Galaterbrevet 3:18
For er arven av lov, er den ikke lenger av løfte; men til Abraham har Gud gitt den ved et løfte.
For er arven av lov, er den ikke lenger av løfte; men til Abraham har Gud gitt den ved et løfte.
For er arven av loven, er den ikke lenger av løfte; men Gud ga den til Abraham ved et løfte.
For kommer arven av loven, da kommer den ikke lenger av løftet; men Gud har gitt den til Abraham ved et løfte.
For hvis arven kommer av loven, kommer den ikke lenger av løftet. Men Gud ga den til Abraham ved et løfte.
For hvis arv er av loven, er det ikke lenger av løftet; men Gud gav det til Abraham ved løftet.
For hvis arven kom gjennom loven, så ville ikke den lenger komme gjennom løftet; men Gud ga Abraham arven gjennom løftet.
For hvis arv kommer av loven, er det ikke lenger av løfte; men Gud ga det til Abraham ved løfte.
For hvis arven er av loven, er den ikke lenger ved løftet; men Gud ga den til Abraham ved løftet.
For hvis arven er av loven, er den ikke lenger av løftet: men Gud ga den til Abraham ved løftet.
Hvis arven kom av loven, kommer den ikke lenger av løftet, men Gud gav den til Abraham ved et løfte.
Hvis arven er ved loven, er den ikke lenger av løfte, men Gud har gitt den til Abraham ved et løfte.
For hvis arvingen kom via loven, ville den ikke være et løfte lenger; men Gud overlot den til Abraham gjennom sitt løfte.
For hvis arven beror på loven, hviler den ikke lenger på løfte; men det var ved løfte Gud gav den til Abraham.
For hvis arven beror på loven, hviler den ikke lenger på løfte; men det var ved løfte Gud gav den til Abraham.
For er arven av loven, er den ikke lenger av løftet, men Gud ga Abraham den ved løfte.
For if the inheritance depends on the law, then it no longer depends on the promise; but God gave it to Abraham through a promise.
For dersom arven er av loven, er den ikke lenger av løftet. Men Gud gav den til Abraham ved løfte.
Thi er Arven ved Loven, da er den ikke mere ved Forjættelsen; men Gud skjenkede Abraham den ved Forjættelsen.
For if the inheritance be of the law, it is no more of promise: but God ve it to Abraham by promise.
For hvis arven kom ved loven, kommer den ikke lenger ved et løfte. Men Gud ga den til Abraham ved et løfte.
For if the inheritance is of the law, it is no longer of promise, but God gave it to Abraham by promise.
For if the inheritance be of the law, it is no more of promise: but God gave it to Abraham by promise.
Hvis arven er av loven, er den ikke lenger av løfte; men Gud har gitt den til Abraham ved løfte.
For hvis arven var av loven, er den ikke mer av løftet, men Gud har gitt den til Abraham ved løfte.
For hvis arven kommer av loven, kommer den ikke av løfte. Men Gud har gitt den til Abraham ved løfte.
For hvis arven er ved loven, er den ikke lenger av løftet, men Gud ga det til Abraham ved et løfte.
For yf the inheritaunce come of the lawe it cometh not of promes. But God gave it vnto Abraham by promes.
For yf the enheritaunce be gotten by the lawe, then is it not geuen by promes. But God gaue it frely vnto Abraham by promes.
For if the inheritance be of the Lawe, it is no more by the promise, but God gaue it freely vnto Abraham by promise.
For yf the inheritauce be of the lawe, then not nowe of promise: But God gaue it vnto Abraham by promise.
For if the inheritance [be] of the law, [it is] no more of promise: but God gave [it] to Abraham by promise.
For if the inheritance is of the law, it is no more of promise; but God has granted it to Abraham by promise.
for if by law `be' the inheritance, `it is' no more by promise, but to Abraham through promise did God grant `it'.
For if the inheritance is of the law, it is no more of promise: but God hath granted it to Abraham by promise.
For if the inheritance is of the law, it is no more of promise: but God hath granted it to Abraham by promise.
Because if the heritage is by the law, it is no longer dependent on the word of God; but God gave it to Abraham by his word.
For if the inheritance is of the law, it is no more of promise; but God has granted it to Abraham by promise.
For if the inheritance is based on the law, it is no longer based on the promise, but God graciously gave it to Abraham through the promise.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen skulle få løftet om Ånden.
15Brødre, jeg taler på menneskelig vis: Selv et menneskes testamente, når det er stadfestet, opphever ingen eller legger noe til.
16Løftene ble sagt til Abraham og til hans ætt. Det står ikke: «og til dine ætter», som om det gjaldt mange, men som om det gjaldt én: «og til din ætt»—og det er Kristus.
17Dette vil jeg si: En pakt som på forhånd er stadfestet av Gud med tanke på Kristus, kan ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig, så den opphever løftet.
21Er da loven mot Guds løfter? Slett ikke! For var det gitt en lov som kunne gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig vært av loven.
22Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at løftet ved troen på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.
23Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt til den tro som skulle bli åpenbart.
24Slik ble loven vår oppdrager fram til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.
13For løftet til Abraham eller hans ætt om at han skulle være arving til verden kom ikke ved loven, men ved troens rettferdighet.
14For dersom de som er av loven er arvinger, er troen gjort til intet og løftet opphevet.
15For loven virker vrede; men der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.
16Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som har Abrahams tro. Han er far til oss alle,
19Hva så med loven? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt; den ble ordnet ved engler og overgitt i en mellommanns hånd.
29Og hører dere Kristus til, er dere dermed Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
5Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere—gjør han det ved lovgjerninger eller ved å høre troens budskap?
6Som det står om Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
7Så skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.
8Skriften forutsa at Gud ville rettferdiggjøre hedningene av tro og forkynte evangeliet på forhånd for Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes.
9Derfor blir de som har tro, velsignet sammen med den troende Abraham.
10For alle som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovboken, og gjør det.
11At ingen blir rettferdig for Gud ved loven, er klart, for den rettferdige skal leve av tro.
12Men loven bygger ikke på tro; tvert imot: Det mennesket som gjør dem, skal leve ved dem.
13For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
1Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjøttet, har oppnådd?
2For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av – men ikke for Gud.
3For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
27Hvor er da ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.
28For vi mener at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.
17Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve; ja, han som hadde fått løftene, var i ferd med å ofre sin enbårne.
18Det var om ham det var sagt: I Isak skal din ætt kalles.
22For det står skrevet at Abraham hadde to sønner, én med slavekvinnen og én med den frie.
23Men han som var med slavekvinnen, ble født etter naturens orden, mens han som var med den frie, ble det ved løftet.
5Han ga ham ingen arv her, ikke så mye som en fotbredde. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, både ham og hans etterkommere etter ham, enda han ikke hadde barn.
3Abram sa: «Du har ikke gitt meg barn; se, en fra mitt hus arver meg.»
17Han stadfestet den for Jakob som en forskrift, for Israel som en evig pakt,
18idet han sa: Til deg vil jeg gi Kanaans land, som lodd og arv for dere.
31Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.
6Men han som ikke er ført inn i deres ættetavle, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
8Det vil si: Det er ikke kjødets barn som er Guds barn, men løftets barn regnes som ætt.
9For dette er et løftesord: På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.
2Bare dette vil jeg få vite av dere: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre troens budskap?
28Dere, brødre, er, som Isak, barn av løftet.
17Derfor ville Gud, da han enda tydeligere ville vise for løftets arvinger at hans råd er uforanderlig, bekrefte det med ed,
4Må han gi deg Abrahams velsignelse, deg og din ætt med deg, så du får eie det landet hvor du bor som fremmed, det Gud ga Abraham.
20For av lovgjerninger blir intet menneske rettferdig for ham; for ved loven kommer erkjennelse av synd.
25Dere er profetenes barn og hører til den pakten som Gud sluttet med våre fedre da han sa til Abraham: I din ætt skal alle jordens slekter velsignes.
9Gud sa til Abraham: Du skal holde min pakt, du og dine etterkommere etter deg, gjennom alle slekter.
16men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdig ved lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, kom også vi til tro på Kristus Jesus for at vi skulle bli rettferdige ved tro på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ingen blir rettferdig ved lovgjerninger.
18når Abraham skal bli et stort og mektig folk, og alle jordens folkeslag skal velsignes i ham?
5Dette fordi Abraham hørte på min røst og holdt det jeg påla ham: mine bud, mine forskrifter og mine lover.