2 Mosebok 33:18
Han sa: La meg få se din herlighet!
Han sa: La meg få se din herlighet!
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og han sa: La meg få se din herlighet!
Moses sa: "Vis meg Din herlighet!"
Moses sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: Kjære, la meg få se din herlighet.
Da sa Moses: La meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses svarte: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: «Vis meg din herlighet!»
Then Moses said, 'Please show me Your glory.'
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Men han sagde: Kjære, lad mig see din Herlighed.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
And he said, I beseech you, show me your glory.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Moses sa: «Vis meg din herlighet.»
Og han sa: 'Vis meg din herlighet.'
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
And he sayde: I besech the, shewe me thi glorye:
He sayde: Oh let me the se thy glory.
Againe he sayde, I beseech thee, shewe me thy glory.
And he sayde: I beseche thee shewe me thy glorie.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And he saith, `Shew me, I pray Thee, Thine honour;'
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And Moses said, O Lord, let me see your glory.
He said, "Please show me your glory."
And Moses said,“Show me your glory.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: «Før dette folket opp», men du har ikke gjort meg kjent hvem du vil sende med meg. Du har jo sagt: «Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde i mine øyne.»
13Om jeg da har funnet nåde for dine øyne, så la meg få kjenne dine veier, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne. Og tenk på at dette folket er ditt folk.
14Han sa: Mitt nærvær skal gå med, og jeg vil gi deg ro.
15Da sa han til ham: Hvis ikke ditt nærvær går med, så før oss ikke opp herfra.
16Hvordan skulle det ellers bli kjent at jeg og ditt folk har funnet nåde for dine øyne, om ikke ved at du går med oss? Da blir jeg og ditt folk skilt ut fra alle folkene som er på jorden.
17Herren sa til Moses: Også dette du har sagt, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde i mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
19Han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og kunngjøre Herrens navn for deg. Jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet.
20Han sa: Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.
21Herren sa: Se, her er et sted hos meg; du skal stille deg på klippen.
22Når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i en klippekløft og dekke deg med hånden min til jeg har gått forbi.
23Deretter tar jeg hånden bort, og du skal se meg bakfra; men mitt ansikt skal ikke ses.
17Da sa han til ham: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som taler med meg.
3Da sa Moses: Jeg vil gå bort og se dette store synet. Hvorfor brenner ikke busken opp?
4Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham ut av busken: Moses, Moses! Han svarte: Ja, her er jeg.
5Han sa: Kom ikke nærmere! Ta av deg skoene, for stedet du står på, er hellig grunn.
6Og han sa: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.
6Moses sa: Dette er det Herren har befalt at dere skal gjøre, så vil Herrens herlighet åpenbare seg for dere.
17«Men la nå min Herres kraft vise seg stor, slik du har sagt:
6Da gikk Moses og Aron bort fra menigheten til inngangen til telthelligdommen og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Herrens herlighet viste seg for dem.
8Da skyndte Moses seg, bøyde seg til jorden og tilba.
9Han sa: Om jeg nå har funnet nåde i dine øyne, Herre, så gå, Herre, i vårt midte! For dette er et stivsinnet folk. Tilgi vår skyld og vår synd, og gjør oss til din eiendom.
5Herren steg ned i skyen, stilte seg der hos ham og ropte ut navnet Herren.
6Herren gikk forbi ham og ropte: Herren, Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet,
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: «Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og sterk hånd?»
2Gud, du er min Gud, ivrig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et tørt og utmattet land uten vann.
31Moses undret seg da han så synet. Da han gikk nærmere for å se nøyere på det, lød Herrens røst til ham:
32Jeg er din fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Moses begynte å skjelve og våget ikke å se nærmere.
25La meg, vær så snill, få gå over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette gode fjellet og Libanon.
13Moses sa til HERREN: «Da vil egypterne høre det, du som med din kraft har ført dette folket opp fra deres land.»
15Hvis det er slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller straks, om jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg slipper å se min ulykkes nød.
3Han sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, gå ikke forbi din tjener.
4Vis meg dine veier, Herre, lær meg dine stier.
15Da talte Moses til Herren:
16Slik som alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «Jeg vil ikke lenger høre Herrens, min Guds, røst, og denne store ilden vil jeg ikke se mer, ellers dør jeg.»
1Og Herren talte til Moses og sa:
23På den tiden ba jeg inderlig til Herren og sa:
25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
3«Må Herren din Gud kunngjøre for oss veien vi skal gå og det vi skal gjøre.»
32Men nå: Vil du tilgi deres synd? Hvis ikke, så stryk meg, jeg ber deg, ut av boken du har skrevet.»
8Mitt hjerte sier til deg: "Søk mitt ansikt!" Herre, ditt ansikt søker jeg.
19«Tilgi nå folkets skyld i din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og til nå.»
11Herren talte til Moses og sa:
2Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren.
1Herren talte til Moses og sa:
13Men han sa: «Å, Herre, send heller en annen!»
34Da dekket skyen møteteltet, og Herrens herlighet fylte boligen.
35Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, for skyen hadde lagt seg over det, og Herrens herlighet fylte boligen.
11Da sa Moses til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?
16Herrens herlighet hvilte på Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte han på Moses fra skyen.