Nehemja 6:19
De talte også om hans gode sider foran meg og brakte mine ord videre til ham. Tobia sendte brev for å skremme meg.
De talte også om hans gode sider foran meg og brakte mine ord videre til ham. Tobia sendte brev for å skremme meg.
De fortalte også om hans gode gjerninger for meg og bar mine ord videre til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
De talte også varmt om hans gode sider for meg, og mine ord brakte de videre til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
De talte også vel om ham for mitt åsyn og fortalte ham mine ord. Og Tobias sendte brev for å skremme meg.
De snakket også vel om ham i mitt nærvær og videreformidlet mine ord til ham. Tobia sendte videre brev for å skremme meg.
De talte også godt om ham foran meg og rapporterte mine ord til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
De rapporterte også om hans gode gjerninger til meg og gjentok mine ord til ham. Tobiah sendte brev for å skremme meg.
De snakket også om hans gode gjerninger til meg og talte mine ord til ham. Tobia sendte da brev for å skremme meg.
Og de fortalte meg om hans gode gjerninger, og mine ord bar de videre til ham. Tobia sendte også brev for å skremme meg.
De fortalte også om hans gode gjerninger foran meg, og gjenga mine ord til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
De fortalte også om hans gode gjerninger for meg og videreformidlet mine ord til ham. Tobia sendte brev for å skremme meg.
De fortalte også om hans gode gjerninger foran meg, og gjenga mine ord til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
De talte godt om ham til meg, mens de omvendte mine ord til ham. Tobia sendte brev for å skremme meg.
Moreover, they kept reporting his good deeds to me and sharing my words with him. And Tobiah sent letters to intimidate me.
Også de talte godt om ham foran meg og rapporterte mine ord til ham. Tobia sendte så brev for å gjøre meg redd.
De talede ogsaa om hans mange gode (Gjerninger) for mig og førte mine Ord ud til ham; (saa) sendte Tobia Breve til at gjøre mig frygtagtig.
Also they reported his good deeds before me, and uttered my words to him. And Tobiah sent letters to put me in fear.
De fortalte også om hans gode gjerninger for meg, og de gjengav mine ord for ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
Also they reported his good deeds before me, and uttered my words to him. And Tobiah sent letters to frighten me.
Also they reported his good deeds before me, and uttered my words to him. And Tobiah sent letters to put me in fear.
De talte også godt om hans gjerninger overfor meg, og fortalte mine ord til ham. Tobia sendte brev for å skremme meg.
De snakket også godt om hans gjerninger for meg og tok mine ord til ham; Tobia sendte brev for å skremme meg.
Også talte de om hans gode gjerninger foran meg, og rapporterte mine ord til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
Og de roste hans gode gjøremål foran meg og brakte ham rapporter om mine ord. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
and they spake good of him before me, and tolde him my wordes. And Tobias sent letters, to put me in feare.
Yea, they spake in his praise before me, & tolde him my wordes, and Tobiah sent letters to put me in feare.
And they spake good of him before me, and tolde him my wordes: and Tobia sent letters to put me in feare.
Also they reported his good deeds before me, and uttered my words to him. [And] Tobiah sent letters to put me in fear.
Also they spoke of his good deeds before me, and reported my words to him. Tobiah sent letters to put me in fear.
also, his good deeds they have been saying before me, and my words they have been taking out to him; letters hath Tobiah sent to make me afraid.
Also they spake of his good deeds before me, and reported my words to him. `And' Tobiah sent letters to put me in fear.
Also they spake of his good deeds before me, and reported my words to him. [And] Tobiah sent letters to put me in fear.
And they said much before me of the good he had done, and gave him accounts of my words. And Tobiah sent letters with the purpose of causing me fear.
Also they spoke of his good deeds before me, and reported my words to him. Tobiah sent letters to put me in fear.
They were telling me about his good deeds and then taking back to him the things I said. Tobiah, on the other hand, sent letters in order to scare me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Da alle våre fiender hørte det og alle folkene rundt oss så det, ble de svært motløse; de skjønte at dette arbeidet var blitt gjort av vår Gud.
17Også i de dagene sendte Judas stormenn mange av sine brev til Tobia, og brevene fra Tobia kom til dem.
18For mange i Juda var bundet til ham ved ed; han var svigersønn til Sjekanja, Aras sønn, og hans sønn Johanan hadde giftet seg med datteren til Mesjullam, Berekjas sønn.
1Da det ble kjent for Sanballat, Tobia, Gesjem araberen og resten av våre fiender at jeg hadde bygd muren og at det ikke var noen brudd igjen i den – jeg hadde ennå ikke satt dørene i portene –
2da sendte Sanballat og Gesjem bud til meg og sa: «Kom, la oss møtes i en av landsbyene i Ono-dalen.» De hadde lagt planer om å gjøre meg ondt.
3Jeg sendte budbærere til dem og sa: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Hvorfor skulle arbeidet stanse når jeg forlater det og kommer ned til dere?»
4De sendte meg det samme budskapet fire ganger, og hver gang svarte jeg på samme måte.
5Den femte gangen sendte Sanballat sin tjener til meg med et åpent brev i hånden, slik som før.
6I det sto: «Blant folkene går det rykter – og Gesjem sier det også – at du og jødene planlegger å gjøre opprør. Derfor bygger du muren, og etter det som sies, skal du bli deres konge.»
7«Du har også satt opp profeter som skal utrope om deg i Jerusalem: ‘Det er konge i Juda!’ Nå blir dette meldt til kongen. Kom derfor, la oss rådslå sammen.»
8Jeg sendte da bud tilbake: «Slikt som du sier, har ikke hendt; det er av ditt eget hjerte du finner på dette.»
9For de ville alle skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake i arbeidet, og det blir ikke gjort ferdig.» Men styrk nå hendene mine!
10Jeg gikk til huset til Sjemaja, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel, som var stengt inne. Han sa: «La oss møtes i Guds hus, inne i tempelet, og stenge dørene til tempelet. For de kommer for å drepe deg; ja, i natt kommer de for å drepe deg.»
11Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg går ikke inn.»
12Da forsto jeg at det ikke var Gud som hadde sendt ham. Han uttalte denne profetien mot meg fordi Tobia og Sanballat hadde leid ham.
13Han var leid for at jeg skulle bli redd, handle slik og synde, så de kunne få noe som ga meg et dårlig navn og slik sverte meg.
14Kom det i hu, min Gud, hva Tobia og Sanballat har gjort, og også No’adja, profetinnen, og de andre profetene som prøvde å skremme meg.
9Jeg kom til guvernørene i Transeufrat og overleverte dem kongens brev. Kongen hadde sendt med meg hærførere og ryttere.
10Da Sanballat horonitten og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, tok de meget ille opp at det var kommet en mann som ville søke det som var til gagn for israelittene.
7Så kom jeg tilbake til Jerusalem og forsto det onde Eljasjib hadde gjort for Tobia ved å lage et rom for ham i forgårdene til Guds hus.
8Dette mislikte jeg svært, og jeg kastet alt inventaret fra Tobias hus ut av rommet.
4Før dette var presten Eljasjib, som hadde ansvaret for kamrene i vår Guds hus, i slekt med Tobia.
18Jeg fortalte dem om min Guds gode hånd over meg, og også om de ordene kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge! Og de styrket hendene for det gode arbeidet.
19Men da Sanballat horonitten, Tobia, ammonitten, tjeneren, og Gesjem araberen hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er dette dere holder på med? Gjør dere opprør mot kongen?
9Herrens ord kom til meg og sa:
10Ta imot fra de bortførte, fra Heldai og fra Tobija og fra Jedaia! Samme dag skal du selv gå inn i huset til Josjia, Sefanjas sønn, de som er kommet fra Babel.
10For jeg hører mange hviske: «Redsel på alle kanter! Meld fra, så melder vi det!» Alle som er mine venner, vokter på at jeg skal snuble: «Kanskje han blir lokket, så kan vi få overhånd over ham og ta vår hevn på ham.»
3Men vi ba til vår Gud og satte ut vakt mot dem dag og natt.
4Da sa Juda: Bærernes kraft har sviktet, og steinrøysen er stor; vi makter ikke å bygge på muren.
16Da de hadde hørt alle ordene, ble de redde, og de sa til hverandre. Så sa de til Baruk: Vi må uten tvil melde alle disse ordene til kongen.
2Jeg satte min bror Hanani og Hananja, kommandanten for borgen, til å ha tilsyn med Jerusalem, for han var en pålitelig mann og fryktet Gud mer enn mange.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
7Da stilte jeg mannskap i de lavere partiene, bak muren, på de utsatte stedene; jeg stilte folket opp etter familier med sverdene sine, spydene og buene.
8Jeg så det, reiste meg og sa til stormennene, lederne og resten av folket: Vær ikke redde for dem! Husk Herren, den store og fryktinngytende, og kjemp for brødrene deres, sønnene og døtrene, konene og husene deres.
28En av sønnene til Jojada, sønn av Eljasjib, ypperstepresten, var svigersønn til Sanballat, horonitten. Jeg drev ham bort fra meg.
2Da sa kongen til meg: Hvorfor er ansiktet ditt så trist, når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
5Min pakt med ham var liv og fred; det gav jeg ham. Og det var en pakt som krevde ærefrykt: han fryktet meg, og for mitt navn var han slått av ærefrykt.
14På det stedet der dere hører hornets lyd, skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
12Og hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet om livet mens de bygde. Han som blåste i hornet, sto ved siden av meg.
13Jeg er glemt fra hjertet som en død; jeg er blitt som et knust kar.
6Avskrift av brevet som Tattenai, stattholderen i provinsen på den andre siden av elven, Sjetar-Bosenai og hans medarbeidere, afarsekitterne som var på den andre siden av elven, sendte til kong Dareios.
2Hanani, en av mine brødre, kom sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de overlevende som var igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, etter fangenskapet, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er revet ned, og portene er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. I flere dager sørget jeg; jeg fastet og ba for Himmelens Gud.
15slik har jeg nå vendt tilbake og besluttet i disse dagene å gjøre godt mot Jerusalem og mot Juda hus. Vær ikke redde!
8Vær ikke redd for dem, for jeg er med deg for å redde deg, sier Herren.
16Stormennene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, adelsmennene, lederne eller resten av dem som skulle gjøre arbeidet.
6Så nå, Tattenai, stattholderen i provinsen Vest-Eufrat, Setar-Bosnai og deres kolleger, afarsakittene som er i provinsen Vest-Eufrat: Hold dere borte derfra.
6Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.