1 Samuelsbok 30:4
Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
David og folket som var med ham, løftet røsten og gråt til de ikke hadde kraft til å gråte mer.
Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Så David og folket som var med ham, løftet opp sine røster og gråt, til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Da løftet David og folket som var med ham, stemmen og gråt, helt til de ikke klarte å gråte mer.
brøt David og folket som var med ham ut i gråt og gråt til de ikke hadde mer krefter igjen.
David og folket som var med ham, tok til å gråte høyt, helt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
Da hevet David og de som var med ham sin røst og gråt, helt til de ikke lenger orket å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Then David and the people who were with him lifted their voices and wept until they could weep no more because they had no strength left.
David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Da opløftede David og det Folk, som var hos ham, deres Røst og græd, indtil der var ikke Kraft i dem til at græde.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da løftet David og folket som var med ham, sine stemmer og gråt, til de ikke hadde mer krefter igjen til å gråte.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
Da hevet David og folket som var med ham røstene sine og gråt, til de ikke lenger orket å gråte.
Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.
Dauid and the people that was with him lefte vp their voyce, and wepte so longe tyll they coulde wepe nomore.
Then Dauid and the people that was with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then Dauid & the people that were with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then David and the people that [were] with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
And David lifteth up -- and the people who `are' with him -- their voice and weep, till that they have no power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him gave themselves up to weeping till they were able to go on weeping no longer.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the men who were with him wept loudly until they could weep no more.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da David og mennene hans kom til Siklag den tredje dagen, hadde amalekittene gjort et raid i Negev og mot Siklag; de hadde angrepet Siklag og brent den.
2De tok kvinnene som var der, både små og store, til fange. De drepte ingen, men førte dem bort og dro sin vei.
3Da David og mennene hans kom til byen, se, den var brent ned, og konene deres, sønnene deres og døtrene deres var tatt til fange.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk opp mens han gråt. Han hadde hodet tildekket og gikk barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet, og de gikk opp mens de gråt.
4Sendebudene kom til Sauls Gibea og fortalte saken i folkets påhør. Da brast hele folket i gråt.
5Også de to konene til David var tatt til fange: Ahinoam fra Jisreel og Abigail, hustruen til Nabal fra Karmel.
6David kom i stor nød, for folket snakket om å steine ham; hele folket var bittre i sjelen, hver mann for sine sønner og sine døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var hos ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
36Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle dagene.
31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og klag foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen løftet stemmen og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
1Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at det ble sagt: «Kongen er bedrøvet over sin sønn.»
4Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
5Kongen dekket til ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!»
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg; måtte han se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.
2Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet røsten og gråt høyt.
21Da kom David til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved Besor-bekken. De gikk David og folket som var med ham, i møte. David gikk fram mot folket og hilste dem og spurte hvordan de hadde det.
22Men alle de onde og fordervede blant mennene som hadde gått med David, tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, skal vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget, annet enn at hver mann får sin kone og sine barn; så kan de føre dem med seg og dra.»
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss, og han gav røverflokken som kom mot oss, i vår hånd.
17David slo dem fra morgengry til kvelden dagen etter. Ingen kom unna, bortsett fra fire hundre unge menn som satte seg på kamelene og flyktet.
18David berget alt det amalekittene hadde tatt. Også de to konene sine berget David.
19Det manglet dem ikke noe, verken smått eller stort, sønner eller døtre, eller noe av byttet – alt det de hadde tatt. Alt førte David tilbake.
23Hele landet gråt høyt mens alt folket dro forbi. Kongen gikk over Kidronbekken, og alt folket tok veien mot ørkenen.
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i bronsefjetter. Som når en faller for urettferdige menn, falt du! Da brast hele folket igjen i gråt over ham.
13Da sa David til mennene sine: «Hver mann spenne sverdet sitt!» De spente hver sitt sverd, og også David spente sitt sverd. Omkring fire hundre mann gikk opp etter David, mens to hundre ble igjen ved utstyret.
9David slo landet og lot verken menn eller kvinner bli i live. Han tok småfe og storfe, esler og kameler og klær, og så vendte han tilbake og kom til Akisj.
16Hennes mann fulgte etter henne, gråtende mens han gikk, helt til Bahurim. Da sa Abner til ham: Gå tilbake! Og han vendte tilbake.
13Da kom en budbærer til David og sa: «Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.»
14Da sa David til alle tjenerne sine som var hos ham i Jerusalem: «Kom, la oss flykte! For det blir ingen redning for oss for Absalom. Skynd dere å dra, så han ikke snart når oss igjen, fører ulykke over oss og hugger ned byen med sverd.»
30Mens de var på veien, kom ryktet til David og sa: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine i stykker og la seg på jorden. Alle tjenerne hans sto der med klærne sine sønderrevne.
10David fortsatte forfølgelsen med fire hundre menn. To hundre ble stående igjen; de var for utmattet til å gå over Besor-bekken.
3David førte også med seg mennene som var hos ham, hver med sitt hus, og de slo seg ned i byene rundt Hebron.
26Da Urias kone hørte at Uria, mannen hennes, var død, holdt hun sørgehøytid over sin mann.
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
4Da Herrens engel hadde talt disse ordene til alle israelittene, brast folket i gråt.
31Folket som var der inne, førte han ut og satte dem til arbeid med sager, med jernhakker og jernøkser, og han lot dem arbeide i teglovnene. Slik gjorde han med alle ammonittenes byer. Deretter vendte David og hele folket tilbake til Jerusalem.
1David dro derfra og slapp unna til Adullam-hulen. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, gikk de ned til ham der.
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
3Da David kom hjem til huset sitt i Jerusalem, tok kongen de ti medhustruene som han hadde latt bli igjen for å vokte huset. Han satte dem i forvaring og forsørget dem, men han gikk ikke inn til dem. De levde som enker til sin dødsdag.
14Og David ropte til folket og til Abner, Ners sønn: «Svarer du ikke, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper til kongen?»