Nehemja 5:7
Jeg tenkte nøye over saken, og konfronterte de øverste og lederne og sa til dem: «Dere krever renter av deres egne brødre!» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte nøye over saken, og konfronterte de øverste og lederne og sa til dem: «Dere krever renter av deres egne brødre!» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte nøye over det, og jeg irettesatte stormennene og lederne og sa til dem: Dere tar rente av hver deres bror! Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg rådførte meg med meg selv og gikk i rette med stormennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever renter av hver og en av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken i mitt hjerte, og klandret de rike og myndighetene. Jeg sa til dem: 'Dere krever renter av deres egne brødre!' Så samlet jeg en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte over saken og irettesatte edlene og lederne, og sa til dem: "Dere krever renter, hver og én av sin bror!" Og jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Så jeg tenkte over saken, og jeg irettesatte de ledende, og sa til dem: Dere tar rente fra hverandre, hver av sin bror. Og jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken grundig og irettesatte de fremstående mennene og lederne, og sa til dem: Vil dere legge et slikt åk på deres brødre? Og jeg holdt en stor forsamling mot dem.
Jeg gransket meg selv og irettesatte de ledende mennene og embetsmennene. Jeg sa til dem: 'Dere krever renter av hverandre.' Så innkalte jeg en stor forsamling mot dem.
Da rådførte jeg meg med meg selv og bebreidet de fornemme og lederne, og sa til dem: Dere krever renter hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
Deretter grunnet jeg og tilga de adelige og ledende, og sa til dem: 'Dere krever urimelige renter fra hver sin bror.' Og jeg innkalte en stor forsamling mot dem.
Da rådførte jeg meg med meg selv og bebreidet de fornemme og lederne, og sa til dem: Dere krever renter hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
I took counsel with myself, and then I confronted the nobles and officials, saying to them, 'You are exacting interest from your own people!' So I called together a large assembly to deal with them.
Jeg tenkte over saken, og deretter utfordret jeg de adelige og lederne og sa til dem: 'Dere tar rente av hverandre!' Jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Og mit Hjerte beknyttedes udi mig, at jeg trættedes med de Ypperste og Forstanderne og sagde til dem: Ville I lægge et Paalæg, den Ene paa den Anden? og jeg førte en stor Forsamling mod dem.
Then I consulted with myself, and I rebuked the nobles, and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every o of his brother. And I set a great assembly against them.
Så rådførte jeg meg med meg selv, og irettesatte de edle og lederne, og sa til dem: Dere krever renter, hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
Then I consulted with myself and rebuked the nobles and rulers, and said to them, You are charging interest, each one from his brother. And I called a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and I rebuked the nobles, and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I set a great assembly against them.
Deretter tenkte jeg over saken, og jeg irettesatte stormennene og lederne og sa til dem: Dere krever renter, hver fra sin bror! Jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
og jeg besluttet meg selv, og jeg anklaget de frie mennene og lederne og sa til dem, 'Dere krever rente av hverandre;' og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem,
Jeg tenkte grundig over saken og talte anklagende til stormennene og lederne og sa til dem: Dere pålegger rente, hver mann mot sin bror. Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.
Og etter å ha tenkt over det, protesterte jeg til høvdingene og lederne og sa til dem: Hver og en av dere tar renter fra sin landsmann. Og jeg samlet en stor protestforsamling.
Then I consulted{H4427} with myself,{H3820} and contended{H7378} with the nobles{H2715} and the rulers,{H5461} and said{H559} unto them, Ye exact{H5383} usury,{H4855} every one{H376} of his brother.{H251} And I held{H5414} a great{H1419} assembly{H6952} against them.
Then I consulted{H4427}{(H8735)} with myself{H3820}, and I rebuked{H7378}{(H8799)} the nobles{H2715}, and the rulers{H5461}, and said{H559}{(H8799)} unto them, Ye exact{H5378}{(H8801)}{(H8678)}{H5383}{(H8802)}{(H8675)}{H5375}{(H8802)} usury{H4855}, every one{H376} of his brother{H251}. And I set{H5414}{(H8799)} a great{H1419} assembly{H6952} against them.
and I aduysed so in my mynde, yt I rebuked the councelers, and the rulers, and sayde vnto them: Wyl ye requyre vsury one of another? And I broughte a greate congregacion agaynst them,
And I thought in my minde, and I rebuked the princes, and the rulers, and saide vnto them, You lay burthens euery one vpon his brethren: and I set a great assemblie against them,
And I aduised so in my minde, that I rebuked the counsellers and the rulers, and saide vnto them: Euery one of you layeth great burdens vpon his brother. And I brought a great congregation against them,
Then I consulted with myself, and I rebuked the nobles, and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I set a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said to them, You exact usury, everyone of his brother. I held a great assembly against them.
and my heart reigneth over me, and I strive with the freemen, and with the prefects, and say to them, `Usury one upon another ye are exacting;' and I set against them a great assembly,
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I held a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I held a great assembly against them.
And after turning it over in my mind, I made a protest to the chiefs and the rulers, and said to them, Every one of you is taking interest from his countryman. And I got together a great meeting of protest.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said to them, "You exact usury, everyone of his brother." I held a great assembly against them.
I considered these things carefully and then registered a complaint with the wealthy and the officials. I said to them,“Each one of you is seizing the collateral from your own countrymen!” Because of them I called for a great public assembly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Det oppsto stor klage blant folket og deres koner mot deres brødre, jødene.
2 Det var noen som sa: «Vi er mange, våre sønner og døtre. La oss få korn, så vi kan spise og leve.»
3 Andre sa: «Vi må pantsette våre marker, vingårder og hus for å få korn under hungersnøden.»
4 Noen sa også: «Vi har tatt opp lån for å betale skatt til kongen med våre marker og vingårder som sikkerhet.»
5 Men nå er våre kropper som våre brødres, våre barn som deres barn. Likevel må vi undertrykke våre sønner og døtre som slaver, og noen av våre døtre er allerede undertrykt. Vi har ingen mulighet til å gjøre noe, for våre marker og vingårder tilhører andre.»
6 Da jeg hørte deres klager og disse ordene, ble jeg meget vred.
8 Jeg sa til dem: «Vi har løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til de andre folkeslagene så langt det var mulig for oss. Nå vil dere selge deres egne brødre, slik at de blir solgt til oss!» Da ble de stille og kunne ikke svare.
9 Så sa jeg: «Dette er ikke bra, det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre fiender, folkeslagene?»
10 Også jeg og mine brødre og tjenere låner dem penger og korn. La oss nå ettergi denne gjelden!
11 Gi dem nå straks tilbake deres marker, vingårder, olivenlunder og hus, og ettergi denne hundreprosent rente av pengene, kornet, vinen og oljen som dere har krevd av dem.»
12 Da sa de: «Vi vil gi tilbake og ikke kreve noe. Vi vil gjøre som du sier.» Og jeg kalte prestene og fikk dem til å sverge på å gjøre som dette løftet.
13 Også rystet jeg min fold i klærne mine og sa: «Slik må Gud riste ut hver mann fra hans hus og eiendom som ikke oppfyller dette løftet. Måtte han bli ristet ut og stå tom.» Hele forsamlingen sa: «Amen,» og de lovpriste Herren. Og folket gjorde som avtalen hadde sagt.
14 Dessuten, fra den dagen jeg ble utnevnt til landshøvding i landet Juda, fra det tjuende til det trettiførste året til kong Artaxerxes, tolv år, jeg og mine brødre har ikke spist landshøvdingens brød.
15 De tidligere landshøvdinger som var før meg, hadde tynget folket og tatt fra dem brød og vin i tillegg til førti sekel sølv. Også deres tjenere hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik på grunn av frykten for Gud.
16 Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke noe jordstykke, og alle mine tjenere var samlet der til arbeidet.
17 Dessuten hadde jeg ved mitt bord jødene og lederne, ett hundre og femti menn, foruten dem som kom til oss fra de omkringliggende folkeslagene.
11 Jeg irettesatte lederne og sa, "Hvorfor er Guds hus forsømt?" Så samlet jeg dem og satte dem tilbake på deres poster.
17 Jeg irettesatte de edle i Juda og sa til dem: "Hva er dette onde dere gjør, som vanhelliger sabbatsdagen?
9 Da spurte vi de eldste om hvem som hadde gitt tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne strukturen.
5 Gud la i mitt hjerte å samle lederne, de styrende og folket for å registrere dem etter slektslister. Da fant jeg boken med slektslistene over dem som først hadde kommet tilbake fra fangenskapet.
16 Embetsmennene visste ikke hvor jeg hadde gått, eller hva jeg gjorde. For jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, adelsmennene, embetsmennene eller de andre som gjorde arbeidet.
17 Da sa jeg til dem: "Dere ser den nødsituasjonen vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og dens porter er brent opp med ild. Kom, la oss bygge murene rundt Jerusalem, så vi ikke lenger skal være en skam."
21 Jeg irettesatte dem og sa til dem: "Hvorfor overnatter dere foran muren? Hvis dere gjør det igjen, vil jeg legge hånd på dere." Fra den tid kom de ikke lenger på sabbaten.
7 Da jeg kom tilbake til Jerusalem, forstod jeg hvilken ond handling Eliashib hadde gjort for Tobia ved å lage et kammer for ham i forgårdene til Guds hus.
8 Jeg ble svært opprørt, og jeg kastet ut alle Tobias ting fra kammeret.
24 Jeg skilte ut tolv av lederne for prestene, sammen med Sjerebja, Hasjabja og ti av deres brødre,
25 og jeg veide opp til dem sølv, gull og karene som var en gave til vår Guds hus, gitt av kongen, hans rådgivere og hans ledere, og av hele Israel som var til stede.
3 De fortalte meg: 'De som har overlevd fangenskapet, befinner seg der i provinsen i stor nød og vanære. Jerusalems murer er brutt ned, og portene er brent opp.'
4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i mange dager, og jeg fastet og ba for Gud i himmelen.
8 Og fra meg er det utstedt en befaling om hva som skal gjøres med de eldste av jødene for å bygge dette Guds hus: Fra kongens skatter, som er i området bortenfor elven, skal de nødvendige utgiftene dekkes nøye, så det ikke hindres.
4 Alle som skjalv for Israels Guds ord på grunn av denne utroskapen hos de hjemvendte, samlet seg rundt meg mens jeg satt i sjokk frem til ettermiddagsofferet.
28 Han har vist meg sitt nåde foran kongen og hans rådgivere og alle kongens mektige ledere. Jeg ble oppmuntret ved Herrens, min Guds, hånd over meg og samlet Israels ledere til å dra opp med meg.
7 Videre har du utnevnt profeter til å forkynne om deg i Jerusalem og si: 'En konge er i Juda.' Nå vil dette nå kongens ører. Kom derfor, la oss rådslå sammen.
14 «La derfor lederne våre representere hele menigheten, og la de som har giftet seg med fremmede kvinner, møte fram til fastsatte tider, sammen med de eldste og dommerne i hver by, for å avvende vår Guds brennende vrede på grunn av denne saken.»
21 Jeg kunngjorde en faste der ved elven Ahava, for at vi skulle ydmyke oss for vår Gud og be ham om en rett vei for oss, våre barn og alt vårt gods.
14 På det stedet hvor dere hører lyden av trompeten, der skal dere samles hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
15 Så vi arbeidet på verket, og halvparten grep våpen fra morgengry til stjernene kom fram.
12 Da skjønte jeg at Gud ikke hadde sendt ham, men at han hadde talt profetien mot meg fordi Tobia og Sanballat hadde leid ham.
25 Jeg irettesatte dem, forbannet dem, slo noen av mennene deres og rev ut håret deres. Jeg fikk dem til å avlegge en ed for Gud og sa: "Dere skal ikke gi deres døtre til deres sønner, eller ta deres døtre til deres sønner eller dere selv.
19 Men da Sanballat, horonitten, Tobia, ammonitten, tjeneren, og Geshem, araberen, hørte dette, hånet de oss og foraktet oss og sa: "Hva er dette dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?"
20 Da svarte jeg dem og sa: "Himmelens Gud, han vil gi oss fremgang, derfor vil vi, hans tjenere, stå opp og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem."
3 På den tiden kom Tattenai, landshøvdingen for området vest for elven, og Setar-Bosnai og deres embetsbrødre til dem og sa: 'Hvem har gitt dere befaling til å bygge dette huset og fullføre denne strukturen?'
4 Da spurte vi dem slik: 'Hva heter mennene som bygger denne konstruksjonen?'
27 Må vi høre om dere begår denne store udåden ved å være troløse mot vår Gud ved å gifte dere med fremmede kvinner?
15 Jeg samlet dem ved elven som renner til Ahava, og vi slo leir der i tre dager. Jeg la merke til folket og prestene, men fant ingen av Levis sønner der.
11 Hør meg derfor, og send de fanger dere har tatt fra deres brødre, tilbake; for nå er Herrens vrede over dere.
7 Jeg satte folk på de lavere stedene bak muren, på de åpne plassene, og satte folket i familier med sverd, spyd og buer.
1 Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at Jerusalems murer ble gjenopprettet og at sprekkene begynte å tettes, ble de svært sinte.
8 Hvis noen ikke kom innen tre dager, i samsvar med råd fra lederne og de eldste, skulle all deres eiendom bli beslaglagt, og vedkommende selv skulle skilles fra menigheten av de landflyktige.