Esra 10:13
Men folket er mange, og det er regntid; vi har ikke kraft til å stå ute. Og dette arbeidet lar seg ikke gjøre på én dag eller to, for vi har syndet mye i denne saken.
Men folket er mange, og det er regntid; vi har ikke kraft til å stå ute. Og dette arbeidet lar seg ikke gjøre på én dag eller to, for vi har syndet mye i denne saken.
Men folket er mange, og det er regntid; vi kan ikke stå ute. Dessuten er dette ikke arbeid for én eller to dager, for mange av oss har syndet i denne saken.
Men folket er mange, og det er regntid; vi har ikke styrke til å stå ute, og dette arbeidet kan ikke fullføres på én dag eller to, for vi har gjort oss svært skyldige i denne saken.
Men folket er mange, og det er regntid. Vi kan ikke stå ute, og dette er ikke et arbeid for én eller to dager, for vi er mange som har forbrutt oss i denne saken.
Men folket er mange, og nå er det regntid; vi kan ikke samles ute, og dette vil ikke kunne gjøres på en dag eller to, for mange har syndet i denne saken.
Men folket er mange, og det er en tid med mye regn, og vi kan ikke stå ute, og dette arbeidet er ikke for en dag eller to, for mange av oss har overtredt i denne saken.
Men folket er mange, og det regner mye, så vi kan ikke stå ute; dette er ikke en sak som kan ordnes på en eller to dager; for vi er mange som har syndet i denne saken.
Men folket er mange, og det er regnvær. Det er umulig å stå her ute, og det er ikke en enkel oppgave for bare én eller to dager, for vi er mange som har syndet i denne saken.
Men folket er mange, og det er regnværstid, så vi kan ikke bli stående ute. Denne saken kan ikke avsluttes på en dag eller to, for vi har syndet stort i denne saken.
Men folket er mange, det er mye regn nå, og vi står ikke i stand til å bli utenfor. Dette er heller ikke et arbeid for en eller to dager, for vi er mange som har syndet i denne saken.
Men folket er mange, og det er en tid med kraftig regn, og vi klarer ikke å stå imot, for dette arbeidet kan verken fullføres på én eller to dager – altfor mange har syndet i denne saken.
Men folket er mange, det er mye regn nå, og vi står ikke i stand til å bli utenfor. Dette er heller ikke et arbeid for en eller to dager, for vi er mange som har syndet i denne saken.
«Men folket er mange, og årstiden er preget av regn. Det er ikke mulig å bli stående ute, og dette er ikke et arbeid for én dag eller to, for vi har syndet mye i denne saken.»
But there are many people here, and it is the rainy season, so we cannot stand outside. This matter cannot be resolved in a day or two because we have sinned greatly in this matter.
Men folket er mange, og det er regntid; vi kan ikke stå ute, og arbeidet kan ikke gjøres på en dag eller to, for vi har i stort antall syndet i denne saken.
Dog Folket er meget, og det er Regnveir, og man formaaer ikke at staae (her) ude, og det er ikke een, ei heller to Dages Gjerning, thi vi ere mange, som have overtraadt i denne Sag.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand without, neither is this a work of one day or two: for we are many that have transgressed in this thing.
Men folket er mange, og det er regntid, og vi kan ikke stå utendørs; dette er ikke arbeidet for én dag eller to, for vi er mange som har syndet i denne saken.
But there are many people, and it is a time of heavy rain, and we are not able to stand outside. Nor is this a task that can be accomplished in a day or two, for we have greatly transgressed in this matter.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand without, neither is this a work of one day or two: for we are many that have transgressed in this thing.
Men folket er mange, og det er en tid med mye regn, og vi kan ikke stå ute. Dette er heller ikke en sak for én dag eller to, for vi har falt dypt i denne synden.
Men folket er mange, og det er regntid, og vi kan ikke stå ute. Dette arbeidet kan ikke gjøres på en dag eller to, for vi har syndet mye i denne saken.
Men folket er mange, og det er en tid med mye regn, og vi kan ikke stå ute. Dette er heller ikke en sak for en dag eller to, for vi har kraftig overtrådt i denne saken.
Men folkemengden er stor, og det er en tid med mye regn; det er ikke mulig for oss å fortsette å vente utendørs, og dette er ikke noe som kan gjøres på én dag eller to; for vår synd i denne saken er stor.
But the people are many, & it is a raynye wether, & they ca not stode here without, nether is this a worke of one daye or two, for we are many yt haue offended in this transgression.
But the people are many, and it is a raynie weather, and we are not able to stande without, neither is it the worke of one day or two: for we are many that haue offended in this thing.
But the people are many, and it is a rayny weather, & the people are to faynt to tary without in the streete, neither is this a worke of one day or two: for we haue offended very sore in this thing.
But the people [are] many, and [it is] a time of much rain, and we are not able to stand without, neither [is this] a work of one day or two: for we are many that have transgressed in this thing.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand outside: neither is this a work of one day or two; for we have greatly transgressed in this matter.
but the people `are' many, and `it is' the time of showers, and there is no power to stand without, and the work `is' not for one day, nor for two, for we have multiplied to transgress in this thing.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand without: neither is this a work of one day or two; for we have greatly transgressed in this matter.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand without: neither is this a work of one day or two; for we have greatly transgressed in this matter.
But the number of people is great, and it is a time of much rain; it is not possible for us to go on waiting outside, and this is not a thing which may be done in one day or even two: for our sin in this business is great.
But the people are many, and it is a time of much rain, and we are not able to stand outside; neither is this a work of one day or two; for we have greatly transgressed in this matter.
However, the people are numerous and it is the rainy season. We are unable to stand here outside. Furthermore, this business cannot be resolved in a day or two, for we have sinned greatly in this matter.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14La våre ledere nå tre fram på vegne av hele forsamlingen. Alle som i byene våre har tatt seg fremmede kvinner, skal komme til fastsatte tider, sammen med byens eldste og dommere, til vår Guds brennende vrede vender bort fra oss i denne saken.
8Hver den som ikke kom innen tre dager, slik lederne og de eldste hadde bestemt, skulle få all sin eiendom inndratt, og selv skulle han utelukkes fra de hjemvendtes forsamling.
9Da samlet alle mennene i Juda og Benjamin seg i Jerusalem innen tre dager. Det var i den niende måneden, på den tjuende dagen i måneden. Hele folket satte seg på plassen ved Guds hus og skalv både på grunn av saken og på grunn av regnskyllene.
10Esra, presten, sto fram og sa til dem: Dere har vært troløse; dere har tatt dere fremmede kvinner og dermed økt Israels skyld.
11Gjør nå bekjennelse for Herren, deres fedres Gud, og gjør hans vilje! Skil dere fra folkene i landet og fra de fremmede kvinnene.
12Da svarte hele forsamlingen med høy røst: Ja, slik du har sagt, skal vi gjøre.
27Skal det da kunne sies om dere at dere gjør all denne store ondskapen, at dere er troløse mot vår Gud ved å ta til dere fremmede kvinner?
1Mens Esra ba og bekjente, gråtende og kastet seg ned foran Guds hus, samlet det seg om ham en meget stor forsamling av Israel, menn, kvinner og barn; for folket gråt bittert.
2Da tok Sjekanja, sønn av Jehiel, en av Elams etterkommere, til orde og sa til Esra: Vi har vært troløse mot vår Gud og har giftet oss med fremmede kvinner fra folkene i landet. Men nå er det håp for Israel i denne saken.
3La oss nå slutte en pakt med vår Gud om å sende bort alle disse kvinnene og barna som er født av dem, etter råd fra deg, herre, og fra dem som skjelver for vår Guds bud. La det gjøres etter loven.
4Reis deg, for dette hviler på deg. Vi er med deg; vær sterk og gå i gang!
9For vi er slaver, men i vår trelldom har ikke vår Gud forlatt oss. Han lot oss finne velvilje hos kongene i Persia, så han gav oss liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise dets ruiner og gi oss et gjerde i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
2Noen sa: «Vi, sønnene og døtrene våre, er mange. La oss få korn, så vi kan spise og leve.»
13Etter alt som er kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld – du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjente og har gitt oss en slik rest som har sluppet unna –
14skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
15Herre, Israels Gud, du er rettferdig; for vi står igjen som en rest, som i dag. Se, vi står for ditt ansikt i vår skyld, for på grunn av dette kan ingen stå fram for deg.
12Han har stadfestet sitt ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, og han har brakt over oss en stor ulykke; under hele himmelen er det ikke gjort noe som det som er gjort i Jerusalem.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, kom all denne ulykken over oss. Likevel ba vi ikke om nåde for HERREN vår Guds ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
9Da fiendene våre fikk høre at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort planene deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
10Fra den dagen var halvparten av mine folk i arbeid, og den andre halvparten holdt spydene, skjoldene, buene og brynjene. Lederne sto bak hele Juda.
13De sa til dem: Dere må ikke føre fangene hit. Det vil bare gjøre vår skyld mot Herren større; dere vil legge til våre synder og vår skyld, for vår skyld er allerede stor, og brennende vrede er over Israel.
1Da den sjuende måneden kom, og israelittene var i byene sine, samlet hele folket seg som én mann i Jerusalem.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld. På grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam i ansiktet, som det er i dag.
9Så spurte vi disse eldste; vi sa til dem: Hvem har gitt dere tillatelse til å bygge dette huset og fullføre dette byggverket?
1Hele folket samlet seg som én mann på plassen foran Vannporten. De ba skriftlærde Esra hente boken med Moses’ lov, som Herren hadde pålagt Israel.
7Vi har gjort svært ille mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du påla din tjener Moses.
28Malluk, Harim, Baana.
29Og resten av folket, prestene, levittene, portvaktene, sangerne, tempeltjenerne og alle som hadde skilt seg fra folkene i landene for å holde Guds lov, sammen med konene sine, sønnene sine og døtrene sine – alle som kunne forstå.
30Vi sluttet oss til våre brødre, våre stormenn, og bandt oss med ed og forbannelse til å vandre etter Guds lov, den som ble gitt ved Moses, Guds tjener, og til å holde og gjøre alle budene fra Herren, vår Herre, hans dommer og forskrifter.
31At vi ikke vil gi døtrene våre til folk i landet og ikke ta deres døtre til sønnene våre.
32Når folkene i landet kommer med varer og alle slags korn på sabbatsdagen for å selge, vil vi ikke kjøpe av dem på sabbaten eller på en hellig dag. Hvert sjuende år vil vi la landet hvile og ettergi enhver gjeld.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nøden vi er i: Jerusalem ligger i ruiner, og portene er oppbrent. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er til spott.
2Israels ætt skilte seg fra alle fremmede. De sto og bekjente sine synder og sine fedres skyld.
6Da kom jødene som bodde nær dem og sa til oss ti ganger: Fra alle steder hvor dere vender dere, kommer de over oss.
10Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra oss.
16De hjemvendte gjorde slik. Esra, presten, valgte ut menn, familieoverhoder etter sine familier, alle nevnt ved navn. De satte seg den første dagen i den tiende måneden for å undersøke saken.
1Da dette var fullført, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg ut fra folkene i landene med deres avskyelige skikker – kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
13For den første gangen var det ikke dere; da brøt Herren, vår Gud, ut mot oss, fordi vi ikke søkte ham etter forskriften.
12Og hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet om livet mens de bygde. Han som blåste i hornet, sto ved siden av meg.
22For jeg skammet meg over å be kongen om hærfolk og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis. For vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
8La oss heller ikke drive hor, slik noen av dem gjorde; og på én dag falt tjuetre tusen.
12Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ingen kraft mot denne store hæren som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg."
16Da gikk folket ut og hentet, og de laget seg løvhytter, hver på taket av sitt hus og i gårdsrommene, i gårdsrommene ved Guds hus og på plassen ved Vannporten og på plassen ved Efraimporten.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
10Jeg fikk også vite at levittenes parter ikke var blitt gitt dem. Da drog både levittene og sangerne som gjorde tjenesten, hver til sin åker.
5vi har syndet og gjort urett, vi har handlet ondt og gjort opprør; vi har veket av fra dine bud og dine forskrifter.