Nehemja 5:9
Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke våre fiender, hedningene, får grunn til å håne oss?
Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»
Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så våre fiender blant hedningene ikke får noe å håne oss for?
Så sa jeg: 'Det dere gjør er ikke bra. Bør dere ikke leve i respekt for Gud for å unngå hån fra våre fiender, hedningene?'
Og jeg sa videre: "Det dere gjør, er ikke godt. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå vanæren fra våre hedenske fiender?"
Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke bra; burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av skammen fra de hedenske fiendene våre?
Jeg sa videre: Det dere gjør er ikke bra. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre hedenske fiender?
Jeg fortsatte: 'Det dere gjør er ikke bra. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå skammen fra våre fienders folkeslag?'
Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av hedningenes hån, våre fiender?
Jeg sa også: 'Det er ikke rett det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av den vanære hedningene, våre fiender?'
Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av hedningenes hån, våre fiender?
Så sa jeg: «Dette er ikke bra, det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre fiender, folkeslagene?»
Then I said, 'What you are doing is not right. Shouldn’t you walk in the fear of our God to avoid the reproach of the nations, our enemies?'
Så sa jeg: 'Det dere gjør er ikke bra. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre fiender, de andre nasjonene?'
Fremdeles sagde jeg: Det er ikke en god Ting, som I gjøre; skulde I ikke vandre i vor Guds Frygt for Hedningernes, vore Fjenders, Forsmædelsers Skyld?
Also I said, It is not good that ye do: ought ye not to walk in the fear of our God because of the reproach of the heathen our emies?
Jeg sa også: Det er ikke bra det dere gjør; burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av hånet fra våre hedenske fiender?
Also I said, What you are doing is not good. Should you not walk in the fear of our God because of the reproach of the nations, our enemies?
Also I said, It is not good that ye do: ought ye not to walk in the fear of our God because of the reproach of the heathen our enemies?
Jeg fortsatte: Det dere gjør er ikke bra. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av forakten fra våre fiender blant nasjonene?
Og jeg sa, 'Det dere gjør er ikke bra; burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av vanæren fra våre fiendenasjoner?
Også sa jeg: Det dere gjør, er ikke bra. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, på grunn av hånden fra fienden, våre folkeslag?
Og jeg sa: Det dere gjør er ikke godt: burde dere ikke heller ha frykt for vår Gud, på grunn av den skammen som nasjonene kan påføre oss?
And I sayde: It is not good that ye do. Oughte ye not to walke in the feare of God, because of the rebuke of the Heythen oure enemies?
I said also, That which ye do, is not good. Ought ye not to walke in the feare of our God, for the reproche of the heathen our enemies?
And Nehemia saide, It is not good that ye do: Ought ye not to walke in the feare of our God, because of the rebuke of the heathen that are our enemies?
Also I said, It [is] not good that ye do: ought ye not to walk in the fear of our God because of the reproach of the heathen our enemies?
Also I said, The thing that you do is not good: ought you not to walk in the fear of our God, because of the reproach of the nations our enemies?
And I say, `Not good `is' the thing that ye are doing; in the fear of our God do ye not walk, because of the reproach of the nations our enemies?
Also I said, The thing that ye do is not good: ought ye not to walk in the fear of our God, because of the reproach of the nations our enemies?
Also I said, The thing that ye do is not good: ought ye not to walk in the fear of our God, because of the reproach of the nations our enemies?
And I said, What you are doing is not good: is it not the more necessary for you to go in the fear of our God, because of the shame which the nations may put on us?
Also I said, "The thing that you do is not good. Ought you not to walk in the fear of our God, because of the reproach of the nations our enemies?
Then I said,“The thing that you are doing is wrong! Should you not conduct yourselves in the fear of our God in order to avoid the reproach of the Gentiles who are our enemies?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Noen sa: «Vi har lånt penger til kongens skatt på markene og vingårdene våre.»
5«Nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, og barna våre er som deres. Likevel må vi gjøre sønnene og døtrene våre til slaver; ja, noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi står maktesløse, for markene og vingårdene våre tilhører andre.»
6Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
7Jeg rådførte meg med meg selv og gikk i rette med stormennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever renter av hver og en av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor forsamling mot dem.
8Jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi maktet, kjøpt fri våre jødiske brødre som var blitt solgt til fremmede folk. Vil dere nå selv selge deres brødre, og de skal bli solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.
10«Også jeg, mine brødre og mine tjenere, låner dem penger og korn. La oss ettergi denne renten.»
11«Gi dem straks tilbake, i dag, markene deres, vingårdene, olivenlundene og husene, og ettergi dem hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.»
12De sa: «Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi vil gjøre som du sier.» Da kalte jeg prestene og lot dem sverge på at de skulle gjøre dette.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nøden vi er i: Jerusalem ligger i ruiner, og portene er oppbrent. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er til spott.
22For jeg skammet meg over å be kongen om hærfolk og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis. For vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
15De tidligere landshøvdingene før meg hadde tynget folket. De tok fra dem brød og vin i tillegg til førti sekel sølv. Også tjenerne deres hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik, av frykt for Gud.
16Jeg la også hånden på arbeidet med denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.
13Etter alt som er kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld – du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjente og har gitt oss en slik rest som har sluppet unna –
14skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
9Så spurte vi disse eldste; vi sa til dem: Hvem har gitt dere tillatelse til å bygge dette huset og fullføre dette byggverket?
27Skal det da kunne sies om dere at dere gjør all denne store ondskapen, at dere er troløse mot vår Gud ved å ta til dere fremmede kvinner?
9For vi er slaver, men i vår trelldom har ikke vår Gud forlatt oss. Han lot oss finne velvilje hos kongene i Persia, så han gav oss liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise dets ruiner og gi oss et gjerde i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
27Hadde det ikke vært for fiendens hån, som jeg fryktet – at motstanderne deres skulle misforstå, at de skulle si: Vår hånd har hatt overtaket, ikke HERREN har gjort alt dette.
19Men da Sanballat horonitten, Tobia, ammonitten, tjeneren, og Gesjem araberen hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er dette dere holder på med? Gjør dere opprør mot kongen?
13Han var leid for at jeg skulle bli redd, handle slik og synde, så de kunne få noe som ga meg et dårlig navn og slik sverte meg.
14Kom det i hu, min Gud, hva Tobia og Sanballat har gjort, og også No’adja, profetinnen, og de andre profetene som prøvde å skremme meg.
6og sa: Min Gud, jeg er skamfull og ydmyket og våger ikke å løfte ansiktet mot deg, min Gud. For våre misgjerninger har vokst over hodet på oss, og vår skyld har nådd opp til himmelen.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld. På grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam i ansiktet, som det er i dag.
4Da sa Juda: Bærernes kraft har sviktet, og steinrøysen er stor; vi makter ikke å bygge på muren.
5Våre fiender sa: De kommer verken til å vite det eller se noe før vi er midt iblant dem; da dreper vi dem og stanser arbeidet.
10Og nå vil dere gjøre judæerne og Jerusalems folk til slaver og slavekvinner for dere. Har ikke dere selv også skyld overfor Herren deres Gud?
11De som bygde på muren og de som bar byrdene, arbeidet slik: Med den ene hånden gjorde de arbeidet, og med den andre holdt de våpenet.
12Og hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet om livet mens de bygde. Han som blåste i hornet, sto ved siden av meg.
15slik har jeg nå vendt tilbake og besluttet i disse dagene å gjøre godt mot Jerusalem og mot Juda hus. Vær ikke redde!
13De sa til dem: Dere må ikke føre fangene hit. Det vil bare gjøre vår skyld mot Herren større; dere vil legge til våre synder og vår skyld, for vår skyld er allerede stor, og brennende vrede er over Israel.
16Da alle våre fiender hørte det og alle folkene rundt oss så det, ble de svært motløse; de skjønte at dette arbeidet var blitt gjort av vår Gud.
17Da gikk jeg i rette med Judas stormenn og sa til dem: Hva er dette onde dere gjør, at dere vanhelliger sabbatsdagen?
18Var det ikke slik fedrene deres gjorde, så vår Gud førte all denne ulykken over oss og over denne byen? Og dere øker nå vreden mot Israel ved å vanhellige sabbaten.
13Du selger ditt folk uten vederlag; du får ingen fortjeneste av prisen for dem.
1Da dette var fullført, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg ut fra folkene i landene med deres avskyelige skikker – kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakt og miskunn: La ikke all den nøden som har rammet oss – våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
22Pass på at dere ikke forsømmer dette! Hvorfor skulle skaden få vokse så det blir til skade for kongene?»
35Selv i sitt rike, midt i din store godhet som du gav dem, og i det vide og fruktbare landet som du satte fram for dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
6For våre fedre har vært troløse og gjort det som er ondt i Herren vår Guds øyne. De forlot ham, vendte ansiktet bort fra Herrens bolig og vendte ham ryggen.
1HERRE, kom i hu hva som har hendt oss; se og legg merke til vår vanære.
9For de ville alle skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake i arbeidet, og det blir ikke gjort ferdig.» Men styrk nå hendene mine!
14På det stedet der dere hører hornets lyd, skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
9Da fiendene våre fikk høre at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort planene deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, kom all denne ulykken over oss. Likevel ba vi ikke om nåde for HERREN vår Guds ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
14Derfor våket HERREN over ulykken og førte den over oss. For HERREN vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.
19Din ondskap tukter deg, dine frafall refser deg. Forstå og se at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at du ikke har frykt for meg, sier Herren, Allhærs Gud.
2Da sa kongen til meg: Hvorfor er ansiktet ditt så trist, når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
9Derfor gjør også jeg dere foraktet og fornedret for hele folket, fordi dere ikke holder mine veier, men viser partiskhet i loven.
23Alt som etter himmelens Guds vilje skal gjøres for himmelens Guds hus, skal gjøres omhyggelig, for at ikke vrede skal ramme kongens rike og hans sønner.