1 Kongebok 20:8
Da sagde alle de Ældste og alt Folket til ham: Du skal ikke adlyde og ikke samtykke.
Da sagde alle de Ældste og alt Folket til ham: Du skal ikke adlyde og ikke samtykke.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Da kaldte Israels Konge ad alle Landets Ældste og sagde: Kjære, mærker og seer, at denne søger det, som ondt er; thi han sendte til mig om mine Hustruer og om mine Børn og om mit Guld og om mit Sølv, og jeg har ikke vægret ham det.
9 Da sagde han til Benhadads Bud: Siger min Herre Kongen: Alt det, du sendte til din Tjener første Gang om, vil jeg gjøre, men denne Gjerning kan jeg ikke gjøre; og Budene gik og bragte ham Svar igjen.
8 da samtyk ikke med ham og hør ham ikke, og dit Øie skal ikke spare ham, og du skal ikke skaane (ham) og ei skjule ham.
8 Men han forlod de Ældstes Raad, som de raadede ham, og raadførte sig med de Unge, som vare opvoxede med ham, de, som stode for hans Ansigt.
9 Og han sagde til dem: Hvad raade I, at vi skulle give dette Folk for Svar tilbage, som talede til mig, sigende: Gjør du os det Aag lettere, som din Fader lagde paa os?
36 Og Folket taug og svarede ham ikke et Ord; thi det var Kongens Befaling, som havde sagt: Svarer ham Intet.
8 Men han forlod de Ældstes Raad, som de raadede ham, og raadførte sig med de Unge, som vare opvoxede med ham, de, som stode for hans Ansigt.
17 Og (nogle) Mænd af de Ældste i Landet stode op, og de sagde til al Folkets Forsamling, sigende:
15 Og Kongen hørte ikke Folket; thi Aarsagen var af Gud, for at Herren vilde stadfæste sit Ord, som han talede formedelst Ahia, den Siloniter, til Jeroboam, Nebats Søn.
16 Der al Israel saae, at Kongen ikke vilde høre dem, da gav Folket Kongen Svar tilbage og sagde: Hvad Deel have vi hos David? og vi have ingen Arv hos Isai Søn! Israel! hver (af dig drag) til dine Pauluner; see nu til dit Huus, o David! Saa gik al Israel til sine Pauluner.
13 Og Kongen svarede Folket haardt og forlod de Ældstes Raad, som de havde raadet ham.
18 Og naar I raabe paa den samme Dag over eders Konge, som I have udvalgt eder, da skal Herren ikke svare eder paa den Dag.
19 Og Folket vægrede sig ved at høre Samuels Røst, og de sagde: Ingenlunde, men der skal være en Konge over os.
7 Og Herren sagde til Samuel: Hør Folkets Røst i alt det, som de tale til dig; thi de have ikke forkastet dig, men mig have de forkastet, at jeg skal ikke regjere over dem.
21 Der Samuel havde hørt alle Folkets Ord, da talede han dem for Herrens Øren.
5 Og den, som var over Huset, og den, som var over Staden, og de Ældste og Fosterfædrene sendte til Jehu og lode sige: Vi ere dine Tjenere, og vi ville gjøre alt det, som du siger til os, vi ville Ingen gjøre til Konge; gjør det, som dig godt synes.
15 Og Kongen hørte ikke Folket; thi Aarsagen var af Herren, for at han vilde stadfæste sit Ord, som Herren havde talet formedelst Ahia, den Siloniter, til Jeroboam, Nebats Søn.
8 Da gjorde alt Folket sig rede som een Mand og sagde: Vi ville ikke Nogen gaae til sit Paulun, og ei Nogen vige (herfra) til sit Huus.
18 Da sagde Israels Konge til Josaphat: Har jeg ikke sagt dig: Han spaaer ikke Godt over mig, men Ondt?
11 Men de vægrede sig for at give Agt derpaa, og vendte Ryg modvilligen, og de gjorde deres Øren tunghørende for ikke at høre.
21 Og de taug og svarede ham ikke et Ord; thi det var Kongens Befaling, som havde sagt: I skulle ikke svare ham.
5 Derefter kom Budene igjen og sagde: Saa siger Benhadad, sigende: Efterdi jeg sendte til dig og lod sige: Du skal give mig dit Sølv og dit Guld og dine Hustruer og dine Børn,
17 Da sagde Israels Konge til Josaphat: Haver jeg ikke sagt dig: Han spaaer ikke Godt over mig, men Ondt?
10 Min Søn! naar Syndere lokke dig, da samtyk ikke.
9 Saa hør nu deres Røst; dog at du skal vidne klarligen for dem og forkynde dem Kongens Viis, som skal regjere over dem.
17 I skulle ikke høre dem, men tjener Kongen af Babel, saa skulle I leve; hvorfor skal denne Stad blive øde?
8 Men de adløde ikke, og bøiede ikke heller deres Øre, men gik, hver i deres onde Hjertes Stivhed; og jeg lod komme over dem alle denne Pagtes Ord, som jeg havde befalet at gjøre, og de gjorde (dog) ikke.
18 Men til Judæ Konge, som sendte eder til at adspørge Herren, til ham skulle I sige saaledes: Saa sagde Herren, Israels Gud, (anlangende) de Ord, som du haver hørt:
28 Og Michæas sagde: Dersom du kommer (tilbage) med Fred, da haver ikke Herren talet ved mig; og han sagde: Hører, I Folk allesammen!
10 Og Herren lod tale til Manasse og til hans Folk; men de gave ingen Agt derpaa.
16 Det Ord, som du haver talet til os i Herrens Navn, det ville vi ikke høre dig udi.
24 Ikke saa, mine Sønner! thi det er ikke et godt Rygte, som jeg hører; I komme Herrens Folk til at overtræde.
21 Da gik Elias frem til alt Folket og sagde: Hvorlænge halte I paa begge Siderne? dersom Herren er Gud, da vandrer efter ham, men dersom Baal er (Gud, da) vandrer efter ham; men Folket svarede ham ikke et Ord.
3 Og Naboth sagde til Achab: Herren lade det være langt fra mig, at jeg skulde give dig mine Fædres Arv.
2 Men han og hans Tjenere og Folket i Landet hørte ikke Herrens Ord, som han talede formedelst Jeremias, Propheten.
4 Da samlede sig alle de Ældste af Israel, og de kom til Samuel i Rama.
5 Og de sagde til ham: See, du, du er bleven gammel, og dine Sønner, de vandre ikke i dine Veie; saa seet nu en Konge over os til at dømme os, ligesom alle Hedningerne have.
8 Da svarede alt Folket tillige og sagde: Alt det, som Herren haver sagt, ville vi gjøre; og Mose førte igjen Folkets Ord for Herren.
8 Saa skulle de Ældste af hans Stad kalde ham og tale til ham; naar han staaer og siger: Jeg haver ikke Behagelighed i at tage hende,
16 Da svarede Folket og sagde: Det være langt fra os at forlade Herren, til at tjene andre Guder.
11 Thi saa sagde Herren til mig, der han tog fat paa (min) Haand og underviste mig, at jeg skulde ikke vandre paa dette Folks Vei, og sagde:
7 Men der kom en Guds Mand til ham og sagde: O Konge! lad ikke Israels Hær komme med dig; thi Herren er ikke med Israel, (ei heller) med alle Ephraims Børn.
2 Du skal ikke følge Mængden til det Onde, og du skal ikke svare saaledes i nogen Trætte, at du efter Mængden viger fra (Retten) og forvender den.
7 Men hør dog dette Ord, som jeg taler for dine Øren og for alt Folkets Øren:
5 Men de hørte ikke og bøiede ikke deres Øre, at vende om fra deres Ondskab og aflade at gjøre Røgelse for andre Guder.
11 Jeg er Herren din Gud, som opførte dig af Ægypti Land; lad din Mund vidt op, saa vil jeg fylde den.
1 Og Kongen sendte hen, og alle de Ældste i Juda og Jerusalem samlede sig til ham.
7 Og de sagde til ham: Hvi taler min Herre saadanne Ord? det være langt fra dine Tjenere at gjøre saadan Gjerning.
2 Og han sendte Bud til Achab, Israels Konge, til Staden.
28 Og Herren hørte eders Ords Røst, der I talede til mig; da sagde Herren til mig: Jeg haver hørt dette Folks Ords Røst, som de have talet til dig, de have talet vel i alt det, de have talet.