Daniel 10:7
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene som var med meg, så ikke synet. Men en stor skrekk kom over dem, og de flyktet og gjemte seg.
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene som var med meg, så ikke synet. Men en stor skrekk kom over dem, og de flyktet og gjemte seg.
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene som var med meg, så det ikke, men en stor skjelving kom over dem, så de flyktet og skjulte seg.
Bare jeg, Daniel, så synet; mennene som var sammen med meg, så det ikke. Likevel falt en stor skrekk over dem, og de flyktet og gjemte seg.
Bare jeg, Daniel, sa synet. Mennene som var med meg, sa ikke synet, men en stor skrekk falt over dem, og de flyktet og gjemte seg.
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. Mennene som var med meg, så ikke synet, men stort terror falt over dem, og de løp bort og skjulte seg.
Og jeg, Daniel, var den eneste som så synet; de mennene som var med meg så ikke synet, men en stor skjelving kom over dem, så de rømte og gjemte seg.
Og jeg, Daniel, så alene visjonen; for mennene som var med meg oppfattet ikke visjonen; men en stor skjelving kom over dem, slik at de flyktet for å skjule seg.
Og jeg, Daniel, så synet alene, mens mennene som var med meg ikke så det synet. Frykt grep dem, og de flyktet for å gjemme seg.
Jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet. De mennene som var med meg så det ikke, men en stor redsel falt over dem, og de flyktet for å gjemme seg.
Og jeg, Daniel, så alene dette synet: for de mennene som var med meg, så ikke synet; men en stor skjelving falt over dem, så de flyktet og skjulte seg.
Jeg, Daniel, så synet alene; for de som var med meg, så det ikke, og en voldsom skjelving rammet dem, slik at de flyktet for å skjule seg.
Og jeg, Daniel, så alene dette synet: for de mennene som var med meg, så ikke synet; men en stor skjelving falt over dem, så de flyktet og skjulte seg.
Og jeg, Daniel, alene så visjonen, mens mennene som var med meg ikke så den. Frykt falt imidlertid på dem, så de flyktet og gjemte seg.
I, Daniel, was the only one who saw the vision. The men who were with me did not see it, but they were overwhelmed with such terror that they ran away to hide.
Jeg, Daniel, så synet alene, mens de mennene som var med meg ikke så synet. En stor skrekk falt over dem, så de flyktet og gjemte seg.
Og jeg, Daniel, jeg saae det samme Syn alene, men de Mænd, som vare hos mig, saae ikke det Syn; men der faldt en stor Forfærdelse paa dem, og de flyede for at skjule sig.
And I niel alone saw the vision: for the men that were with me saw not the vision; but a great quaking fell upon them, so that they fled to hide themselves.
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet, for mennene som var med meg så det ikke. En stor frykt kom over dem, og de flyktet for å gjemme seg.
And I, Daniel, alone saw the vision; for the men who were with me did not see the vision; but a great trembling fell upon them, so that they fled to hide themselves.
And I Daniel alone saw the vision: for the men that were with me saw not the vision; but a great quaking fell upon them, so that they fled to hide themselves.
Jeg, Daniel, alene så synet; for mennene som var med meg så ikke synet, men en stor skjelving falt over dem, og de flyktet for å skjule seg.
Jeg, Daniel, så åpenbaringen alene, de mennene som var med meg så den ikke, men de ble grepet av stor frykt og flyktet for å gjemme seg.
Jeg, Daniel, alene så synet. Mennene som var med meg så det ikke, men en stor skjelving kom over dem, og de flyktet og gjemte seg.
Og jeg, Daniel, var den eneste som så synet; for de mennene som var med meg så det ikke, men en stor skjelving kom over dem, og de flyktet for å gjemme seg.
I Daniel alone sawe this vision, the men that were with me, sawe it not: but a greate fearfulnesse fell vpon them, so that they fled awaye, and hyd them selues.
And I Daniel alone sawe the vision: for the men that were with me, sawe not the vision: but a great feare fell vpon them, so that they fled away and hid themselues.
And I Daniel alone sawe this vision, for the men that were with me saw not the vision: but a great fearefulnes fell vpon them, so that they fled away and hid them selues.
And I Daniel alone saw the vision: for the men that were with me saw not the vision; but a great quaking fell upon them, so that they fled to hide themselves.
I, Daniel, alone saw the vision; for the men who were with me didn't see the vision; but a great quaking fell on them, and they fled to hide themselves.
`And I have seen -- I, Daniel, by myself -- the appearance: and the men who have been with me have not seen the appearance, but a great trembling hath fallen on them, and they flee to be hidden;
And I, Daniel, alone saw the vision; for the men that were with me saw not the vision; but a great quaking fell upon them, and they fled to hide themselves.
And I, Daniel, alone saw the vision; for the men that were with me saw not the vision; but a great quaking fell upon them, and they fled to hide themselves.
And I, Daniel, was the only one who saw the vision, for the men who were with me did not see it; but a great shaking came on them and they went in flight to take cover.
I, Daniel, alone saw the vision; for the men who were with me didn't see the vision; but a great quaking fell on them, and they fled to hide themselves.
Only I, Daniel, saw the vision; the men who were with me did not see it. On the contrary, they were overcome with fright and ran away to hide.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Så ble jeg alene og så dette store synet. Ingen kraft ble igjen i meg; glansen i mitt utseende ble forvandlet og bleknet, og jeg hadde ikke lenger styrke.
9Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden.
10Se, en hånd rørte ved meg og satte meg skjelvende opp på knærne og håndflatene.
11Han sa til meg: Daniel, du som er høyt elsket! Merk deg ordene jeg taler til deg, og reis deg opp der du står, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte dette til meg, reiste jeg meg skjelvende.
12Han sa: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
26Synet om kvelder og morgener, som det er talt om, er sant. Men du skal holde synet skjult, for det gjelder mange dager.
27Jeg, Daniel, ble utmattet og lå syk i flere dager. Deretter sto jeg opp og gjorde kongens arbeid. Jeg var forferdet over synet, men ingen forsto det.
15Mens jeg, Daniel, så synet og forsøkte å få forståelse, sto det foran meg en som så ut som en mann.
16Jeg hørte en menneskestemme fra Ulai, som ropte og sa: «Gabriel, gi denne mannen forståelse av synet!»
17Han kom bort der jeg sto. Da han kom, ble jeg grepet av redsel og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: «Forstå, menneskesønn! For synet gjelder endetiden.»
15Jeg, Daniel, ble uroet i ånden i mitt indre, og synene i hodet mitt skremte meg.
16Jeg gikk bort til en av dem som sto der og ba ham om en pålitelig forklaring på alt dette. Han talte til meg og gjorde meg kjent med tydningen av ordene.
5Jeg løftet blikket og så: Se, en mann, kledd i lin, og om hoftene hadde han et belte av fint gull fra Ufas.
6Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som synet av lyn, øynene som flammende fakler. Armene og føttene hans var som glansen av polert bronse, og lyden av ordene hans var som larmen av en stor mengde.
14Nå er jeg kommet for å gi deg innsikt i det som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder de dagene.
15Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
16Se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Jeg åpnet munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet ble jeg grepet av smerte, og jeg har ikke lenger styrke.
17Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For nå har jeg ingen kraft igjen, og det er ikke pust igjen i meg.
1I det tredje regjeringsåret til kong Belsasar viste det seg for meg, Daniel, et syn, etter det som hadde vist seg for meg tidligere.
2I synet så jeg at jeg var i borgen Susa i provinsen Elam. I synet så jeg at jeg sto ved Ulai-kanalen.
28Her ender saken. Jeg, Daniel, ble sterkt skremt av tankene mine, og ansiktsfargen min forandret seg; men saken gjemte jeg i mitt hjerte.
13Jeg så i mine nattsyner, og se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte ham fram for ham.
7Etter dette så jeg i mine nattsyner, og se, et fjerde dyr, fryktinngytende, skremmende og overmåte sterkt. Det hadde store tenner av jern; det åt og knuste, og det som var igjen, trampet det ned med føttene. Det var annerledes enn alle de andre dyrene som hadde vært før det, og det hadde ti horn.
8Mens jeg betraktet hornene, se, da skjøt det opp et annet lite horn mellom dem; tre av de første hornene ble rykket opp foran det. Og dette hornet hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
9Jeg så videre til tronene ble satt fram, og Den gamle av dager satte seg. Klærne hans var hvite som snø, og håret på hodet hans var som ren ull. Tronen hans var flammer av ild, og hjulene under den var brennende ild.
31Du, konge, så – og se! – en stor statue. Denne statuen var stor og strålende; den sto rett foran deg, og den var fryktinngytende å se på.
2Daniel tok til orde og sa: Jeg så i et syn om natten, og se, himmelens fire vinder satte det store havet i opprør.
3Fire store dyr steg opp av havet, forskjellige fra hverandre.
17Så gikk Daniel hjem og gjorde saken kjent for vennene sine, Hananja, Misjael og Asarja.
18De skulle be om barmhjertighet fra himmelens Gud angående denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle bli drept sammen med de øvrige vise i Babel.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud
5Jeg, Daniel, så, og se: To andre sto der, en på denne elvebredden og en på den andre.
8Jeg hørte, men forsto ikke. Da sa jeg: Herre, hva blir enden på alt dette?
9Han sa: Gå, Daniel! For ordene skal holdes skjult og være forseglet inntil endetiden.
11Jeg så videre på grunn av lyden av de store ordene som hornet talte. Jeg så til dyret ble drept, kroppen ble ødelagt og gitt til å brennes i ild.
5Til sist kom Daniel inn for meg – han som kalles Beltesassar, etter navnet på min gud – og i ham er det en hellige guders ånd. Jeg fortalte drømmen for ham.
1I det tredje året Kyros var konge i Persia, ble et ord åpenbart for Daniel, han som ble kalt Beltsasar. Ordet var sant og gjaldt en stor kamp. Han forsto ordet, og i synet fikk han innsikt.
2I de dagene var jeg, Daniel, i sorg i tre uker.
9De som var sammen med meg, så lyset og ble forferdet, men stemmen til ham som talte til meg, hørte de ikke.
6Da ble kongen blek; tankene forferdet ham. Hoftenes ledd ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
20og om de ti hornene på hodet og om det andre hornet som skjøt opp, og foran hvilket tre falt; det hornet som hadde øyne og en munn som talte store ord, og som så større ut enn de andre.
21Jeg så at dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem,
7Dette var synene jeg så på mitt leie: Se, et tre sto midt på jorden, og det var meget høyt.
14kom frykt over meg og skjelving, og alle mine knokler skalv.
16Den sto der, men jeg kjente ikke igjen skikkelsen; en form var foran mine øyne. Stillhet – og jeg hørte en røst:
19Kongen samtalte med dem, og det fantes ikke noen blant dem alle som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor fikk de stå fram for kongen.
18det som hadde vakkert løv og rik frukt, som gav mat for alle, som markens dyr bodde under og himmelens fugler hadde reder i greinene,
19det er du, konge, som er blitt stor og mektig. Din storhet har vokst og nådd til himmelen, og ditt herredømme til jordens ende.
20Men at kongen så en vokter, en hellig, stige ned fra himmelen og si: «Hogg treet og ødelegg det! Men la stubben med røttene stå i jorden, bundet med bånd av jern og bronse blant markens gress. Av himmelens dugg skal han vætes, og hans del skal være med markens dyr, inntil sju tider går over ham»,
7De mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen.