Dommernes bok 21:2
Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet røsten og gråt høyt.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet røsten og gråt høyt.
Folket kom til Guds hus og ble der for Herrens ansikt til kvelden. De løftet røsten og gråt sårt.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet sine røster og gråt bittert.
Folket kom til Betel og ble værende der foran Guds åsyn til kvelden. De løftet stemmene sine og gråt.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden for Herrens åsyn. De hevet sine stemmer og gråt bittert.
Og folket kom til Guds hus og var der hele kvelden foran Gud, og løftet stemmen sin og gråt voldsomt;
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden og gråt bittert foran Herren.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden, foran Gud; de løftet opp sine røster og gråt sårt.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
Folket kom til Guds hus, og de oppholdt seg der inntil kvelden foran Gud. De løftet sine røster og gråt bittert.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
Folket dro til Betel og ble der til kvelden for Guds åsyn. De løftet sine røster og gråt med stor gråt.
The people went to Bethel, where they stayed until evening weeping loudly before God.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Herrens ansikt. De ropte høyt og gråt bittert.
Og Folket kom til Guds Huus, og de bleve der indtil Aftenen for Guds Ansigt; og de opløftede deres Røst og græd med en stor Graad.
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
And the people came to the house of God, and stayed there until evening before God, and lifted up their voices, and wept bitterly;
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
Folket kom til Betel og satt der til kvelden for Guds åsyn og løftet sine stemmer og gråt sårt.
Folket kom til Betel, og ble sittende der framfor Gud til kvelden, og de løftet sine røster og gråt høyt.
Folket kom til Betel og satt der foran Gud til kvelden, og de løftet sine stemmer og gråt bittert.
Folket kom til Betel og ventet der til kvelden foran Gud, og ga seg over til bitter gråt.
And the people came to the house of God (in Silo) & abode there before God vntill the euenynge, and lifte vp their voyce, and wepte sore,
And the people came vnto ye house of God and abode there till euen before God, and lift vp their voyces, and wept with great lamentation,
And the people came to the house of God, and abode there till euen, before God, & lift vp their voyces, and wept sore,
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
The people came to Bethel, and sat there until evening before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people come in to Beth-El, and sit there till the evening before God, and lift up their voice, and weep -- a great weeping,
And the people came to Beth-el, and sat there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people came to Beth-el, and sat there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people came to Beth-el, waiting there till evening before God, and gave themselves up to bitter weeping.
The people came to Bethel, and sat there until evening before God, and lifted up their voices, and wept severely.
So the people came to Bethel and sat there before God until evening, weeping loudly and uncontrollably.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Israels sønner dro opp og gråt for Herren til kvelden. De spurte Herren: Skal jeg igjen rykke ut til kamp mot min bror Benjamin? Herren svarte: Gå opp mot ham!
24Så rykket Israels sønner fram mot Benjamins sønner den andre dagen.
25Benjamin dro ut mot dem fra Gibea den andre dagen og felte igjen 18 000 menn blant Israels sønner, alle som dro sverd.
26Da dro alle Israels sønner og hele folket opp og kom til Betel. De gråt og ble sittende der for Herrens ansikt. De fastet den dagen til kvelden og bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren.
1Israels menn sverget i Mispa og sa: Ingen av oss skal gi sin datter til Benjamin som kone.
15Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde skapt en brist i Israels stammer.
16Da sa forsamlingens eldste: Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de får kvinner? For kvinner er blitt utryddet i Benjamin.
17En arvedel må sikres for de overlevende i Benjamin, så en stamme ikke blir utslettet fra Israel.
3De sa: Hvorfor, Herren, Israels Gud, har dette hendt i Israel, at det i dag mangler én stamme i Israel?
4Neste dag stod folket tidlig opp, de bygde et alter der og bar fram brennoffer og fredsoffer.
5Israels sønner sa: Hvem av alle Israels stammer kom ikke opp i forsamlingen for Herren? For den store eden var: Den som ikke kom opp til Herren i Mispa, skal straffes med døden.
6Israels sønner hadde medynk med Benjamin, sin bror, og sa: I dag er én stamme av Israel blitt avskåret.
7Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de får koner? Vi har jo sverget ved Herren ikke å gi dem noen av våre døtre til koner.
8De sa: Hvem av Israels stammer kom ikke opp til Herren i Mispa? Og se, fra Jabesj i Gilead kom det ingen til leiren, til forsamlingen.
4Sendebudene kom til Sauls Gibea og fortalte saken i folkets påhør. Da brast hele folket i gråt.
4Da Herrens engel hadde talt disse ordene til alle israelittene, brast folket i gråt.
5De ga stedet navnet Bokim, og de ofret der til Herren.
1Da satte hele menigheten i et høyt skrik, og folket gråt den natten.
4Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
3Benjamin fikk høre at Israels sønner hadde dratt opp til Mispa. Da sa Israels sønner: Fortell, hvordan kunne denne ondskapen hende?
1Mens Esra ba og bekjente, gråtende og kastet seg ned foran Guds hus, samlet det seg om ham en meget stor forsamling av Israel, menn, kvinner og barn; for folket gråt bittert.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
21En røst høres på de bare haugene: gråt og inderlige bønner fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei, de har glemt Herren sin Gud.
12Israels stammer sendte menn gjennom alle Benjamins stammer og sa: Hva er denne ondskapen som er skjedd hos dere?
10Da ropte israelittene til Herren og sa: Vi har syndet mot deg, for vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba'al-gudene.
31Benjamins sønner dro ut for å møte folket og ble lokket bort fra byen. De begynte å slå ned noen blant folket, som før, på veiene, den ene som går opp til Betel og den andre til Gibea over marken, omkring tretti mann av Israel.
5Samuel sa: «Samle hele Israel i Mispa, så vil jeg be til Herren for dere.»
6De samlet seg i Mispa, hentet vann og helte det ut for Herren. Den dagen fastet de og sa der: «Vi har syndet mot Herren.» Og Samuel dømte israelittene i Mispa.
18Israels sønner brøt opp, dro opp til Betel og spurte Gud: Hvem av oss skal gå først i kamp mot Benjamins sønner? Herren svarte: Juda først.
19Israels sønner sto opp tidlig neste morgen og slo leir mot Gibea.
20Israels menn gikk ut i kamp mot Benjamin, og Israels menn stilte seg i slagorden mot dem ved Gibea.
21Da dro Benjamins sønner ut fra Gibea og felte den dagen 22 000 mann av Israel.
13Hele forsamlingen sendte bud og talte til benjaminittene som var på Rimmon-klippen, og de bød dem fred.
1Da dro alle Israels sønner ut, og hele menigheten samlet seg som én mann, fra Dan til Beersjeba og fra Gileads land, for Herren i Mispa.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. I flere dager sørget jeg; jeg fastet og ba for Himmelens Gud.
16Se, da kom en gammel mann fra sitt arbeid på marken om kvelden. Han var fra Efraims fjellland og bodde som tilflytter i Gibea, men mennene på stedet var benjaminitter.
9Da samlet alle mennene i Juda og Benjamin seg i Jerusalem innen tre dager. Det var i den niende måneden, på den tjuende dagen i måneden. Hele folket satte seg på plassen ved Guds hus og skalv både på grunn av saken og på grunn av regnskyllene.
12Samme dag kom en mann fra Benjamin løpende fra slaglinjen og til Sjilo; klærne hans var revet i stykker, og han hadde jord på hodet.
1På den tjuefjerde dagen i denne måneden var Israels barn samlet i faste, i sekk og med støv på seg.
21Hold utkikk: Når Sjilos døtre kommer ut for å danse i runddansene, skal dere komme fram fra vingårdene og hver av dere gripe en av Sjilos døtre til kone og dra til Benjamins land.
22Når fedrene deres eller brødrene deres kommer for å klage til oss, skal vi si til dem: Vær barmhjertige mot dem! For vi tok ikke en kone til hver av dem i krigen; dessuten var det ikke dere som gav dem til dem. Hadde dere gjort det, ville dere nå vært skyldige.
23Benjaminittene gjorde slik. De tok seg kvinner etter tallet på dem blant de dansende som de hadde røvet, dro av sted, vendte tilbake til sin arvelodd, bygde opp byene og bosatte seg der.
41Da vendte Israels menn om, og Benjamin ble forferdet, for han så at ulykken var kommet over ham.
14Da samlet Benjamins sønner seg fra byene til Gibea for å dra ut i krig mot Israels sønner.
17Samuel kalte folket sammen for Herren i Mispa.
16Så fjernet de de fremmede gudene fra seg og dyrket Herren. Da orket han ikke lenger å se Israels nød.
22Også Josefs hus dro opp mot Betel, og Herren var med dem.
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
19De sa: Se, det er en høytid for Herren i Sjilo fra år til år, den som ligger nord for Betel, øst for veien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Levbona.