Salmenes bok 43:2
For du er min styrkes Gud; hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor går jeg i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er min styrkes Gud; hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor går jeg i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er Gud, min styrke; hvorfor støter du meg bort? Hvorfor må jeg gå sørgende under fiendens undertrykkelse?
For du er min tilflukt, Gud. Hvorfor har du støtt meg bort? Hvorfor må jeg gå omkring i sorg under fiendens undertrykkelse?
For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?
For du er Gud, min styrke. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre omkring i sorg, presset av fienden?
For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor går jeg omkring i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er Gud min styrke: Hvorfor avviser du meg? Hvorfor sørger jeg over undertrykkelsen fra fienden?
For du er min styrkes Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor skal jeg gå i sorg når fienden plager meg?
For du er min Gud, mitt tilfluktssted, hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre i sorg under fiendens undertrykkelse?
For du er min styrkes Gud; hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor går jeg i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er min styrkes Gud: hvorfor forkaster du meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er Gud min styrke. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor skal jeg gå omkring i sorg under fiendens undertrykkelse?
For You are the God of my refuge; why have You rejected me? Why must I go about mourning under the oppression of my enemy?
For du er min sterke Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre rundt i sorg fordi fienden undertrykker meg?
Thi du er min Styrkes Gud, hvorfor forkaster du mig? hvorfor skal jeg gaae i Sørgeklæder, idet Fjenden trænger (mig)?
For thou art the God of my strength: why dost thou cast me off? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor går jeg bedrøvet på grunn av fiendens undertrykkelse?
For you are the God of my strength; why do you cast me off? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor går jeg i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du støtt meg bort? Hvorfor må jeg sørge i fiendens undertrykkelse?
For du er min styrkes Gud; hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre sorgfull på grunn av fiendens undertrykkelse?
Du er min styrkes Gud; hvorfor har du støtt meg bort? Hvorfor må jeg gå omkring i sorg på grunn av mine fienders angrep?
For thou art the God of my strength; Why hast thou cast me off? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
For thou art the God of my strength: why dost thou cast me off{H8804)}? why go{H8691)} I mourning{H8802)} because of the oppression of the enemy{H8802)}?
For thou (o God) art my stregth: why hast thou shot me from the? Why go I then so heuely, whyle the enemie oppresseth me?
For thou art the God of my strength: why hast thou put me away? why goe I so mourning, when the enemie oppresseth me?
For thou art the Lord of my strength: why hast thou reiect me, and why go I thus heauyly through the oppression of myne enemie.
For thou [art] the God of my strength: why dost thou cast me off? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
For you are the God of my strength. Why have you rejected me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
For thou `art' the God of my strength. Why hast Thou cast me off? Why mourning do I go up and down, In the oppression of an enemy?
For thou art the God of my strength; why hast thou cast me off? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
For thou art the God of my strength; Why hast thou cast me off? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
You are the God of my strength; why have you put me from you? why do I go in sorrow because of the attacks of my haters?
For you are the God of my strength. Why have you rejected me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
For you are the God who shelters me. Why do you reject me? Why must I walk around mourning because my enemies oppress me?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
10Som et sverd i min kropp håner fiendene mine meg, mens de daglig sier til meg: Hvor er din Gud?
11Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
1Døm meg, Gud, og ta min sak mot et ugudelig folk; befri meg fra den svikefulle og urettferdige mannen.
14Herre, hvorfor forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
11Vil ikke du, Gud, som har støtt oss bort? Og vil ikke du, Gud, dra ut med våre hærer?
10Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
1Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt fra å hjelpe meg og fra mine klagende rop?
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt og anser meg som din fiende?
3Send ditt lys og din sannhet; la dem lede meg, la dem føre meg til ditt hellige fjell og til dine boliger.
4Da skal jeg gå til Guds alter, til Gud, min store glede; ja, med harpe vil jeg prise deg, min Gud.
5Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, som er min frelse og min Gud.
5Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.
6Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.
1Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor er din vrede som røyken mot fårene på din eng?
9Skjul ikke ditt ansikt for meg; vis meg ikke bort i vrede, din tjener. Du har vært min hjelp; forlat meg ikke, og tross meg ikke, du min frelses Gud.
1Hvorfor står du langt borte, HERRE? Hvorfor skjuler du deg i tider med nød?
21Ikke forlat meg, Herre; min Gud, vær ikke langt borte fra meg.
4Fri meg ut av garnet de i hemmelighet har lagt for meg; for du er min styrke.
1Hvor lenge vil du glemme meg, Herre? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
2Hvor lenge skal jeg bære på sorg i min sjel og ha sorg i mitt hjerte hver dag? Hvor lenge skal min fiende være opphøyd over meg?
10på grunn av din harme og vrede. For du har løftet meg opp og kastet meg ned.
19Men vær ikke langt fra meg, HERRE; du min styrke, skynd deg å hjelpe meg.
3Mine tårer er min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?
23Våkn opp, hvorfor sover du, Herre? Reis deg, kast oss ikke bort for alltid.
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt, og glemmer vår nød og vår undertrykkelse?
14Men jeg stole på deg, HERRE: jeg sa, Du er min Gud.
9Men du har avvist oss og gjort oss til skamme; og du går ikke ut med våre hærer.
3På grunn av fiendens stemme, på grunn av de ondes undertrykkelse: de kaster urett over meg, i raseri hater de meg.
3For du har vært en tilflukt for meg, et sterkt tårn mot fienden.
3For fienden har forfulgt mitt liv; han har knust min tilværelse til jorden; han har latt meg bo i mørket, som dem som er døde for lenge siden.
4Derfor er min ånd nedtrykt i meg; mitt hjerte er øde.
4Da sa jeg: Jeg er drevet bort fra dine øyne; likevel skal jeg igjen se mot ditt hellige tempel.
21Du har blitt grusom mot meg: med din sterke hånd motsetter du deg meg.
11og sier: Gud har forlatt ham. Forfølg og ta ham, for det er ingen som redder ham.
1Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss, du har vært misfornøyd; vend deg tilbake til oss.
13Skån meg, så jeg kan få styrke igjen, før jeg går bort og ikke er mer.
13Du presset meg hardt for at jeg skulle falle, men Herren hjalp meg.
10Hør, Herre, og vær barmhjertig mot meg; Herre, vær min hjelper.
6Lytt til mitt rop; for jeg er brakt svært lavt: befri meg fra mine forfølgere; for de er sterkere enn jeg.
4så ikke min fiende skal si: 'Jeg har overvunnet ham', og de som plager meg skal glede seg når jeg vakler.
9Forkast meg ikke i alderdommen; forlat meg ikke når min styrke svikter.
17Til deg, min styrke, vil jeg synge; for Gud er mitt forsvar og min barmhjertige Gud.
22For jeg sa i min hast, Jeg er avskåret fra dine øyne: likevel hørte du min bønnens røst da jeg ropte til deg.
18Jeg sa: Min styrke og mitt håp er borte fra Herren.
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett går forbi min Gud?
6Jeg sa til Herren: Du er min Gud; hør mine bønners røst, Herre.
49Og som fører meg ut fra mine fiender: du har også løftet meg høyt over dem som reiste seg mot meg: du har befridd meg fra den voldelige mann.
39Du har bevæpnet meg med styrke til krigen; du har tvingt mine motstandere ned under meg.
2HERREN er min klippe, min festning og min befrier; min Gud, min styrke, han som jeg setter min lit til; mitt skjold, hornet for min frelse og mitt høye tårn.