1 Samuel 14:26
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen rant; men ingen førte hånden opp til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der fløt det av honning. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Når folket kom inn i skogen, så de honningen dryppe, men ingen tok det til munnen fordi de fryktet eden.
Og da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og når folket kom inn i skogen, var honningen dryppende; men ingen la hånd til munnen, for folket fryktet eden.
Da de kom inn i skogen, fløt honningen, men ingen rakte hånden frem for å ta av den, for folket fryktet eden.
Da trakk folket inn i skogen, se, dammen av honning fløt, men ingen rørte seg for å ta til seg noe, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
When the people entered the forest, they saw honey flowing, but no one dared to lift a hand to his mouth because the people were afraid of the oath.
Når folket kom til skogen, se, det dryppet honning, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet edens skyld.
Og Folket kom ind i Skoven, see, da flød Honningen; og Ingen lod sin Haand røre ved sin Mund; thi Folket frygtede for den Ed.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
When the people came into the forest, behold, the honey was dripping, but no one put his hand to his mouth, for the people feared the oath.
Når folket kom inn i skogen, se, så dryppet honningen; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og folket kom inn i skogen, og se, honningen rant, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de honningen dryppet, men ingen tok hånd mot munnen sin, for folket fryktet eden.
Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen.
And when the people{H5971} were come{H935} unto the forest,{H3293} behold, the honey{H1706} dropped:{H1982} but no man put{H5381} his hand{H3027} to his mouth;{H6310} for the people{H5971} feared{H3372} the oath.{H7621}
And when the people{H5971} were come{H935}{(H8799)} into the wood{H3293}, behold, the honey{H1706} dropped{H1982}; but no man put{H5381}{(H8688)} his hand{H3027} to his mouth{H6310}: for the people{H5971} feared{H3372}{(H8804)} the oath{H7621}.
and whan the people came in to the wodd, beholde, the hony flowed, but no man put of it to his mouth with his hade: for the people were afraied because of the ooth.
And the people came into the wood, and beholde, the hony dropped, and no man mooued his hand to his mouth: for the people feared the othe.
And the people came into the wood: And behold, the honie dropped, and no man moued his hand to his mouth: for the people feared the oth.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
and the people come in unto the forest, and lo, the honey dropped, and none is moving his hand unto his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
But not a man put his hand to his mouth for fear of the curse.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
When the army entered the forest, they saw the honey flowing, but no one ate any of it, for the army was afraid of the oath.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24 Israelittene var fortvilet den dagen, for Saul hadde pålagt folket en streng ed: «Forbannet den som spiser noe mat før kveld, for at jeg skal få hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen på noe.
25 Alle fra landet søkte tilflukt i en skog, hvor det lå honning på bakken.
27 Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.
28 Da svarte en av folket: «Faren din påla oss en streng ed: ‘Forbannet den som spiser noe mat denne dagen!’ og folket er utmattet.»
29 Da sa Jonathan: «Min far har forårsaket store problemer for landet. Se nå, hvor klare øynene mine er fordi jeg bare smakte litt av denne honningen.»
30 Hvor mye mer da folket i dag kunne ha spist fritt av byttet de fiendene etterlot! Ville det ikke da ha blitt et langt større slag mot filisterne?
43 Da sa Saul til Jonathan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonathan svarte: «Jeg tok bare en liten smak av honning med enden av staven min, og nå, se, skal jeg dø.»
8 Etter en stund dro han tilbake for å hente henne, men da han gikk forbi, la han merke til løvens kadaver; og se, i kadaveret var det en sverm med bier og honning.
9 Han tok honningen i hendene og fortsatte å spise, og da han kom til sin far og mor, ga han dem honningen, som de spiste, men han fortalte dem ikke at det var han som hadde hentet honningen fra løvens kadaver.
13 Min sønn, spis honning, for den er god, og nyt bikaken, som er søt på tungen.
29 De brakte også honning, smør, sauer og ost fra kyr, til David og hans menn, for å mette dem, for de sa: «Folket er sultent, slitent og tørst i ørkenen.»
1 Da skjedde det en dag at Jonathan, Sauls sønn, sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til den filistinske garnisonen som ligger på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til faren sin.
2 Og Saul oppholdt seg i den ytterste delen av Gibeah, under et granatepletre som sto i Migron; og folket som var med ham, utgjorde omtrent seks hundre menn.
11 Begge viste seg for den filistinske garnisonen, og filisterne sa: «Se, hebreerne kommer ut fra hulene der de har gjemt seg.»
12 Mennene i garnisonen svarte både Jonathan og rustningsbæreren: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Da sa Jonathan til rustningsbæreren: «Følg etter meg, for HERREN har overgitt dem i Israels hender.»
13 Jonathan klatret opp på hendene og føttene, med rustningsbæreren rett bak seg; fienden falt for Jonathan, og rustningsbæreren drepte dem etter ham.
22 På slagets dag viste det seg at ingen blant dem som var med Saul og Jonathan hadde sverd eller spyd i hånden – bare Saul og hans sønn Jonathan hadde slike våpen.
18 De to inngikk en pakt for Herren; David forble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hjem.
8 Da sa Jonathan: «Se, vi skal gå over til disse menn, og vi skal la oss oppdage for dem.»
9 Hvis de sier til oss: «Vent til vi kommer til dere», da vil vi bli stående der og ikke gå opp til dem.
16 Har du funnet honning? Spis så mye som er nok for deg, ellers risikerer du å bli overmett og måtte kaste det opp.
6 Og Jonathan sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uskårne; kanskje HERREN vil virke for oss, for det finnes ingen begrensning for ham når det gjelder å frelse, verken ved mange eller få.»
21 Dessuten var de hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne – de som kom med dem fra de omkringliggende områdene – nå blitt med israelittene som fulgte Saul og Jonathan.
22 Likeledes fulgte alle israelittene som hadde gjemt seg oppe i Efraim-fjellet etter å ha hørt at filisterne flyktet, med i kampen og forfulgte dem hardt.
15 Det oppsto en voldsom uro i hæren, på markene og blant alle folket; både garnisonen og de plyndrende ristet, og jorden skalv i en meget stor rystelse.
7 Han tok et juk med okser, delte dem i biter, og sendte budbringere ut til alle ender av Israel med budskapet: «Den som ikke kommer ut etter Saul og Samuel, skal det samme skje med hans okser.» Frykt for Herren falt over folket, og de samlet seg med ett sinn.
39 For så sant som HERREN lever, den Gud som frelser Israel, selv om det skulle angå min sønn Jonathan, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
15 Jeg strakte også ut min hånd mot dem i ødemarken, og nektet å føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, et land som flyter over av melk og honning og er alle landenes herlighet;
27 De fortalte: «Vi kom til det landet du sendte oss til, og det flyter visst over av melk og honning. Dette er frukten det gir.»
15 Se ned fra ditt hellige bolig i himmelen og velsign ditt folk Israel og det landet du har gitt oss, slik du sverget til våre fedre – et land som flyter over av melk og honning.
7 En mett sjel avskyr honningkaken, men for en sulten sjel er enhver bitter ting søt.
8 Om HERREN har glede i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.
9 Men gjør ikke opprør mot HERREN, og frykt ikke landets folk; for de er for oss som mat. Deres forsvar har forlatt dem, og HERREN er med oss. Frykt dem ikke.
6 For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, inntil alle de krigerne som kom ut av Egypt var omkommet, fordi de ikke lyttet til HERRENs røst – de til hvem HERREN hadde sverget at han ikke skulle vise dem det landet han lovet deres fedre, et land som flyter over av melk og honning.
16 Jonathan, Sauls sønn, reiste seg og dro til David i skogen, og styrket ham i Gud.
17 Da sa Saul til de som var med ham: «Tell nå, og se hvem som har forsvunnet fra oss.» Og da de hadde talt, fant de ut at verken Jonathan eller rustningsbæreren var der.
22 Fra de drepte sitt blod og fra de mektiges fett, snudde ikke Jonatans bue, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
6 Saul hørte på Jonathan, og sverget: «Så sant Herren lever, skal David ikke bli drept.»
45 Men folket sa til Saul: «Skal Jonathan, som har brakt denne store frelsen for Israel, virkelig dø? Nei, for HERREN lever; ikke et eneste hår på hodet hans skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Gud.» Derfor reddet folket Jonathan, slik at han ikke ble drept.
18 Da sa byens menn til ham på den syvende dagen, før solen gikk ned: 'Hva er søtere enn honning, og hva er sterkere enn en løve?' Han svarte: 'Om dere ikke hadde hatt samleie med min ku, ville dere ikke ha løst gåten.'
5 Når Herren fører deg inn i landet til kanaanittene, hittittene, amorittene, hivittene og jebusittene – et land som han sverget til dine fedre å gi deg, et land som flyter med melk og honning – da skal du holde denne tjenesten i denne måneden.
22 Og det skal skje at av den overflod av melk de gir, skal han spise smør; for smør og honning skal enhver få av det som blir igjen i landet.
35 Da alt folket kom for å få kongen til å spise kjøtt før dagen var omme, sverget David og sa: «Så skal Gud gjøre mot meg, og enda mer, om jeg smaker brød eller annet før solen har gått ned.»
33 Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det var tygd, ble Herrens vrede vekket mot folket, og Herren rammet dem med en meget stor pest.
9 Han har ført oss inn til dette stedet og gitt oss dette landet – et land som flyter over av melk og honning.
32 Folket kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, og slaktet dem på bakken; de spiste dem med alt blodet.
25 De tok med seg fruktene fra landet i hendene sine og førte dem ned til oss, og de berettet: Det er et godt land som Herren, vår Gud, gir oss.
15 Da Israels barn så dette, sa de til hverandre: «Det er manna», for de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Dette er det brødet Herren har gitt dere å spise.»
10 De er mer ettertraktet enn gull, ja, enn det fineste gull; de er også søtere enn honning og bikake.
22 Og Du gav dem dette landet, som Du sverget til deres fedre å gi dem, et land som flyter over av melk og honning.