Apostlenes gjerninger 4:21
De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, løslot de dem, siden de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde hendt.
De truet dem ytterligere og slapp dem fri, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Så da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noe grundlag for å straffe dem, på grunn av folket; for alle mennesker herliggjorde Gud for det som var skjedd.
De truet dem, men de løslot dem, for de fant ikke noen mulighet til å straffe dem på grunn av folket; for alle æret Gud for det som hadde skjedd.
Så når de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke kunne finne noen måte å straffe dem på, fordi folket priset Gud for det som var gjort.
Etter å ha truet dem enda mer, slapp de dem fri, siden de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, siden de ikke fant noe grunnlag for straff på grunn av folket. For alle priste Gud for hva som var skjedd.
Så truet de dem ytterligere, men lot dem gå. De fant nemlig ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Så truet de dem enda mer, men slapp dem fri, uten å finne noe de kunne straffes for, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem videre, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle lovpriste Gud for det som var gjort.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem mer, lot de dem gå fri, da de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
After further threats, they let them go, finding no way to punish them because of the people, since they were all glorifying God for what had happened.
Da truet de dem enda en gang og løslot dem, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Men de truede dem fremdeles og lode dem løs, der de ikke fandt, hvorledes de skulde straffe dem, for Folkets Skyld; thi Alle lovede Gud for det, som var skeet.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So when they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people, since all glorified God for what had been done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
De truet dem enda mer og lot dem gå, da de ikke fant noe å kunne straffe dem for, på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, uten å finne noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So threatened they them and let them goo and founde no thinge how to punysshe them because of the people. For all me lauded God for the myracle which was done:
But they threatened them, and let them go, and founde nothinge how to punyshe them because of ye people: for they all praysed God because of that, which was done.
So they threatened them, and let them goe, and found nothing how to punish them, because of the people: for all men praised God for that which was done.
So threatned they them, and let them go, and founde nothyng how to punishe them, because of the people: For all men praysed God, because of that which was done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all [men] glorified God for that which was done.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
And they having further threatened `them', let them go, finding nothing how they may punish them, because of the people, because all were glorifying God for that which hath been done,
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And when they had said more sharp words to them, they let them go, not seeing what punishment they might give them, because of the people; for all men were giving praise to God for what had taken place.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
After threatening them further, they released them, for they could not find how to punish them on account of the people, because they were all praising God for what had happened.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Da de så frimodigheten hos Peter og Johannes og skjønte at de var ulærde og lekmenn, undret de seg. De kjente dem også igjen som noen som hadde vært sammen med Jesus.
14Men da de så mannen som var blitt helbredet, stå sammen med dem, kunne de ikke si noe imot.
15De befalte dem å gå ut av rådet og drøftet saken seg imellom,
16og sa: Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For det er klart for alle som bor i Jerusalem at det har skjedd et tydelig tegn ved dem, og vi kan ikke nekte det.
17Men for at det ikke skal spre seg mer blant folket, la oss true dem strengt på at de ikke lenger skal tale til noen i dette navnet.
18De kalte dem inn og påla dem strengt at de overhodet ikke måtte tale eller lære i Jesu navn.
19Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.
20For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.
39Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det; pass dere, så dere ikke også blir funnet å stride mot Gud. De lot seg overbevise av ham.
40De kalte så inn apostlene, lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og løslot dem.
41Da gikk de bort fra Rådet, glade over at de var funnet verdige til å bli vanæret for hans navn.
22For den mannen som dette helbredelsestegnet var skjedd med, var over førti år gammel.
23Da de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24Da de hørte det, løftet de samstemt sin røst til Gud og sa: Herre, du som er Gud, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
3Så ble de der en god stund og talte frimodig i tillit til Herren, som vitnet om nådens ord ved å la tegn og under skje ved deres hender.
7De førte dem fram og stilte dem midt i forsamlingen og forhørte dem: Ved hvilken kraft eller i hvilket navn har dere gjort dette?
8Da sa Peter, fylt av Den hellige ånd: Rådsherrer for folket og Israels eldste,
9når vi i dag blir avhørt for en velgjerning mot et sykt menneske, og hvordan han er blitt helbredet,
35Da det ble dag, sendte magistratene offiserene med beskjed: «Løslat disse mennene.»
24Og de priste Gud på grunn av meg.
25Da kom det en og meldte: Se, de mennene som dere satte i fengsel, står i tempelet og lærer folket.
26Da gikk kommandanten sammen med tjenestemennene og hentet dem, uten bruk av vold, for de var redde for at folket skulle steine dem.
27De førte dem inn, stilte dem for Rådet, og øverstepresten forhørte dem:
9Og alt folket så ham gå omkring og prise Gud.
10De kjente ham igjen som han som pleide å sitte og tigge ved Den vakre porten i templet, og de ble fylt av undring og forferdelse over det som hadde hendt med ham.
11Mens den helbredede lamme mannen holdt seg til Peter og Johannes, strømmet alt folket, sterkt forundret, sammen om dem i Salomos søylehall.
12Da Peter så det, sa han til folket: Israels menn, hvorfor undrer dere dere over dette? Eller hvorfor stirrer dere på oss, som om det var ved vår egen kraft eller gudsfrykt vi har fått ham til å gå?
22Mengden reiste seg også mot dem. Magistratene rev klærne av dem og ga ordre om å la dem bli slått med stokker.
23Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde dem i sikker forvaring.
18Selv med disse ordene klarte de bare med nød og neppe å hindre folkemengden i å ofre til dem.
31Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den hellige ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
27Da de kom fram og hadde samlet menigheten, fortalte de alt Gud hadde gjort sammen med dem, og at han hadde åpnet for hedningene en dør til tro.
21Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry inn i tempelet og begynte å undervise. Så kom øverstepresten og de som var med ham; de kalte sammen Rådet og hele rådet av Israels eldste og sendte til fengselet for å få dem hentet.
22Men da tjenestemennene kom fram, fant de dem ikke i fengselet. De vendte tilbake og meldte,
3De la hendene på dem og satte dem i varetekt til neste dag, for det var allerede kveld.
46For de hørte dem tale i tunger og opphøye Gud. Da tok Peter til orde
13Ingen av de andre våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt.
4Da de kom til Jerusalem, ble de tatt imot av menigheten, av apostlene og de eldste, og de fortalte alt Gud hadde gjort gjennom dem.
20Da de hørte det, priste de Herren og sa til ham: «Du ser, bror, hvor mange tusener det er blant jødene som har kommet til tro, og alle er nidkjære for loven.
43Straks fikk han synet og fulgte ham, mens han priste Gud. Og hele folket, da de så det, gav Gud pris.
33Etter at de hadde vært der en tid, ble de sendt i fred tilbake av brødrene til apostlene.
53Og de var gjennom det hele i templet og priste og lovet Gud. Amen.
29Og nå, Herre, se til deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
39De kom og ba om unnskyldning, førte dem ut og ba dem forlate byen.
21De sa til ham: "Vi har verken mottatt noen brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som er kommet hit, meldt eller sagt noe ondt om deg."
40For vi er i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, siden det ikke finnes noen grunn vi kan legge frem for denne uroen. Da han hadde sagt dette, lot han forsamlingen gå.
29Men Peter og apostlene svarte: Vi må lyde Gud mer enn mennesker.
12Da ble hele forsamlingen stille, og de lyttet til Barnabas og Paulus som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem.
4Men de tidde. Da tok han tak i mannen, helbredet ham og lot ham gå.
8Da folkemengdene så det, ble de grepet av undring og priste Gud, som hadde gitt mennesker slik myndighet.