1 Mosebok 50:21
Så vær nå ikke redde! Jeg vil sørge for dere og barna deres. Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så vær nå ikke redde! Jeg vil sørge for dere og barna deres. Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Vær derfor ikke redde. Jeg vil sørge for dere og barna deres. Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så vær ikke redde! Jeg vil sørge for dere og barna deres. Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så frykt nå ikke! Jeg vil sørge for dere og deres små barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så frykt nå ikke! Jeg vil sørge for dere og deres små barn." Slik trøstet han dem og talte vennlig til dem.
Så vær nå ikke redde; jeg vil sørge for dere og deres små barn." Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Frykt derfor ikke; jeg vil ta vare på dere og deres små. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så frykt ikke, jeg vil sørge for dere og deres barn.' Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Frykt derfor ikke! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Derfor, frykt ikke; jeg vil forsørge dere og deres små. Han trøstet dem og talte med varme til dem.
Frykt derfor ikke! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Frykt derfor ikke! Jeg vil sørge for dere og deres småbarn.» Slik trøstet han dem og talte vennlig til dem.
'So do not be afraid. I will provide for you and your children.' And he comforted them and spoke kindly to them.
Frykt derfor ikke; jeg vil forsørge dere og deres små barn.' Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Saa frygter nu ikke, jeg, jeg vil opholde eder og eders smaae Børn; saa trøstede han dem og talede kjærligen med dem.
Now therefore fear ye not: I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spake kindly unto them.
Så frykt nå ikke: Jeg vil sørge for dere og barna deres.» Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Now therefore fear not, I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spoke kindly unto them.
Now therefore fear ye not: I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spake kindly unto them.
Frykt derfor ikke. Jeg vil sørge for dere og deres små." Så trøstet han dem og talte vennlig til dem.
Så frykt ikke. Jeg vil forsørge dere og deres barn.' Og han trøstet dem og talte vennlige ord til dem.
Så frykt ikke, jeg vil sørge for dere og deres barn. Han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Så nå, vær ikke redd. Jeg vil ta meg av dere og deres små. Slik trøstet han dem med vennlige ord.
feare not therfore for I will care for you and for youre childern and he spake kyndly vnto them.
Therfore be not ye now afrayed, I wyl care for you and youre children. And he comforted them, and spake louyngly vnto them.
Feare not nowe therefore, I will nourish you, and your children: and hee comforted them, and spake kindly vnto them.
Feare not therefore, nowe I wyll noryshe you and your chyldren. And he comforted them, and spake kyndly vnto them.
Now therefore fear ye not: I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spake kindly unto them.
Now therefore don't be afraid. I will nourish you and your little ones." He comforted them, and spoke kindly to them.
and now, fear not: I do nourish you and your infants;' and he comforteth them, and speaketh unto their heart.
Now therefore fear ye not: I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spake kindly unto them.
Now therefore fear ye not: I will nourish you, and your little ones. And he comforted them, and spake kindly unto them.
So now, have no fear: for I will take care of you and your little ones. So he gave them comfort with kind words.
Now therefore don't be afraid. I will nourish you and your little ones." He comforted them, and spoke kindly to them.
So now, don’t be afraid. I will provide for you and your little children.” Then he consoled them and spoke kindly to them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Men Josef sa til dem: Vær ikke redde. Skulle jeg være i Guds sted?
20Dere tenkte å gjøre meg ondt, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre det som skjer i dag: å berge livet til mange mennesker.
22Josef bodde i Egypt, han og hans fars hus. Josef levde hundre og ti år.
23Josef fikk se Efraims barn til tredje ledd; også barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.
24Josef sa til brødrene sine: Jeg er i ferd med å dø. Men Gud vil sannelig se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han med ed lovet Abraham, Isak og Jakob.
25Josef lot Israels sønner sverge og sa: Gud vil sannelig se til dere, og da skal dere føre knoklene mine opp herfra.
3Josef sa til brødrene sine: «Jeg er Josef. Lever far ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, for de var forferdet.
4Han sa: «Kom nærmere til meg!» De kom nær, og han sa: «Jeg er Josef, broren deres, han som dere solgte til Egypt.»
5Men nå: Vær ikke bedrøvet, og la det ikke vekke harme hos dere fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv.
7Gud sendte meg i forveien for dere for å sikre dere en rest i landet og for å holde dere i live til en stor redning.
8Det var altså ikke dere som sendte meg hit, men Gud. Han har gjort meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele landet Egypt.
9Skynd dere, dra opp til min far og si til ham: «Så sier din sønn Josef: Gud har gjort meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, drøy ikke!»
10Du skal bo i landet Gosen og være nær meg, du og dine sønner og dine sønnesønner, dine småfe og storfe og alt du eier.
11Der vil jeg sørge for deg, for ennå er det fem år med hungersnød, så du ikke skal bli utarmet, verken du eller din husstand eller alt du eier.
12Josef forsørget sin far og sine brødre og hele sin fars hus med brød, etter barnas antall.
14Deretter vendte Josef tilbake til Egypt, han og brødrene hans og alle som hadde dratt opp med ham for å begrave hans far, etter at han hadde begravd sin far.
15Da Josefs brødre så at faren deres var død, sa de: Hva om Josef bærer nag til oss og nå sikkert gjengjelder oss all den ondskapen vi har gjort mot ham?
16Så sendte de bud til Josef og sa: Din far ga dette påbudet før han døde:
17Så skal dere si til Josef: Vi ber deg, tilgi dine brødres overtredelse og deres synd, for de har gjort deg ondt. Og nå: Tilgi, vær så snill, overtredelsen til tjenerne for din fars Gud. Da de talte til ham, gråt Josef.
21Israel sa til Josef: «Se, jeg er i ferd med å dø; men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til deres fedres land.»
17Farao sa til Josef: «Si til brødrene dine: Slik skal dere gjøre: Last dyrene deres og dra av sted, reis til Kanaans land.»
18Ta med dere far og husstandene deres og kom til meg. Jeg vil gi dere det beste av landet Egypt, og dere skal spise av landets feteste.
19Og du har fått befaling om dette: Gjør slik! Ta med dere vogner fra Egypt for de små barna og konene deres, ta faren deres med dere og kom.
20Bry dere ikke om eiendelene deres, for det beste i hele landet Egypt er deres.
8Hele Josefs hus, hans brødre og hans fars hus fulgte med. Bare barna, småfeet og storfeet lot de bli igjen i landet Gosen.
23Han svarte: Fred være med dere, vær ikke redde! Deres Gud og deres fars Gud har gitt dere en skatt i sekkene. Pengene deres kom til meg. Så førte han Simeon ut til dem.
1Josef kastet seg over sin far, gråt over ham og kysset ham.
5Da sa farao til Josef: Din far og dine brødre er kommet til deg.
14Må Gud, Den Allmektige, gi dere barmhjertighet hos mannen, så han lar deres andre bror og Benjamin gå. Og jeg—blir jeg berøvet, så blir jeg berøvet.
3Da sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for der vil jeg gjøre deg til et stort folk.»
4«Jeg går selv ned med deg til Egypt, og jeg skal også føre deg opp igjen. Josef skal legge hånden på øynene dine.»
18Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør dette, så skal dere leve. Jeg frykter Gud.
31Josef sa til brødrene sine og til sin fars hus: «Jeg vil gå opp og melde fra til farao og si til ham: Mine brødre og min fars hus som var i landet Kanaan, er kommet til meg.
25Josef gav befaling om at sekkene deres skulle fylles med korn, at pengene deres skulle legges tilbake i hver manns sekk, og at de skulle få proviant til reisen. Slik gjorde han for dem.
15Han velsignet Josef og sa: «Gud, som mine fedre Abraham og Isak vandret framfor, Gud som har vært min hyrde fra jeg ble til og til denne dag,
21Da sa du til dine tjenere: Før ham ned til meg, så jeg kan se ham.