Nehemja 5:6
Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
Jeg ble svært harm da jeg hørte deres klagerop og disse ordene.
Da jeg hørte deres klager og disse ordene, ble jeg meget sint.
Da jeg hørte deres rop og disse ordene, ble jeg veldig sint.
Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
Jeg ble veldig sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
Jeg ble meget sint da jeg hørte deres klager og disse ordene.
Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres klagerop og disse ordene.
Og jeg ble meget sint da jeg hørte deres rop og disse ord.
Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres klagerop og disse ordene.
Da jeg hørte deres klager og disse ordene, ble jeg meget vred.
When I heard their outcry and these words, I became extremely angry.
Jeg ble svært opprørt da jeg hørte deres rop og disse ordene.
Og min (Vrede) optændtes saare, der jeg hørte deres Skrig og disse Ord.
And I was very angry when I heard their cry and these words.
Og jeg ble svært sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
And I was very angry when I heard their cry and these words.
And I was very angry when I heard their cry and these words.
Jeg ble meget vred da jeg hørte deres rop og disse ordene.
Og jeg ble meget opprørt da jeg hørte deres skrik og disse ordene,
Da jeg hørte deres klage og disse ordene, ble jeg svært sint.
Og da jeg hørte deres klagesang og hva de sa, ble jeg svært sint.
But whan I herde their complaynte and soch wordes, it displeased me sore,
Then was I very angrie when I heard their crie and these wordes.
And when I heard their complaynt and such wordes, it displeased me sore.
¶ And I was very angry when I heard their cry and these words.
I was very angry when I heard their cry and these words.
And it is very displeasing to me when I have heard their cry and these words,
And I was very angry when I heard their cry and these words.
And I was very angry when I heard their cry and these words.
And on hearing their outcry and what they said I was very angry.
I was very angry when I heard their cry and these words.
I was very angry when I heard their outcry and these complaints.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Jeg rådførte meg med meg selv og gikk i rette med stormennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever renter av hver og en av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor forsamling mot dem.
8Jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi maktet, kjøpt fri våre jødiske brødre som var blitt solgt til fremmede folk. Vil dere nå selv selge deres brødre, og de skal bli solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
10«Også jeg, mine brødre og mine tjenere, låner dem penger og korn. La oss ettergi denne renten.»
11«Gi dem straks tilbake, i dag, markene deres, vingårdene, olivenlundene og husene, og ettergi dem hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.»
12De sa: «Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi vil gjøre som du sier.» Da kalte jeg prestene og lot dem sverge på at de skulle gjøre dette.
1Det oppsto et stort klagerop fra folket og konene deres mot deres jødiske brødre.
2Noen sa: «Vi, sønnene og døtrene våre, er mange. La oss få korn, så vi kan spise og leve.»
3Noen sa: «Markene, vingårdene og husene våre må vi pantsette for å få korn under hungersnøden.»
4Noen sa: «Vi har lånt penger til kongens skatt på markene og vingårdene våre.»
5«Nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, og barna våre er som deres. Likevel må vi gjøre sønnene og døtrene våre til slaver; ja, noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi står maktesløse, for markene og vingårdene våre tilhører andre.»
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, etter fangenskapet, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er revet ned, og portene er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. I flere dager sørget jeg; jeg fastet og ba for Himmelens Gud.
15Og med stor vrede er jeg vred på folkeslagene som sitter trygt; for jeg var bare litt vred, men de hjalp til å gjøre det verre.
11Hør derfor på meg: Gi tilbake fangene som dere har tatt fra deres brødre, for Herrens brennende vrede er over dere.
6Da ble min vrede og harme utøst; den brant i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, og de ble til ruiner og ødemark, som de er i dag.
1Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at utbedringen av Jerusalems murer skred fram, fordi bruddene begynte å bli tettet, ble de svært sinte.
6Jeg var vred på mitt folk, jeg vanhelliget min eiendom og gav dem i din hånd. Du viste dem ingen barmhjertighet; mot den gamle gjorde du ditt åk svært tungt.
11Jeg gikk da i rette med stormennene og sa: Hvorfor er Guds hus blitt forsømt? Så samlet jeg dem og satte dem på deres poster.
7Da stilte jeg mannskap i de lavere partiene, bak muren, på de utsatte stedene; jeg stilte folket opp etter familier med sverdene sine, spydene og buene.
3Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev hår av hodet og skjegget og satte meg forferdet.
4Alle som skalv for Israels Guds ord på grunn av de landflyktiges troløshet, samlet seg om meg, mens jeg satt forferdet til kveldofferet.
23Da skal min vrede bli tent, og jeg vil drepe dere med sverd; konene deres blir enker og barna deres farløse.
24Låner du penger til mitt folk, til den fattige hos deg, skal du ikke opptre som en kreditor; dere skal ikke legge rente på ham.
8Dette mislikte jeg svært, og jeg kastet alt inventaret fra Tobias hus ut av rommet.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nøden vi er i: Jerusalem ligger i ruiner, og portene er oppbrent. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er til spott.
6For hvordan skulle jeg kunne se på den ulykken som vil ramme mitt folk? Hvordan skulle jeg kunne se på ødeleggelsen av min slekt?
25Jeg gikk i rette med dem og forbannet dem, jeg slo noen av mennene og rev dem i håret. Jeg tok dem i ed ved Gud: Dere skal ikke gi døtrene deres til sønnene deres, og dere skal ikke ta deres døtre til sønnene deres eller for dere selv.
34HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:
10Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra oss.
11Jeg er fylt av Herrens vrede, jeg er trett av å holde den inne. Hell den ut over barna i gaten og over de unge menns lag! For både mann og kone blir tatt, både den gamle og den som er mett av dager.
5Våre fiender sa: De kommer verken til å vite det eller se noe før vi er midt iblant dem; da dreper vi dem og stanser arbeidet.
18Også jeg skal handle i vrede. Mitt øye skal ikke vise skånsel, og jeg skal ikke ha medlidenhet. Om de roper med høy røst i mine ører, vil jeg ikke høre dem.
17Da gikk jeg i rette med Judas stormenn og sa til dem: Hva er dette onde dere gjør, at dere vanhelliger sabbatsdagen?
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, til øde og til spott, slik dere ser med egne øyne.
20Da ble Herrens vrede tent mot Israel, og han sa: «Siden dette folket har brutt min pakt, som jeg befalte fedrene deres, og ikke har hørt på min røst,
10Da Sanballat horonitten og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, tok de meget ille opp at det var kommet en mann som ville søke det som var til gagn for israelittene.
12Men fordi fedrene våre gjorde himmelens Gud vred, overga han dem i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babylon, kaldeeren. Han rev dette huset ned, og folket førte han i eksil til Babylon.
5Så taler han til dem i sin vrede, og i sin brennende harme skremmer han dem.
31For denne byen har fra den dagen den ble bygd og til denne dag vært en årsak til min vrede og min harme, så jeg skulle fjerne den fra mitt ansikt,
32for all den ondskapen Israels og Judas barn har gjort for å krenke meg – de, deres konger og stormenn, deres prester og profeter, mennene i Juda og Jerusalems innbyggere.
6Herren sa til meg: Rop ut alle disse ordene i byene i Juda og på gatene i Jerusalem og si: Hør ordene i denne pakten og gjør dem!
5Jeg har også hørt sukkene fra israelittene, som egypterne tvinger til arbeid, og jeg har husket min pakt.
9Herrens ord kom til meg og sa:
27Herren rykket dem opp fra landet deres i vrede og harme og stort raseri, og han kastet dem til et annet land, slik det er i dag.
16Jeg la også hånden på arbeidet med denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.
2Herren var meget vred på fedrene deres.