Apostlenes gjerninger 16:35
Da det ble dag, sendte magistratene offiserene med beskjed: «Løslat disse mennene.»
Da det ble dag, sendte magistratene offiserene med beskjed: «Løslat disse mennene.»
Da det ble dag, sendte dommerne liktorene med beskjed: La disse mennene gå.
Da det ble dag, sendte bymagistratene offiserene og sa: «Løslat disse mennene.»
Da det ble dag, sendte dommerne rettsbetjentene og sa: La de mennene gå!
Og da det ble dag, sendte magistratene folk for å si: La disse menn gå.
Men dagen etter sendte myndighetene bud med vokterne og sa: "Løs disse mennene."
Og da det ble dag, sendte magistratene bud til sergeantene og sa: La disse mennene gå.
Da det ble dag, sendte dommerne deres tjenere med beskjed om å løslate dem.
Og da det ble dag, sendte magistratene offiserene og sa: La de mennene gå.
Da det ble dag, sendte magistratene betjentene med denne beskjed: «Løslat disse menn.»
Da det ble dag, sendte magistratene soldatene og sa: Slipp disse mennene fri.
Da dagen gryte, sendte magistratene sine tjenere og sa: 'La disse mennene få gå.'
Da det ble dag, sendte dommerne rettsbetjentene med beskjed: «Sett de mennene fri!»
Da det ble dag, sendte dommerne rettsbetjentene med beskjed: «Sett de mennene fri!»
Da det ble dag, sendte magistratene lictorene og sa: 'Slipp disse mennene fri.'
When daylight came, the magistrates sent their officers to the jailer with the order: 'Release those men.'
Da det ble dag, sendte dommerne sine tjenere med denne beskjed: 'La disse mennene gå.'
Men der det var blevet Dag, sendte Høvedsmændene Stadstjenerne og sagde: Løslad hine Mennesker.
And when it was day, the magistrates sent the serjeants, saying, Let those men go.
Da det ble dag, sendte dommerne konstablene og sa: «La disse mennene gå.»
When it was day, the magistrates sent the officers, saying, Let those men go.
And when it was day, the magistrates sent the serjeants, saying, Let those men go.
Da det ble dag, sendte magistratene ut bud om at de skulle løslates.
Da det ble dag, sendte magistratene sine tjenere med beskjed om å løslate dem.
Da det ble dag, sendte magistratene vaktmenn og sa: La de menn gå fri.
Da det ble dag, sendte dommerne offiserene for å si: Sett disse mennene fri.
And when it was daye the officers sent the ministres sayinge: Let those men goo.
And whan it was daye, the officers of the cite sent mynisters, and sayde: Let those men go.
And when it was day, the gouernours sent the sergeants, saying, Let those men goe.
And when it was day, the officers sent the sergeauntes, saying: Let those men go.
¶ And when it was day, the magistrates sent the serjeants, saying, Let those men go.
But when it was day, the magistrates sent the sergeants, saying, "Let those men go."
And day having come, the magistrates sent the rod-bearers, saying, `Let those men go;'
But when it was day, the magistrates sent the sergeants, saying, Let those men go.
But when it was day, the magistrates sent the serjeants, saying, Let those men go.
But when it was day, the authorities sent the police, saying, Let these men go.
But when it was day, the magistrates sent the sergeants, saying, "Let those men go."
At daybreak the magistrates sent their police officers, saying,“Release those men.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Fangevokteren fortalte dette til Paulus: «Magistratene har sendt bud om at dere skal løslates. Gå derfor ut nå og dra i fred.»
37Men Paulus sa til dem: «De har slått oss offentlig uten dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, slett ikke! La dem komme selv og føre oss ut.»
38Offiserene meldte dette til magistratene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere.
39De kom og ba om unnskyldning, førte dem ut og ba dem forlate byen.
40Da de kom ut av fengselet, gikk de hjem til Lydia. De møtte brødrene, oppmuntret dem og dro så videre.
8Dette brakte uro i folkemengden og hos byens styresmenn da de hørte det.
9De løslot dem etter at de hadde fått kausjon av Jason og de andre.
10Brødrene sendte da straks samme natt både Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom fram, gikk de inn i jødenes synagoge.
22Mengden reiste seg også mot dem. Magistratene rev klærne av dem og ga ordre om å la dem bli slått med stokker.
23Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde dem i sikker forvaring.
24Da han hadde fått en slik ordre, satte han dem i det innerste fangehullet og festet føttene deres i blokken.
25Ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem.
26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmurene i fengselet ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og lenkene løsnet på alle.
27Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
19Men da herrene hennes så at håpet om fortjenesten var ute, grep de Paulus og Silas og dro dem med seg til torget, fram for myndighetene.
20De førte dem fram for magistratene og sa: «Disse mennene skaper uro i byen vår, de er jøder,
33Etter at de hadde vært der en tid, ble de sendt i fred tilbake av brødrene til apostlene.
19Men om natten åpnet en Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:
30Så førte han dem ut og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
21Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry inn i tempelet og begynte å undervise. Så kom øverstepresten og de som var med ham; de kalte sammen Rådet og hele rådet av Israels eldste og sendte til fengselet for å få dem hentet.
22Men da tjenestemennene kom fram, fant de dem ikke i fengselet. De vendte tilbake og meldte,
23Vi fant fengselet nøye låst og vaktene stående utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.
21De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
34Så førte han dem opp i huset sitt, satte mat fram for dem og jublet sammen med hele sin husstand, fordi han var kommet til tro på Gud.
29Straks trakk de som skulle forhøre ham, seg bort fra ham. Også tribunen ble redd da han skjønte at han var romersk borger, og at han hadde latt binde ham.
30Neste dag ville han få klarhet i hva jødene anklaget ham for. Han lot ham løse fra lenkene og befalte at yppersteprestene og hele Rådet skulle komme sammen. Så førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem.
6De svarte slik Jesus hadde sagt, og da lot de dem gå.
17Han gjorde tegn til dem med hånden at de skulle tie, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: «Fortell dette til Jakob og brødrene.» Så gikk han ut og dro til et annet sted.
18Da det ble dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene om hva som hadde hendt med Peter.
40De kalte så inn apostlene, lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og løslot dem.
18De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.
23Da de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
16Da vi kom til Roma, overlot centurionen fangene til kommandanten for vaktstyrken. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham.
32Straks tok han med seg soldater og noen centurioner og løp ned mot dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
23Han ga samtidig hundremannen ordre om å holde Paulus i forvaring, men at han skulle ha en viss frihet, og at ingen av hans egne måtte hindres i å tjene ham eller komme til ham.
10Da de hadde passert den første og den andre vaktposten, kom de til den jernporten som fører inn i byen; den åpnet seg av seg selv for dem. De gikk ut og gikk én gate fram, og straks forlot engelen ham.
30Da det ble meldt meg at det var en sammensvergelse mot mannen som snart ville bli satt i verk av jødene, sendte jeg ham straks til deg og påla også anklagerne å føre saken mot ham for deg. Lev vel.
31Soldatene tok da Paulus, slik de hadde fått ordre om, og førte ham om natten til Antipatris.
32Neste dag lot de rytterne dra videre sammen med ham, mens de andre vendte tilbake til borgen.
30Etter at han hadde sagt dette, reiste kongen seg, også stattholderen og Berenike og de som satt sammen med dem.
31Da de hadde trukket seg tilbake, sa de til hverandre: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker.»
17Da de så kom sammen her, utsatte jeg ingenting; neste dag satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
10Da uroen ble stor, ble kommandanten redd for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte soldatene å rykke ned, gripe ham ut av deres midte og føre ham inn i borgen.
6Etter å ha oppholdt seg hos dem i mer enn ti dager, dro han ned til Cæsarea. Dagen etter satte han seg på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram.
22Da lot kommandanten den unge mannen gå, og han påla ham: Si ikke til noen at du har gjort dette kjent for meg.
25Da kom det en og meldte: Se, de mennene som dere satte i fengsel, står i tempelet og lærer folket.
26Da gikk kommandanten sammen med tjenestemennene og hentet dem, uten bruk av vold, for de var redde for at folket skulle steine dem.
14Straks sendte brødrene da Paulus av sted for å dra mot kysten, men Silas og Timoteus ble igjen der.
6Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og vakter sto foran døren og holdt vakt over fengselet.
3De la hendene på dem og satte dem i varetekt til neste dag, for det var allerede kveld.