Hosea 7:10
Israels stolthet vitner dem midt imot, men de vender ikke om til Herren sin Gud, og de søker ham ikke, til tross for alt dette.
Israels stolthet vitner dem midt imot, men de vender ikke om til Herren sin Gud, og de søker ham ikke, til tross for alt dette.
Israels stolthet vitner dem midt imot; likevel vender de ikke om til Herren sin Gud, og de søker ham ikke, til tross for alt dette.
Israels hovmod vitner mot dem; likevel vender de ikke tilbake til Herren, sin Gud, og i alt dette søker de ham ikke.
Israels stolthet vitner mot ham, men de vender ikke om til HERREN sin Gud og søker ham ikke tross alt dette.
Israels stolthet vitner mot ham, men de vender ikke tilbake til sin Gud; selv om de vet dette, søker de ikke etter ham.
Israels stolthet vitner imot ham; likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, og søker ham ikke på tross av alt dette.
Og Israels stolthet vitner mot dem: de vender ikke tilbake til Herren sin Gud, eller søker ham for alt dette.
Israels stolthet vitner imot ham, likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, heller ikke søker de ham tross alt dette.
Israels stolthet vitner mot dem, men de vender ikke tilbake til Herren sin Gud; de søker ham ikke, selv etter alt dette.
Israels stolthet vitner mot ham; likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, eller søker ham til tross for alt dette.
Og Israels stolthet vitner mot ham; de vender ikke tilbake til HERREN, deres Gud, og søker ham ikke til tross for alt dette.
Israels stolthet vitner mot ham; likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, eller søker ham til tross for alt dette.
Israels stolthet vitner imot ham, men de har ikke vendt tilbake til Herren, sin Gud, heller ikke har de søkt ham tross alt dette.
Israel’s arrogance testifies against him, yet they do not return to the LORD their God or seek him in all this.
Israels stolthet vitner mot ham, likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, og de søker ham ikke på tross av alt dette.
Og Israels Hovmodighed svarer imod ham for hans Ansigt; thi de omvende sig ikke til Herren deres Gud, og søge ham ikke ved alt dette.
And the pride of Israel testifieth to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
Israels stolthet vitner mot ham: men de vender ikke tilbake til HERREN sin Gud, og søker ham ikke til tross for alt dette.
And the pride of Israel bears witness to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
And the pride of Israel testifieth to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
Israels stolthet vitner mot ham, men de har ikke vendt tilbake til Herren sin Gud og har ikke søkt ham, til tross for alt dette.
Og Israels herlighet er blitt ydmyket for hans ansikt, men de har ikke vendt tilbake til Herren sin Gud, og de har ikke søkt ham til tross for alt dette.
Og Israels stolthet vitner mot ham selv: likevel har de ikke vendt tilbake til Herren sin Gud, eller søkt ham på tross av alt dette.
Israels stolthet svarer ham midt i ansiktet; men for alt dette har de ikke vendt tilbake til Herren sin Gud, eller søkt ham.
And the pride of Israel testifieth to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
& ye pride of Israel is cast downe before their face, yet wil they not turne to the LORDE their God, ner seke him, for all this.
And the pride of Israel testifieth to his face, and they doe not returne to the Lorde their God, nor seeke him for all this.
And the pryde of Israel testifieth to his face, yet wyll they not turne to the Lorde their God, nor seeke hym for all this.
And the pride of Israel testifieth to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
The pride of Israel testifies to his face; Yet they haven't returned to Yahweh their God, Nor sought him, for all this.
And humbled hath been the excellency of Israel to his face, And they have not turned back unto Jehovah their God, Nor have they sought Him for all this.
And the pride of Israel doth testify to his face: yet they have not returned unto Jehovah their God, nor sought him, for all this.
And the pride of Israel doth testify to his face: yet they have not returned unto Jehovah their God, nor sought him, for all this.
And the pride of Israel gives an answer to his face; but for all this, they have not gone back to the Lord their God, or made search for him.
The pride of Israel testifies to his face; yet they haven't returned to Yahweh their God, nor sought him, for all this.
The arrogance of Israel testifies against him, yet they refuse to return to the LORD their God! In spite of all this they refuse to seek him!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Jeg kjenner Efraim, og Israel er ikke skjult for meg. For nå, Efraim, har du drevet hor; Israel er blitt urent.
4Deres gjerninger lar dem ikke vende tilbake til sin Gud, for en horånd er i deres indre, og de kjenner ikke Herren.
5Israels stolthet vitner mot dem; Israel og Efraim snubler i sin skyld, også Juda snubler sammen med dem.
6Med småfeet og buskapen skal de gå for å søke Herren, men de skal ikke finne ham; han har trukket seg bort fra dem.
8Efraim blander seg med folkene; Efraim er blitt en kake som ikke er snudd.
9Fremmede har slukt hans kraft, men han vet det ikke. Også grå hår er strødd over ham, og han merker det ikke.
13Derfor hogg Herren av fra Israel både hode og hale, palmegren og siv, på én dag.
11Efraim er blitt som en due, enfoldig og uten forstand. Til Egypt kaller de, til Assur drar de.
7Men folket mitt henger fast ved frafallet; selv når de roper til Den Høyeste, reiser han dem ikke opp på noen måte.
1Samaria skal bøte for sin skyld, for hun har gjort opprør mot sin Gud; de skal falle for sverd, småbarna deres skal knuses, og de gravide kvinnene deres skal rives opp.
9Mursteinene har falt, men vi bygger opp igjen med hogd stein; villfikentrærne er felt, men vi setter sedrer i stedet.
2Men de sier ikke i sitt hjerte at jeg husker all deres ondskap. Nå omringer deres gjerninger dem; de er for mitt åsyn.
1Israel er en frodig vinranke som bærer frukt for seg selv. Jo mer frukt han fikk, desto flere altere bygde han; jo bedre det gikk i landet, desto mer prydet de steinstøttene.
2Hjertet deres er delt; nå må de bære sin skyld. Han skal rive ned deres altere og ødelegge deres steinstøtter.
21En røst høres på de nakne høydene: gråt og inderlige bønner fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei; de har glemt Herren sin Gud.
6Og dem som trekker seg bort fra Herren, og dem som ikke har søkt Herren og ikke spurt ham.
10Dette får de igjen for sin stolthet: de hånte og opphøyet seg mot folket til Herren over hærskarene.
6Vend om til ham som dere har gjort dypt opprør mot, Israels barn.
2Til meg roper de: «Min Gud, vi kjenner deg, vi i Israel!»
3Israel har forkastet det som er godt; fienden skal jage ham.
3Herre, er ikke dine øyne vendt mot sannhet? Du slo dem, men de følte ingen smerte; du gjorde ende på dem, men de nektet å ta imot tukt. De gjorde ansiktet hardere enn stein og nektet å vende om.
11Har et folk byttet bort sine guder – enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin herlighet mot det som ikke gagner.
5Hvorfor har dette folket, Jerusalem, vendt seg bort i et vedvarende frafall? De holder fast ved svik, de nekter å vende tilbake.
26Som tyven blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme – de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter.
10Og likevel, til tross for alt dette, vendte ikke hennes troløse søster Juda tilbake til meg av hele sitt hjerte, men bare i falskhet, sier Herren.
11Herren sa til meg: «Den frafalne Israel har vist seg mer rett enn den troløse Juda.»
10De har vendt tilbake til forfedrenes misgjerninger, de som nektet å høre mine ord. De fulgte andre guder for å tjene dem. Israels hus og Judas hus har brutt min pakt, som jeg sluttet med deres fedre.
34Israels barn husket ikke Herren, sin Gud, han som berget dem fra hånden til alle fiendene rundt omkring.
16De vender om, men ikke til Den høyeste. De er blitt som en svikefull bue. Fyrstene deres skal falle for sverd på grunn av tungens raseri; dette blir til spott for dem i Egypt.
7Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så grip inn for ditt navns skyld! For våre frafall er mange; mot deg har vi syndet.
6Også den skal bli ført til Assyria som en gave til kong Jareb. Efraim blir grepet av skam, og Israel skal skamme seg over sitt råd.
5For Israel og Juda er ikke forlatt av sin Gud, Herren, hærskarenes Gud, enda landet deres var fylt av skyld mot Israels Hellige.
27For de vendte seg bort fra ham og aktet ikke på noen av hans veier,
10Så sier Herren om dette folket: De elsker å flakke omkring, de holder ikke føttene tilbake. Herren har ikke hatt behag i dem; nå vil han huske deres skyld og straffe deres synder.
9Fra Gibeas dager har du syndet, Israel; der ble de stående. Skal ikke krigen nå dem i Gibea, mot ondskapens sønner?
14Ved en profet førte Herren Israel opp fra Egypt, og ved en profet ble han bevart.
29Du advarte dem for å føre dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og ville ikke høre på dine bud. De syndet mot dine dommer, som et menneske skal leve ved dersom han gjør dem. De vendte en trassig skulder til, gjorde nakken hard og ville ikke høre.
16For Israel er sta som en vrang kvige. Nå skal Herren gjete dem som et lam på åpent beite.
15Jeg vil gå, jeg vil vende tilbake til mitt sted til de erkjenner sin skyld og søker mitt ansikt. I sin nød skal de ivrig søke meg.
4Ve, syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætt av ugjerningsmenn, sønner som ødelegger! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, de har vendt seg bort.
7Hos deg, Herre, er rettferd, men hos oss er skam i ansiktet den dag i dag – hos mennene i Juda, hos Jerusalems innbyggere og hos hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte i alle de landene som du har drevet dem bort til på grunn av den troløsheten de viste mot deg.
9Ansiktsuttrykket deres vitner mot dem; sin synd bekjenner de som i Sodoma, de skjuler den ikke. Ve dem! De har ført ulykke over seg selv.
9De har sunket dypt i fordervelse som i Gibeas dager; han vil huske deres skyld, han vil straffe deres synder.
4I sitt hovmod søker den onde ikke; 'Det finnes ingen Gud', er alt han tenker.
7Men Israels hus vil ikke være villige til å høre på deg, for de vil ikke høre på meg. For hele Israels hus er harde i pannen og harde i hjertet.
14Men de ville ikke høre. De gjorde nakken stiv, lik sine fedre som ikke trodde på Herren sin Gud.
7Straffens dager er kommet, gjengjeldelsens dager er kommet; Israel skal få kjenne det. Profeten er en narr, åndens mann er gal, fordi din skyld er stor og fiendskapen er stor.
19Din ondskap tukter deg, og dine frafall refser deg. Forstå og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at min frykt ikke er hos deg, sier Herren, Allhærs Gud.
7Jo flere de ble, desto mer syndet de mot meg; deres ære gjør jeg om til skam.
13Dere som gleder dere over ingenting, som sier: «Er det ikke med vår egen kraft vi har skaffet oss makt?»