerne hans sto der med klærne sine sønderrevne.
23Så brøt Joab opp og dro til Gesjur. Han brakte Absalom til Jerusalem.
24Kongen sa: «Han skal gå til sitt hus, men mitt ansikt skal han ikke se.» Absalom gikk til sitt hus, og han fikk ikke se kongens ansikt.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
29Kongen spurte: "Står det vel til med den unge Absalom?" Ahimaas svarte: "Jeg så en stor oppstandelse da Joab sendte ut kongens tjener og din tjener; men jeg vet ikke hva det gjaldt."
30Kongen sa: "Gå til side og still deg her." Han gikk til side og ble stående.
18Mens han ennå levde, hadde Absalom tatt og reist seg den søylen som står i Kongedalen. For han sa: "Jeg har ingen sønn som kan holde mitt navn i hevd." Han gav søylen navn etter seg selv, og den kalles Absaloms søyle den dag i dag.
19Ahimaas, Sadoks sønn, sa: "La meg løpe og bringe kongen budskap om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd."
20Men Joab sa til ham: "Du er ikke budbærer i dag; du kan bringe budskap en annen dag. Men i dag skal du ikke bringe budskap, for kongens sønn er død."
10En mann så det og fortalte det til Joab: "Se, jeg så Absalom henge i en terebint!"
9Se, nå gjemmer han seg sikkert i en av hulene eller på et annet sted. Når noen faller ved det første sammenstøtet, vil den som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant folket som følger Absalom.
4Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
29Absalom sendte bud til Joab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme til ham. Han sendte en gang til, men han ville ikke komme.
13Da kom en budbærer til David og sa: «Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.»
14Joab sa: "Jeg vil ikke kaste bort mer tid med deg!" Så tok han tre spyd i hånden og stakk dem i Absaloms hjerte mens han ennå var i live i terebinten.
15Ti unge menn, Joabs våpenbærere, omringet Absalom, slo ham og drepte ham.
23Hele landet gråt høyt mens alt folket dro forbi. Kongen gikk over Kidronbekken, og alt folket tok veien mot ørkenen.
6Slik gjorde Absalom mot alle israelittene som kom til kongen for å få dom. Slik vant Absalom Israels folks hjerter.
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, for at vi ikke skal bli en byrde for deg. Selv om han presset ham, ville han ikke gå, men han velsignet ham.