Galaterbrevet 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12For før det kom noen fra Jakob, spiste han sammen med hedningene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg ut, fordi han fryktet de omskårne.
13Og de andre jødene spilte også skuespill sammen med ham, så selv Barnabas ble dratt med i deres hykleri.
14Men da jeg så at de ikke gikk rett i samsvar med sannheten i evangeliet, sa jeg til Peter foran dem alle: 'Hvis du som er jøde, lever som hedningene og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?'
2Da Peter kom opp til Jerusalem, begynte de omskårne å kritisere ham,
3og sa: 'Du gikk inn til menn som hadde uomskårne, og spiste med dem.'
4Men Peter forklarte dem saken punkt for punkt, og sa:
16åpenbarte han sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene. Jeg rådførte meg ikke straks med noen menneske.
17Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg dro til Arabia og vendte så tilbake til Damaskus.
18Siden, etter tre år, dro jeg opp til Jerusalem for å få kjennskap til Peter, og jeg ble hos ham i femten dager.
19Men ingen annen av apostlene så jeg, unntatt Jakob, Herrens bror.
6Men fra de som ble ansett som noe – hva de engang var, gjør ingen forskjell for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk – de som ble ansett, la ingenting til min forkynnelse.
7Tvert imot, da de så at jeg var betrodd evangeliet for de uomskårne, slik Peter var betrodd evangeliet for de omskårne,
8For han som virket i Peter for hans aposteltjeneste blant de omskårne, virket også i meg for hedningene.
9Og da Jakob, Kefas (Peter) og Johannes, som ble ansett som støtter, innså den nåden som var gitt meg, ga de meg og Barnabas sin høyre hånd som et tegn på fellesskap, at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10Bare at vi skulle huske de fattige, noe jeg også var ivrig etter å gjøre.
5For jeg mener ikke at jeg på noen måte står tilbake for disse 'super-apostlene'.
17Når Gud ga dem den samme gave som han ga oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg, at jeg kunne hindre Gud?
14Da sto Peter fram sammen med de elleve, hevet stemmen og talte til dem: "Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere og lytt nøye til mine ord.
21Deretter dro jeg til områdene i Syria og Kilikia.
22Men jeg var fortsatt ukjent av ansikt for menighetene i Judea som er i Kristus.
32Dette talte han åpent om. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33Men Jesus snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter: Gå bak meg, Satan! Du har ikke Guds tanker, men menneskers.
25Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned for hans føtter i tilbedelse.
26Men Peter reiste ham opp og sa: 'Stå opp! Jeg er også bare et menneske.'
27Peter snakket med ham og gikk inn i huset. Der fant han mange mennesker samlet.
1Deretter, fjorten år senere, dro jeg opp til Jerusalem igjen sammen med Barnabas, og tok også Titus med meg.
2Jeg dro opp etter en åpenbaring, og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene. Men jeg la det spesielt fram for dem som var ansett, for å være sikker på at jeg ikke løp, eller hadde løpt, forgjeves.
3Men ikke engang Titus, som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære, selv om han var greker.
4Dette var på grunn av de falske brødrene som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for å gjøre oss til slaver.
22Nyheten om dette nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas til Antiokia.
2Men selv om vi tidligere hadde lidt og blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, hadde vi i vår Gud mot til å forkynne Guds evangelium for dere til tross for mye motstand.
15I de dagene reiste Peter seg opp blant brødrene (en gruppe mennesker, omtrent hundre og tjue, var samlet) og sa,
12Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre, for å kutte bort anledningen fra dem som ønsker å ha en anledning til å skryte av at de er like oss.
2Jeg ber om at jeg, når jeg er til stede, ikke skal måtte bruke den frimodigheten som jeg akter å bruke mot noen som mener at vi lever etter kjødet.
6Apostlene og de eldste kom sammen for å se på denne saken.
7Etter mye diskusjon, reiste Peter seg og sa til dem: 'Brødre, dere vet at Gud i tidligere dager valgte blant oss at hedningene ved min munn skulle høre evangeliets ord og tro.'
19Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn Gud.
13For hva var dere lavere enn de andre menighetene i, unntatt at jeg selv ikke var til byrde for dere? Tilgi meg denne uretten.
29Peter sa til ham: «Selv om alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det.»
29Peter og apostlene svarte: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.
16Mens Peter fortsatte å banke, åpnet de og så ham, og ble helt ute av seg.
15Vokt deg også for ham, for han har sterkt motstått våre ord.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og fridd meg fra Herodes' hånd og fra alt det jødefolket forventet.
11Fordi jeg ikke kunne se på grunn av herligheten av det lyset, ble jeg ledet ved hånden av dem som var med meg, og kom til Damaskus.
18Siden mange skryter etter kjødet, vil jeg også skryte.
2Da det oppstod ikke så lite strid og diskusjon mellom Paulus og Barnabas og dem, bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre fra deres rekke skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem angående dette spørsmålet.
58En stund etter så en annen ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke.
6Vi har heller ikke søkt ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre,
55De tente en ild midt på gårdsplassen og satte seg omkring den, og Peter satte seg blant dem.
8Da ble Peter fylt med Den Hellige Ånd og sa til dem: Rådsherrer og Israels eldste!