1 Kongebok 22:32
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge.» De snudde seg for å kjempe mot ham, men Josjafat ropte ut.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge.» De snudde seg for å kjempe mot ham, men Josjafat ropte ut.
Da anførerne for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De svingte av for å angripe ham, og Josjafat ropte.
Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det må være Israels konge!» Og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte.
Da vognførerne fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte.
Da vognhovdingene så Josjafat, sa de: Det er sikkert Israels konge! De vendte seg for å kjempe mot ham, og Josjafat ropte.
Da vognførerne så Josjafat, tenkte de: "Det er Israels konge!" Og de vendte om og angrep ham. Men Josjafat ropte.
Og det skjedde at da kapteinene over vognene så Josjafat, sa de: "Sannelig, det er kongen av Israel." Og de vendte seg for å kjempe mot ham; og Josjafat ropte.
Da vognførerne så Josafat, sa de: Sikkert er dette Israels konge, og de svingte av for å kjempe mot ham; men Josafat ropte.
Da vognmesternes høvitsmenn så Joasjafat, sa de: 'Dette må være kongen av Israel!' Så vendte de seg mot ham for å kjempe, men Joasjafat ropte ut.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Det er kongen av Israel!» Og de vendte seg for å kjempe mot ham. Men Josjafat ropte ut.
Og det skjedde at da kapteinene for stridsvognene så Josjafat, sa de: «Sikkert er det Israels konge.» De snudde seg for å kjempe mot ham, og Josjafat ropte.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Det er kongen av Israel!» Og de vendte seg for å kjempe mot ham. Men Josjafat ropte ut.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Det er sikkert Israels konge.» Og de svingte av for å angripe ham. Men Josjafat ropte.
When the chariot commanders saw Jehoshaphat, they thought, 'Surely this is the king of Israel.' So they turned to attack him. But Jehoshaphat cried out for help.
Da vognstyrerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge.» Og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte høyt.
Og det skede, der de Øverste for Vognene saae Josaphat, da sagde de: Han er visseligen Israels Konge, og de vege (hen) imod ham at stride; da raabte Josaphat.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel. And they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: Sannelig, det er Israels konge. De vendte seg bort for å kjempe mot ham, men Josjafat ropte.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel. And they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
Da vognhøvedsmennene så Josjafat, sa de: Det må være Israels konge. De vendte seg for å kjempe mot ham, men Josjafat ropte ut.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: 'Der er Israels konge!' og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte ut.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: "Sikkert er det kongen av Israel," og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte ut.
Da lederne av vognene så Josjafat, sa de: Det er Israels konge; og de vendte om mot ham for å angripe ham, men Josjafat skrek.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel; and they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel. And they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
And whan the rulers of the charettes sawe Iosaphat, they thought it had bene the kynge of Israel, and fell vpon him with fightinge. But Iosaphat cried.
And when the captaines of the charets saw Iehoshaphat, they sayd, Surely it is the King of Israel, and they turned to fight against him: and Iehoshaphat cryed.
And when the captaynes of the charets saw Iehosaphat, they sayd: Surely it is the king of Israel. And they turned to fight against him: And Iehosaphat cryed.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it [is] the king of Israel. And they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
It happened, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel; and they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
And it cometh to pass, at the heads of the charioteers seeing Jehoshaphat, that they said, `He `is' only the king of Israel;' and they turn aside to him to fight, and Jehoshaphat crieth out,
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel; and they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, Surely it is the king of Israel; and they turned aside to fight against him: and Jehoshaphat cried out.
So when the captains of the war-carriages saw Jehoshaphat, they said, Truly, this is the king of Israel; and turning against him, they came round him, but Jehoshaphat gave a cry.
It happened, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, "Surely that is the king of Israel!" and they turned aside to fight against him. Jehoshaphat cried out.
When the chariot commanders saw Jehoshaphat, they said,“He must be the king of Israel.” So they turned and attacked him, but Jehoshaphat cried out.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Så dro Israels konge og Josafat, Judas konge, opp til Ramot i Gilead.
29Og Israels konge sa til Josafat: «Jeg vil forkle meg og gå til kamp; men du ta på deg dine drakter.» Så forkledde Israels konge seg, og de dro til kamp.
30Men kongen i Syria hadde befalt høvdingene over vognene som var med ham og sagt: «Kjemp ikke mot folk av lav rang eller høy, men bare mot Israels konge.»
31Da høvdingene over vognene så Josafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham for å kjempe, men Josafat ropte ut, og Herren hjalp ham; og Gud styrte dem bort fra ham.
32For det skjedde, da høvdingene over vognene oppdaget at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
33Men en mann spente en bue uten bestemt mål og traff Israels konge mellom bindeleddene i rustningen. Da sa han til vognen sin: «Vend om, før meg ut av hæren, for jeg er såret.»
33Da vognførerne oppdaget at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra ham.
34Men en mann skjøt en pil tilfeldig og traff Israels konge mellom leddene i harnisket, så han sa til vognstyreren sin: «Snu hånden, og før meg ut av hæren, for jeg er såret.»
35Kampen ble hardere den dagen, og kongen ble stående oppreist i vognen foran syrerne. Han døde om kvelden, og blodet fra såret fløt ned i bunnen av vognen.
29Israels konge og Josjafat, Juda-s konge, dro opp til Ra’mot i Gilead.
30Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil kle meg ut og gå i kamp, men ta du på dine kongedrakter.» Og Israels konge kledde seg ut og gikk inn i kampen.
31Men kongen av Syria hadde beordret de trettito vognførerne sine og sagt: «Kjemp ikke med små eller store, men bare med Israels konge.»
4Han sa til Josjafat: «Vil du gå med meg for å kjempe mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte Israels konge: «Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester som dine hester.»
5Josjafat sa videre til Israels konge: «Spør i dag etter Herrens ord, jeg ber deg.»
6Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og sa til dem: «Skal jeg dra for å kjempe mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp, for Herren skal gi det i kongens hånd.»
7Men Josjafat spurte: «Er det ikke en annen Herrens profet her som vi kan spørre til råds?»
12Josjafat sa: "Herrens ord er med ham." Så dro Israels konge, Josjafat og Edoms konge ned til ham.
15Han sa: Lytt, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og du, kong Josafat: Så sier Herren til dere: Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av denne store folkemengden, for slaget er ikke deres, men Guds.
16I morgen skal dere gå ned mot dem; se, de kommer opp ved Sis-høyden, og dere skal finne dem ved slutten av elven, foran Ødemarken Jeruel.
3Og Akab, Israels konge, sa til Josafat, Judas konge: «Vil du dra med meg til Ramot i Gilead?» Og han svarte ham: «Jeg er som du er, og mitt folk som ditt folk; vi vil være med deg i krigen.»
4Men Josafat sa til Israels konge: «Spør jeg deg, om Herrens ord i dag.»
2Men i det tredje året dro Josjafat, kongen av Juda, ned til Israels konge.
18Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg ikke til deg at han aldri profeterer noe godt om meg, bare ondt?»
6For Herren hadde fått syrernes hær til å høre lyden av vogner, lyden av hester, lyden av en stor hær. Og de sa til hverandre: Se, Israels konge har leid imot oss hetittkongene og egypterkongene for å komme over oss.
1Det skjedde også etter dette at moabittenes barn og ammonittenes barn, sammen med andre, kom for å kjempe mot Josafat.
2Da kom noen og fortalte Josafat det, og sa: En stor folkemengde kommer mot deg fra andre siden av havet, fra Edom, og se, de er i Hasesontamar, som er En-Gedi.
3Josafat ble redd og vendte seg til Herren for å søke ham, og han proklamerte faste over hele Juda.
10Frykten for Herren falt over alle rikene i landene rundt Juda, så de ikke førte krig mot Josjafat.
2Jehu, sønn av Hanani, seeren, gikk ut for å møte ham og sa til kong Josjafat: "Bør du hjelpe de ugudelige og elske dem som hater Herren? På grunn av dette er det vrede over deg fra Herren."
1Benhadad, kongen av Syria, samlet hele sin hær, og med ham var trettito konger, hester og vogner, og han dro opp og beleiret Samaria og kjempet mot det.
17Israels konge sa til Josafat: «Sa jeg ikke at han ikke ville profetere godt om meg, men ondt?»
21Joram sa: Gjør vognen klar. Og vognen ble gjort klar. Joram, Israels konge, og Akasja, Judas konge, dro ut, hver i sin vogn, for å møte Jehu. De møtte ham på Nabots, jisreelittens, jorder.
10Da sa Israels konge: "Å, at Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem over i Moabs hånd!"
44Josjafat hadde fred med Israels konge.
45Resten av Josjafats historie, hans storverk og krigene han førte, er de ikke nedskrevet i boken om kongene av Juda?
15Men kong Joram hadde vendt tilbake for å bli helbredet i Jisreel for sårene som syrerne hadde gitt ham da han kjempet mot Hasael, kongen av Syria.) Og Jehu sa: Hvis dere er enige, la da ingen flykte ut av byen for å fortelle det i Jisreel.
16Så kjørte Jehu i vognen sin til Jisreel, for Joram lå der. Og Akasja, kongen av Juda, hadde dratt ned for å se Joram.
17En vaktpost sto på tårnet i Jisreel, og han så Jehus følge komme. Han sa: Jeg ser en hær komme. Joram sa: Ta en rytter og send ham for å møte dem og spørre: Er det fred?
5Da han kom dit, satt hærens offiserer der, og han sa: Jeg har et ærend å tale med deg, hærfører. Jehu sa: Hvem av oss? Og han svarte: Med deg, hærfører.
7Han dro og sendte til Josjafat, kongen av Juda, og sa: "Kongen av Moab har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg mot Moab til krig?" Han svarte: "Jeg vil dra. Jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester."
14Og da Juda vendte seg om, se, kampen var foran og bak: og de ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene.
5Han fulgte også deres råd og dro med Joram, sønn av Ahab, kongen av Israel, for å kjempe mot Hasael, kongen av Syria, ved Ramot i Gilead, og arameerne slo Joram.
11Dette gjorde kongen av Syria svært urolig, og han kalte sine tjenere til seg og sa: Vil dere ikke si meg hvem av oss som holder med Israels konge?
29Og Guds frykt var over alle landenes kongeriker da de hørte at Herren kjempet mot Israels fiender.
21Kongen av Israel gikk ut, og slo hester og vogner, og slo syrerne med et stort slag.
10Israels konge og Josjafat, Juda-s konge, satt hver på sin trone, kledd i sine kongedrakter, ved inngangen til Samarias port, og alle profetene profeterte foran dem.
23Bueskytterne skjøt på kong Josia, og kongen sa til sine tjenere: Ta meg bort, for jeg er alvorlig såret.
49Ahazja, Akabs sønn, sa til Josjafat: «La mine tjenere dra sammen med dine tjenere på skipene.» Men Josjafat ville ikke.