Klagesangene 1:11
Hele hennes folk sukker og leter etter brød; de har byttet sine gledelige ting mot mat for å lindre sin sjel. Se, O HERRE, og merk min nød, for jeg har blitt uverdig.
Hele hennes folk sukker og leter etter brød; de har byttet sine gledelige ting mot mat for å lindre sin sjel. Se, O HERRE, og merk min nød, for jeg har blitt uverdig.
Alt hennes folk sukker, de leter etter brød; de har gitt sine kostbarheter for mat for å holde livet oppe. Se, HERRE, og merk deg det, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk stønner, de søker brød; de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å holde livet oppe. Se, HERRE, og se, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
Hele hennes folk sukker og ber om brød; de har gitt bort det de holder kjært for å skaffe mat til å redde sine liv. Se, Herre, og legg merke til hvor foraktet jeg er.
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat til å holde sjelen i live. Se, Herre, og ta i betraktning, for jeg er blitt foraktet.
Alle hennes folk sukker; de søker brød og har byttet bort sine dyrebare skatter for mat for å lindre sine sultne sjeler: se, O Herre, og vurder; for jeg er blitt redusert til noe avskyelig.
Hele folket hennes sukker mens de leter etter brød. De gir sine skatter for mat, for å gjenopplive sine liv. Se, Herre, og merk deg at jeg er blitt foraktet!
Hele folket sukker mens de søker etter brød. De gir bort sine skatter for mat for å beholde livet. 'Se, Herre, og se hvor lite verdt jeg er blitt.'
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine skatter for mat for å berge livet; se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine skatter for mat for å berge livet; se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
All her people groan as they search for bread; they trade their treasures for food to stay alive. "Look, LORD, and consider, for I am despised."
Hennes folk sukker etter brød, de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å få sjelen til å leve. Se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Alt dens Folk sukker og søger efter Brød, de give deres ønskelige Ting for Mad, at vederqvæge (deres) Sjæl; see, Herre! og sku, at jeg er ringe (agtet)!
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for meat to relieve the soul: see, O LORD, and consider; for I am become vile.
Alle hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat for å gjenopprette sjelen: se, Herre, og betrakt; for jeg er blitt foraktelig.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for food to relieve the soul: see, O LORD, and consider, for I have become vile.
Alle hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine skjønne ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og gi akt; for jeg er blitt foraktet.
Hennes folk sukker etter brød, de har gitt bort sine verdifulle ting for mat for å styrke kroppen. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
All hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine verdifulle ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og behold; for jeg er blitt elendig.
Mens de sukker dypt, leter alle hennes folk etter brød; de har gitt sine ønskede ting for mat til å gi dem liv: se, Herre, og ta notis; for hun har blitt en skammelig ting.
All hir people seke their bred with heuynes, & loke what precious thinge euery man hath, that geueth he for meate, to saue his life. Considre (O LORDE) and se, how vyle I am become.
All her people sigh and seeke their bread: they haue giuen their pleasant thinges for meate to refresh the soule: see, O Lorde, and consider: for I am become vile.
All her people seeke their bread with heauinesse, and loke what precious thyng euery man hath, that geueth he for meate to saue his lyfe: Consider O Lorde, and see howe vile I am become.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for meat to relieve the soul: see, O LORD, and consider; for I am become vile.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: Look, Yahweh, and see; for I am become abject.
All her people are sighing -- seeking bread, They have given their desirable things For food to refresh the body; See, O Jehovah, and behold attentively, For I have been lightly esteemed.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: See, O Jehovah, and behold; for I am become abject.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: See, O Jehovah, and behold; for I am become abject.
Breathing out grief all her people are looking for bread; they have given their desired things for food to give them life: see, O Lord, and take note; for she has become a thing of shame.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for food to refresh the soul: look, Yahweh, and see; for I am become abject.
כ(Kaf) All her people groaned as they searched for a morsel of bread. They exchanged their valuables for just enough food to stay alive. Jerusalem Speaks:“Look, O LORD! Consider that I have become worthless!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Er det ingenting for dere, alle dere som passerer forbi? Se selv om det finnes en sorg som min, slik den har rammet meg, da HERREN viste sin vrede.
13Fra oven har han sendt ild inn i mine ben, som tar tak i dem; han har lagt et nett for mine føtter og stoppet min ferd. Han har gjort meg forlatt og svak hele dagen.
15HERREN har trådt ned alle mine mektige menn midt iblant meg; han har innkalt en forsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Han har tråkket ned jomfruen, datteren av Juda, som i en vinpresse.
16Derfor gråter jeg; øynene mine strømmer over av tårer, for trøsteren som skulle lindre min sjel er langt borte, og mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
17Sion strekker ut hendene sine, men ingen er der til å trøste henne; HERREN har befalt at Jakobs motstandere skal samles rundt ham. Jerusalem er som en menstruerende kvinne midt blant dem.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot Hans bud. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg: mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
19Jeg kalte på mine elskede, men de bedraget meg; mine prester og eldste ga fra seg livet i byen, mens de søkte mat for å lindre sin sjel.
20Se, O HERRE, for jeg er i nød; mine indre følelser er urolige, og mitt hjerte er vendt mot meg selv, for jeg har syndet grufullt. Ute tar sverdet liv, og hjemme råder død.
21De har hørt at jeg sukker, og ingen trøster meg; alle mine fiender har fått vite om min nød, og de fryder seg over at Du har handlet. Du vil bringe den dagen Du har forutsagt, og de skal havne som meg.
22La all deres ondskap komme for Deg, og gjør mot dem slik Du har gjort mot meg for mine mange overtredelser, for mine sukk er tallrike, og mitt hjerte er svakt.
1Hvordan hviler byen nå, ensom, den som en gang var full av mennesker! Hvordan har den blitt som en enke! Den som en gang var fremstående blant nasjoner og en prinsesse blant provinser, hvordan har den blitt underlagt tributt?
2Hun gråter bittert om natten, og tårer renner nedover kinnene hennes; blant alle sine kjære har hun ingen til å trøste seg, for alle hennes venner har sviktet henne og blitt til fiender.
3Juda har gått i fangenskap på grunn av nød og stor trelldom; hun bor nå blant hedninger og finner ingen hvile, for alle hennes forfølgere har omringet henne fra alle kanter.
4Zions veier sørger, for ingen kommer til de hellige høytidene; alle hennes porter er forlatt, hennes prester sukker, jomfruene lider, og hun er full av bitterhet.
5Hennes motstandere er de fremste, og hennes fiender går med pålagte, for HERREN har plaget henne for mengden av hennes overtredelser; hennes barn er ført i fangenskap for fienden.
6Og all skjønnheten hos datteren av Zion er borte; hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite, og de har mistet sin kraft i møte med forfølgeren.
7Jerusalem husket i sine nødens og elendighetens dager alle de gledelige tingene hun en gang hadde, da hennes folk falt i fiendens hender og ingen var der for å hjelpe; motstanderne så henne og hånet hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grufullt; derfor er hun forvist. Alle som en gang ærmet henne, forakter henne nå fordi de har sett hennes skam; ja, hun sørger og vender seg bort.
9Hennes urenhet er synlig ved hennes skjørt, og hun husker ikke sitt endelige mål; derfor har hun falt forferdelig, uten noen trøster. O HERRE, se min nød, for fienden har opphøyet seg.
10Motstanderen har strukket ut sin hånd over alle hennes gleder, for hun har sett at hedningene har trådt inn i hennes helligdom, slik som Du befalte at de ikke skulle komme inn i Din forsamling.
11Mine øyne svikter i tårer, mitt indre er plaget, og min lever utøses over jorden for ødeleggelsen av min folks datter, for barna og spedbarnene besvimer i byens gater.
12De spør sine mødre: «Hvor er kornet og vinen?» mens de besvimer som sårede i byens gater og deres sjeler utøses mot mors bryst.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg skal gråte bittert og anstrenge meg ikke for å trøste meg, på grunn av ødeleggelsen av min folkes datter.
9Vær barmhjertig med meg, Herre, for jeg er i nød; mine øyne er tynget av sorg, ja, både min sjel og min mave.
10For livet mitt er preget av sorg og mine år av sukk, min styrke svikter av min urett, og mine ben forsvinner.
18Når jeg søkte trøst mot sorgen, ble hjertet mitt svakt.
19Se, jeg hører ropet fra min folkes datter over dem som bor i et fjernt land: Er ikke HERREN i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de opprørt meg med sine avgudsbilder og fremmede dårskap?
20Se, o Herre, og vurder dem du har berørt – skal kvinnene få nyte sin avling, og små barn leve? Skal presten og profeten bli drept i Herrens helligdom?
9For jeg har spist aske som brød, og blandet min drikk med tårer.
19Disse ting har rammet deg: ødeleggelse, undergang, hungersnød og sverd. Hvem skal trøste deg?
8Sørg som en jomfru, ikledd sekkeklær, for sin ungdoms mann.
9Kjøttofferen og drikkofferen er fjernet fra HERRENS hus; prestene, HERRENS tjenere, sørger.
31For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, og en smerte som den til en som føder sitt førstefødte barn; datteren av Sion sørger, sprer ut hendene sine og sier: «Ve meg nå, for min sjel er tynget av morderes hender.»
16Vend deg til meg og vis meg barmhjertighet, for jeg er ensom og plaget.
19Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel foraktet Sion? Hvorfor har du slått oss uten at det finnes noen helbredelse for oss? Vi søkte etter fred, men fant ingen godhet; vi ventet på legedom, men møtte bare trøbbel!
19Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
17Derfor skal du si dette ordet til dem: La mine øyne strømme over tårer natt og dag, uten opphold, for min folks unge datter er brutt ned av et stort og smertefullt slag.
16Er ikke kjøttofferen revet bort for våre øyne, ja, gleden og fryden fra vårt Guds hus?
25For vår sjel er bøyd ned til støvet, og vi har mager som klamrer seg til jorden.
21Og de skal passere gjennom det, knapt opprettholdt og sultne; og det skal skje at når de blir sultne, vil de bli urolige, forbanne sin konge og sin Gud, og løfte blikket oppover.
3Herre, ha miskunn med oss, ha miskunn med oss, for vi er overmåte fylt av forakt.
5Så, hva har jeg her, sier Herren, at mitt folk blir bortført for ingenting? De som styrer over dem får dem til å hyle, sier Herren, og mitt navn blir daglig vanhelliget.
2Juda sørger, og byens porter er i forfall; de er mørke som jorden, og Jerusalems klagesang har nådd himmelen.
20Vanæren har knust mitt hjerte, og jeg er fylt med sorg; jeg søkte etter noen som ville vise meg medfølelse, men fant ingen, og etter trøstere, men jeg fant ingen.
1Huske, Herre, hva som har rammet oss; betrakt og se vår vanære.
7Det som min sjel nektet å ta på seg, har blitt min sørgelige føde.
11De har gjort den øde, og i sin øde tilstand sørger den for meg. Hele landet er blitt øde, fordi ingen tar det til sitt hjerte.
3Mine tårer har vært mitt brød både dag og natt, mens de stadig spør meg: «Hvor er din Gud?»
17Slik skal de mangle både brød og vann, og undre seg over hverandre, og til slutt bli ødelagt for sin ugudelighet.
20Men, O HERREN Sebaot, du som dømmer rettferdig og prøver nerver og hjerte, la meg se din straff over dem! For til deg har jeg betrodd min sak.