Apostlenes gjerninger 4:21
De truet dem, men de løslot dem, for de fant ikke noen mulighet til å straffe dem på grunn av folket; for alle æret Gud for det som hadde skjedd.
De truet dem, men de løslot dem, for de fant ikke noen mulighet til å straffe dem på grunn av folket; for alle æret Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, løslot de dem, siden de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde hendt.
De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
Så da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noe grundlag for å straffe dem, på grunn av folket; for alle mennesker herliggjorde Gud for det som var skjedd.
Så når de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke kunne finne noen måte å straffe dem på, fordi folket priset Gud for det som var gjort.
Etter å ha truet dem enda mer, slapp de dem fri, siden de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, siden de ikke fant noe grunnlag for straff på grunn av folket. For alle priste Gud for hva som var skjedd.
Så truet de dem ytterligere, men lot dem gå. De fant nemlig ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Så truet de dem enda mer, men slapp dem fri, uten å finne noe de kunne straffes for, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem videre, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle lovpriste Gud for det som var gjort.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem mer, lot de dem gå fri, da de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
After further threats, they let them go, finding no way to punish them because of the people, since they were all glorifying God for what had happened.
Da truet de dem enda en gang og løslot dem, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Men de truede dem fremdeles og lode dem løs, der de ikke fandt, hvorledes de skulde straffe dem, for Folkets Skyld; thi Alle lovede Gud for det, som var skeet.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So when they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people, since all glorified God for what had been done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
De truet dem enda mer og lot dem gå, da de ikke fant noe å kunne straffe dem for, på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, uten å finne noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So threatened they them and let them goo and founde no thinge how to punysshe them because of the people. For all me lauded God for the myracle which was done:
But they threatened them, and let them go, and founde nothinge how to punyshe them because of ye people: for they all praysed God because of that, which was done.
So they threatened them, and let them goe, and found nothing how to punish them, because of the people: for all men praised God for that which was done.
So threatned they them, and let them go, and founde nothyng how to punishe them, because of the people: For all men praysed God, because of that which was done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all [men] glorified God for that which was done.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
And they having further threatened `them', let them go, finding nothing how they may punish them, because of the people, because all were glorifying God for that which hath been done,
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And when they had said more sharp words to them, they let them go, not seeing what punishment they might give them, because of the people; for all men were giving praise to God for what had taken place.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
After threatening them further, they released them, for they could not find how to punish them on account of the people, because they were all praising God for what had happened.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Da de så Peters og Johannes' frimodighet, og forsto at de var uvitende og vanlige menn, ble de forundret; og de kjente dem igjen, for de hadde vært sammen med Jesus.
14Og da de så mannen som var helbredet stå med dem, hadde de ingenting å si imot.
15De befalte dem å gå ut av rådet, og de diskuterte sammen med hverandre,
16og sa: "Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For det er åpenbart et kjent tegn som er blitt gjort gjennom dem, og det er tydelig for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke benekte det.
17Men for at det ikke skal bli mer spredning blant folket, la oss advare dem om ikke å tale til noen mennesker i dette navnet."
18Og de kalte dem inn og befalte dem å ikke tale eller lære i Jesu navn.
19Men Peter og Johannes svarte dem: "Vurder om det er rett i Guds øyne å høre på dere mer enn på Gud.
20For vi kan ikke la være å tale om hva vi har sett og hørt."
39Men dersom det er av Gud, kan dere ikke ødelegge det; ellers kan dere finne dere selv som motstandere av Gud.» Og de ble overtalt av ham.
40Og de kalte apostlene inn, ga dem piskeslag og befalte dem å ikke tale i Jesu navn, og slapp dem.
41Apostlene dro så fra rådet, glade for at de ble funnet verdige til å lide for hans navn.
22For mannen som dette helbredelsestegnet hadde skjedd med, var over førti år gammel.
23Da de ble løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva de hadde blitt fortalt av overprestene og de eldste.
24Da de hørte dette, løftet de enstemmig sin stemme til Gud og sa: "Herre, du er Gud, som har skapt himmelen, jorden, havet og alt som er i dem,
3De oppholdt seg derfor en betydelig tid og talte modig om Herren, som vitnet om sitt sterke ord, og ga tegn og under som skjedde gjennom hendene deres.
7og de stilte dem midt foran seg og spurte: "Ved hvilken makt eller i hvilket navn har dere gjort dette?"
8Da sa Peter, fylt med Den Hellige Ånd, til dem: "Dere, ledere av folket og eldste i Israel,
9hvis vi nå blir spurt om en god handling mot en lam mann, hvordan han ble helbredet,
35Men dagen etter sendte myndighetene bud med vokterne og sa: "Løs disse mennene."
24Og de priste Gud for meg.
25Plutselig kom det en og rapporterte til dem og sa: «Se, de mennene som dere har satt i fengselet, står i templet og underviser folket.»
26Da gikk tempelvokteren med sine tjenere for å hente dem, men ikke med vold, for de var redde for folket, så de ikke skulle bli stenet.
27Da de hadde hentet dem, stilte de dem frem for rådet; og ypperstepresten spurte dem,
9Og hele folket så ham gående og prise Gud.
10De gjenkjente ham som den som satt og ba om gaver ved den vakre porten til tempelet, og de ble fylt med undring over hva som nettopp hadde skjedd med ham.
11Mens den helbredede mannen holdt fast i Peter og Johannes, samlet hele folket seg mot dem i den såkalte Salomos søylegang, i stor forundring.
12Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: "Israelitter, hvorfor undrer dere over dette? Hvorfor ser dere på oss som om vi med vår egen makt eller gudsfrykt har fått denne mannen til å gå?"
22Folket reiste seg mot dem; myndighetene rev av dem klærne og befalte at de skulle piskes.
23Og etter at de hadde påført dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fengselsvokteren å ta godt vare på dem.
18Og med dette klarte de knapt å stanse folkemengden fra å ofre til dem.
31Og da de ba, ristet stedet hvor de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og talte Guds ord med frimodighet.
27Da de kom, samlet de menigheten og fortalte hva Gud hadde gjort med dem, og hvordan han hadde åpnet en dør for tro blant nasjonene.
21Da de hørte dette, gikk de inn i templet ved daggry og begynte å lære. Men ypperstepresten kom og de som var med ham, kalte sammen rådet og hele de eldste i Israels folk, og sendte bud til fengselet for å hente dem.
22Men tjenerne kom og fant dem ikke i fengselet; de vendte tilbake og rapporterte,
3De la hendene på dem og tok dem til fange til neste dag, for kvelden var allerede kommet.
46For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter:
13Ingen av de andre våget å bli med dem, men folket æret dem.
4Da de kom til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de ga en rapport om alt det Gud hadde gjort gjennom dem.
20De hørte det og priser Gud, og sa til ham: "Se, bror, hvor mange tusen jøder det er som tror; og de er alle ivrige etter loven."
43Og straks fikk han synet tilbake og fulgte ham, idet han priste Gud; og hele folket, da de så det, gav prisen til Gud.
33Og etter å ha vært der en tid, ble de sendt bort med fred fra brødrene til apostlene.
53Og de var alltid i templet og lovpriste og velsignet Gud. Amen.
29Og nå, Herre, se på deres trusler, og gi dine tjenere mot til å forkynne ditt ord med all frimodighet,
39Og de kom og ba dem, førte dem ut og bad dem om å forlate byen.
21De sa til ham: "Vi har hverken fått brev fra Judéa angående deg, eller noen av brødrene som har kommet hit har rapportert eller sagt noe ondt om deg."
40For vi står i fare for å bli anklaget for voldsomhet i dag, siden det ikke er noen grunn til å forklare hvorfor vi har samlet oss på denne måten." Og etter å ha sagt dette, sendte han menigheten hjem.
29Peter og de andre apostlene svarte: «Det er mer riktig å adlyde Gud enn mennesker.»
12Hele menigheten ble stille og hørte på Barnabas og Paulus som fortalte om alt det Gud hadde gjort med under og tegn blant folkene gjennom dem.
4De var stille. Jesus tok fatt i mannen, helbredet ham, og sendte ham bort.
8Og da folkemengden så dette, ble de fylt av respekt og priste Gud, som hadde gitt slik makt til mennesker.