Verse 7

En dåres munn er hans ødeleggelse, og leppene er en felle for hans sjel.

Quality Checks

  • Oversettelseskvalitet - Utmerket

    Nøyaktig og tro gjengivelse av kildetekstens mening.

Other Translations

Referenced Verses

  • Ordsp 10:14 : 14 De vise sparer på kunnskap, men den tåpelige munn er nær ødeleggelse.
  • Ordsp 12:13 : 13 Den onde blir fanget av sine lepper, men den rettferdige slipper ut av trengsel.
  • Ordsp 13:3 : 3 Den som holder sin munn, bevarer sitt liv, men den som åpner leppene vidt, fører til ødeleggelse.
  • Sal 64:8 : 8 Deres egen tunge skal falle tilbake på dem selv: alle som ser dem skal flykte bort.
  • Sal 140:9 : 9 La dem bli dekket av det onde fra sine egne lepper, de som omringer meg.
  • Ordsp 6:2 : 2 har du fanget deg selv med ordene fra din munn, du er bundet av de ordene du har sagt.
  • Ordsp 10:8 : 8 Den vise i hjertet tar imot bud, men en pratmaker vil falle.
  • Fork 10:11-14 : 11 Sikkert vil slangen bite uten fortrylling, og en pratsom person er ikke bedre. 12 Den vises ord er gunstige; men dårenes lepper fortærer dem selv. 13 Begynnelsen av ordene fra hans munn er dårskap; og slutten av hans tale er vanvittig galskap. 14 En dåre er også full av ord; ingen kan vite hva som vil skje; og hva som vil komme etter ham, hvem kan fortelle det?
  • Mark 6:23-28 : 23 Han sverget og sa: Alt du ber meg om, skal jeg gi deg, til og med halve riket mitt. 24 Hun gikk ut og sa til sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til døperen Johannes. 25 Hun skyndte seg straks inn til kongen og sa: Jeg vil at du gir meg døperen Johannes' hode på et fat. 26 Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sin ed og av hensyn til dem som satt til bords, kunne han ikke avvise henne. 27 Han sendte straks en vaktmann med ordre om å hente Johannes' hode, og han gikk og halshogget ham i fengselet. 28 Han brakte hans hode på et fat og ga det til piken, som igjen ga det til sin mor.
  • Apg 23:14-22 : 14 De gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Vi har satt oss under en stor forbannelse, at vi ingenting skal spise før vi har drept Paulus. 15 Derfor skal dere nå sammen med rådet bestille at kommandanten bringer ham ned til dere i morgen, som om dere vil undersøke hans sak nærmere; og vi, før han kommer nær, er klar til å drepe ham. 16 Da Paulus' søstersønn hørte om deres bakhold, gikk han inn i borgen og fortalte det til Paulus. 17 Paulus kalte til seg en av centurionene og sa: Ta denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham. 18 Han tok ham med seg, og førte ham til kommandanten og sa: Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg, for han har noe å si til deg. 19 Kommandanten tok ham i hånden, gikk til side med ham alene, og spurte: Hva er det du har å fortelle meg? 20 Han svarte: Jødene har enige om å be deg om å bringe Paulus ned til rådet i morgen, som om de ville spørre ham nærmere ut. 21 Men ikke gi etter for dem, for mer enn førti menn ligger på lur for ham, og har satt seg under ed at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare og venter på løfte fra deg. 22 Kommandanten lot den unge mannen gå og befalte ham: Si ikke til noen at du har meddelt dette til meg.
  • Dom 11:35 : 35 Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
  • 1 Sam 14:24-46 : 24 Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat. 25 Hele hæren kom til en skog, og det var honning på bakken. 26 Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre. 28 Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake. 29 Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se hvor mye bedre jeg ser ut, fordi jeg spiste litt av denne honningen. 30 Hvor mye bedre det ville ha vært hvis folket hadde spist av byttet de tok fra fiendene! Det ville ha vært et mye større nederlag blant filisterne. 31 Men de kom over filisterne den dagen fra Mikmasj til Ajalon, og folket var veldig utslitt. 32 Folket kaster seg over byttet, tar sauer, okser og kalver, slaktet dem direkte på bakken, og spiste dem med blodet. 33 De fortalte Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise med blodet. Han sa: Dere har syndet. Rull en stor stein hit til meg i dag. 34 Saul sa: Spre dere blant folket og si til dem: Før meg hver mann sin okse og sin sau, slakt her og spis, men synd ikke mot Herren ved å spise med blodet. All folket brakte hver mann sitt dyr samme natt og slaktet dem der. 35 Saul bygde et alter til Herren. Dette var det første alteret han bygde til Herren. 36 Saul sa: La oss gå ned etter filisterne i natten, ta dem så langt som til morgenlyset, og ikke la en av dem være igjen. Folket sa: Gjør hva som virker best for deg. Men presten sa: La oss nærme oss Gud her. 37 Saul spurte Gud: Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen. 38 Da sa Saul: Kom hit nær, alle folkets ledere, for å finne ut og se hva denne synden kan være i dag. 39 For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham. 40 Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg. 41 Da sa Saul til Herren, Israels Gud: Gi oss et perfekt kast. Saul og Jonathan ble tatt, men folket slapp unna. 42 Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonathan, min sønn. Jonathan ble tatt. 43 Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø. 44 Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan. 45 Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde. 46 Saul oppga å forfølge filisterne, og filisterne dro hjem til sitt eget.