2 Kongebok 2:12
Elisja så det og ropte: "Min far, min far, Israels stridsvogn og ryttere!" Og han så ham ikke mer. Så tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far, Israels stridsvogn og ryttere!" Og han så ham ikke mer. Så tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.
Elisa så det og ropte: Min far, min far! Israels vogn og dets ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!" Og han så ham ikke mer. Da grep han sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far! Israels vogner og ryttere! Så så han ham ikke mer. Han grep klærne sine og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far! Israels vogner og ryttere!' Da han ikke lenger kunne se Elia, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Og Elisja så det, og han ropte: «Min far, min far, Israels stridsvogn og dets ryttere!» Og han så ham ikke lenger; og han tok sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep i sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Far, far, Israels vogner og ryttere!" Og da han ikke lenger kunne se ham, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisa så dette og ropte: «Min far, min far, Israels vogn og hestene!» Men han fikk ham ikke se mer; han tok da sitt eget klede og rev det i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Og han så ham ikke mer. Han tok sine klær og rev dem i to stykker.
Elisha saw this and cried out, 'My father, my father! The chariots and horsemen of Israel!' And he saw him no more. Then he took hold of his own clothes and tore them into two pieces.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og ryttere!" Han så ham ikke mer. Så grep han fatt i klærne sine og rev dem i to.
Og Elisa saae det, og han raabte: Min Fader, min Fader, Israels Vogn og hans Ryttere! og han saae ham ikke ydermere; og han tog fat paa sine Klæder og rev dem i to Stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisja så det, og han ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke lenger. Han tok fast i sine egne klær og rev dem i to stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel and its horsemen. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
Elisja så det, og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer. Og han tok fatt i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far, Israels vogner og ryttere!' Han så ham ikke mer, og han tok tak i klærne sine og rev dem i to deler.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Og han tok tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer, og han sørget dypt.
But Eliseus sawe it, & cryed: My father, my father, the charetman of Israel and his horsme. And he sawe him nomore. And he toke holde of his clothes, and rente them in two peces,
And Elisha saw it, and he cryed, My father, my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof: and he sawe him no more: and he tooke his owne clothes, and rent them in two pieces.
And Elisa sawe, and cryed: O my father, O my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof. And he sawe him no more: and he toke his owne clothes, and rent them in two peeces.
And Elisha saw [it], and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen of it! He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
And Elisha is seeing, and he is crying, `My father, my father, the chariot of Israel, and its horsemen;' and he hath not seen him again; and he taketh hold on his garments, and rendeth them into two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces. [
And when Elisha saw it he gave a cry, My father, my father, the carriages of Israel and its horsemen! And he saw him no longer; and he was full of grief.
Elisha saw it, and he cried, "My father, my father, the chariots of Israel and its horsemen!" He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
While Elisha was watching, he was crying out,“My father, my father! The chariot and horsemen of Israel!” Then he could no longer see him. He grabbed his clothes and tore them in two.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da tiden kom for at Herren skulle ta opp Elias til himmelen i en stormvind, gikk Elias med Elisja fra Gilgal.
2Elias sa til Elisja: "Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Betel." Men Elisja svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Så gikk de ned til Betel.
3Profetsønnene som var i Betel, kom ut til Elisja og sa til ham: "Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort fra deg?" Han svarte: "Ja, jeg vet det, vær stille!"
4Elias sa til ham: "Elisja, bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Jeriko." Men han svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Så kom de til Jeriko.
5Profetsønnene som var i Jeriko, nærmet seg Elisja og sa til ham: "Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort fra deg?" Han svarte: "Ja, jeg vet det, vær stille!"
6Elias sa til ham: "Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Jordan." Men han svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Og de to gikk videre.
7Femti menn av profetsønnene fulgte og sto på avstand, mens de to sto ved Jordan.
8Elias tok kappen sin og rullet den sammen, slo på vannet, og det delte seg til begge sider, så de to gikk over på tørr grunn.
9Da de var kommet over, sa Elias til Elisja: "Be om det du vil jeg skal gjøre for deg, før jeg blir tatt fra deg." Elisja sa: "Jeg ber deg, la en dobbelt del av din ånd komme over meg."
10Han sa: "Du har bedt om noe vanskelig. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal det bli slik for deg; hvis ikke, så blir det ikke slik."
11Mens de fortsatt gikk og snakket, kom plutselig en ildvogn og ildhester, og skilte dem fra hverandre. Elias steg opp til himmelen i en stormvind.
13Han tok opp Elias' kappe som hadde falt av ham, og gikk tilbake og sto ved bredden av Jordan.
14Han tok Elias' kappe som hadde falt av ham, slo på vannet og sa: "Hvor er Herren, Elias' Gud?" Da han også hadde slått på vannet, delte det seg til begge sider, og Elisja gikk over.
15Da profetsønnene i Jeriko så ham på avstand, sa de: "Elias' ånd hviler på Elisja." Og de kom for å møte ham og bøyde seg til jorden for ham.
16De sa til ham: "Se nå, her er det femti sterke menn blant dine tjenere; la dem gå og lete etter din herre. Kanskje har Herrens Ånd løftet ham opp og kastet ham på et fjell eller i en dal." Men han svarte: "Dere skal ikke sende noen."
14Elisha ble syk i sin sykdom og døde. Og Joash, kongen av Israel, kom ned til ham og gråt over hans ansikt, og sa: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!»
15Elisha sa til ham: «Ta bue og piler.» Og han tok en bue og piler.
8Men da Elisa, Guds mann, hørte at Israels konge hadde revet sine klær, sendte han bud til kongen og sa: "Hvorfor har du revet dine klær? La ham komme til meg, så han skal vite at det er en profet i Israel."
9Så Naaman kom med sine hester og vogner og stanset utenfor døren til Elisas hus.
19Så dro han derfra og fant Elisha, sønn av Safat, som holdt på å pløye med tolv par okser foran seg, og selv var han med det tolvte. Elia gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham.
20Han forlot oksene, løp etter Elia og sa: «La meg få kysse min far og min mor, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Gå tilbake igjen, for hva har jeg gjort deg?»
21Elisha vendte tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem. Han kokte kjøttet med åkene til oksene og ga det til folket, og de spiste. Så reiste han seg, gikk etter Elia og tjente ham.
17Og Elisa ba og sa: Herre, jeg ber deg, åpne øynene hans, så han kan se. Og Herren åpnet den unges øyne, og han så, og se, fjellet var fullt av hester og ildvogner rundt omkring Elisa.
11Da grep David fatt i sine klær og flerret dem; og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
30Akia tok tak i den nye kappen han hadde på seg og rev den i tolv stykker.
46Herrens hånd var over Elia, og han bandt opp sitt belte og løp foran Akab til inngangen til Jisre'el.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær. Mens han gikk på muren, så folket, og se, han hadde sekkestrie på kroppen innvendig.
31Da sa han: Måtte Gud gjøre så og enda mer med meg om hodet til Elisa, Saphats sønn, står på ham i dag.
12Deres far spurte dem: Hvilken vei gikk han? For sønnene hadde sett hvilken vei Guds mann som kom fra Juda hadde dratt.
12Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.
16Og han sa: «Kom med meg, og se min iver for Herren.» Så lot de ham kjøre med i vognen.
26Men Elisa sa til ham: "Gikk ikke min ånd med deg da mannen snudde fra vognen sin for å møte deg? Er det tid for å ta imot penger, klær, olivenlunder, vinmarker, sauer, okser, tjenere og tjenestepiker?
27Da Samuel snudde seg for å gå bort, grep han kinnet på Samuel's kappe, og det revnet.
11Og han stirret på ham til skam, mens Guds mann gråt.
12Da sa Hasael: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet det onde du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger vil du sette i brann, de unge menn vil du drepe med sverd, deres småbarn vil du knuse og de gravide kvinner vil du skjære opp.
14Da dro han fra Elisa og kom til sin Herre, som spurte ham: Hva sa Elisa til deg? Han svarte: Han sa til meg at du skal bli frisk.
11Da kongen hørte ordene i lovboken, rev han i stykker klærne sine.
20Da de kom til Samaria, sa Elisa: Herre, åpne øynene til disse mennene, så de kan se. Og Herren åpnet deres øyne, og de så, og se, de var midt i Samaria.
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ihjel? Skal jeg slå dem ihjel?
8De svarte ham: Han var en mann med mye hår og med et lærbelte om livet. Da sa han: Det er Elia fra Tisjbe.
41Han skyndte seg og tok asket bort fra sitt ansikt; og Israels konge kjente ham og skjønte at han var av profetene.
13Da Elia hørte det, dekket han sitt ansikt med kappen, gikk ut og sto ved inngangen til hulen. En røst kom til ham og sa: «Hva gjør du her, Elia?»
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til rommet hvor han bodde, og la ham på sin seng.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud, hvorfor har du også brakt ondt over denne enken jeg bor hos, slik at hennes sønn er død?
21Han strakte seg tre ganger over barnet og ropte til Herren: Herre min Gud, jeg ber deg, la denne guttens sjel vende tilbake til ham.
27Da Akab hørte disse ord, flerret han klærne sine, kledde seg i sekk og fastet. Han lå i sekk og gikk omkring nedslått.
13Og han sa: Gå og se hvor han er, så jeg kan sende folk for å ta ham. Og det ble meldt ham slik: Se, han er i Dotan.
31Kongen reiste seg, rev i stykker klærne sine, og kastet seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring med klærne sine revet.
1En kvinne blant profetenes disipler ropte til Elisja: "Din tjener, min ektemann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå har kreditoren kommet for å ta mine to sønner som slaver."
32Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge.» De snudde seg for å kjempe mot ham, men Josjafat ropte ut.