Jobs bok 2:12
Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.
Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.
Da de så opp på avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt. De rev kappene sine i stykker og strødde støv over hodene sine og kastet det mot himmelen.
Da de fikk øye på ham på avstand og ikke kjente ham igjen, løftet de røsten og gråt. Hver av dem rev kappen sin og kastet støv mot himmelen over hodene sine.
Da de så opp på lang avstand, kjente de ham ikke igjen. De hevet stemmen og gråt; de rev hver sin kappe og kastet støv opp mot himmelen og ned over hodene sine.
Da de løfte blikket på lang avstand og ikke kjente ham igjen, løfte de sin røst og gråt. Hver av dem rev sønder sin kappe og strødde støv over sitt hode mot himmelen.
Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen, og brast i gråt. De rev klærne sine og kastet støv over hodet.
Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.
Da de fikk øye på ham på lang avstand, kjente de ham ikke igjen, og de løftet opp stemmen og gråt. De rev av seg kappene og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
Da de så opp og fikk øye på ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. De brast i gråt, rev i stykker sine kapper og kastet støv opp i luften og ned på hodene sine.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de løftet øynene og så ham langt borte, uten å gjenkjenne ham, ropte de ut i sorg og gråt; hver rev sin mantel og strødde støv over hodet mot himmelen.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de så opp fra avstand, kjente de ham ikke igjen, og de gråt høyt. De rev i stykker sine kapper og kastet støv over hodet mot himmelen.
When they saw him from a distance, they could not recognize him. They raised their voices and wept. Each of them tore his robe and threw dust on their heads skyward as a sign of grief.
Da de løftet blikket på lang avstand, kjente de ham knapt igjen. De gråt høyt, rev sine kapper i stykker og kastet støv i været rundt hodene sine.
Men der de opløftede deres Øine langt fra, da kjendte de ham ikke, og de opløftede deres Røst og græd; og de sønderrev hver sin Kappe, og de strøede Støv paa deres Hoveder mod Himmelen.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Og da de løftet sine øyne langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de sin røst og gråt; og de flerret hver sitt kappe og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
And when they lifted up their eyes from afar and did not recognize him, they lifted up their voices and wept; and they tore every one his mantle and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Da de løftet blikket fra avstand og ikke kjente ham igjen, begynte de å gråte høyt. De rev hver sin kappe og kastet støv på hodet mot himmelen.
Da de så etter ham langt borte, kjente de ham ikke igjen, og de begynte å gråte høyt, rev hver sin kappe og kastet støv mot himmelen over sine hoder.
Og da de løftet opp øynene på avstand og ikke kjente ham igjen, ropte de høyt og gråt; de rev hver sin kappe og strødde støv på hodene mot himmelen.
Og de løftet sine øyne fra avstand, og de kunne knapt gjenkjenne ham på grunn av forandringen i ham. Og de brøt ut i bitter gråt, med tegn på sorg, og strødde støv på hodet sitt.
So when they lifte vp their eyes a farre off, they knewe him not. Then they cried, and wepte: then euery one off them rente his clothes, and sprynckled dust vpon their heades in the ayre.
So when they lift vp their eyes a farre off, they knewe him not: therefore they lift vp their voyces and wept, and euery one of them rent his garment, and sprinkled dust vpon their heads toward the heauen.
So when they lift vp their eyes a farre of, they knew him not: then they cryed and wept, and euery one of them rent his clothes, and sprinckled dust vpon their heades in the ayre.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
and they lift up their eyes from afar and have not discerned him, and they lift up their voice and weep, and rend each his robe, and sprinkle dust on their heads -- heavenward.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And lifting up their eyes when they were still far off, it did not seem that the man they saw was Job because of the change in him. And they gave way to bitter weeping, with signs of grief, and put dust on their heads.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
But when they gazed intently from a distance but did not recognize him, they began to weep loudly. Each of them tore his robes, and they threw dust into the air over their heads.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Så satt de hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham, for de så at hans sorg var meget stor.
11Da Jobs tre venner hørte om all denne ulykken som hadde rammet ham, kom de hver fra sitt sted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na'ama. De ble enige om å komme sammen for å sørge med ham og trøste ham.
19og se, en stor vind kom fra ørkenen og traff de fire hjørnene av huset, og det falt over de unge mennene, og de døde. Jeg alene unnslapp for å fortelle deg det.
20Da reiste Job seg, rev kappene sine i stykker og barberte hodet. Han falt ned til jorden og tilba.
30De skal la sin stemme høres mot deg, og skrike i bitterhet; de skal kaste støv over hodene sine, og velte seg i asken.
31De skal barbere hodet fullstendig for deg, binde seg med sekkelerret, og gråte for deg med bitter sjel og bitter klage.
11Da kom alle hans brødre og søstre, og alle som hadde kjent ham fra før, til ham, og de spiste brød med ham i hans hus. De klaget over ham og trøstet ham for all den ulykken som Herren hadde ført over ham. Hver av dem ga ham et stykke sølv og en gullring.
6Derfor forakter jeg meg selv og angrer i støv og aske.
7Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: Min vrede er opptent mot deg og dine to venner, for dere har ikke talt det rette om meg, som min tjener Job har gjort.
8Ta derfor nå sju okser og sju værer, gå til min tjener Job, og ofre brennoffer for dere selv. Min tjener Job skal be for dere, for ham vil jeg akseptere, så jeg ikke handler med dere etter deres dårskap, for dere har ikke talt det rette om meg, som min tjener Job har gjort.
9Så gikk Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah, og Sofar fra Naama av sted og gjorde som Herren hadde befalt dem, og Herren aksepterte Job.
12Og den dagen kalte Herren Gud, hærskarenes Gud, til gråt, klage, bar hodet og kledning med sekkelerret.
11Da grep David fatt i sine klær og flerret dem; og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonathan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
12Elisja så det og ropte: "Min far, min far, Israels stridsvogn og ryttere!" Og han så ham ikke mer. Så tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.
3I deres gater skal de kle seg i sekkestrie; på hustakene og i gatene, hver og en skal hyle, gråtende rikelig.
14Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg sørget som en som sørger over sin mor, i dyp sorg.
15Men i min nød gledet de seg og samlet seg mot meg; mennesker jeg ikke kjente, samlet seg mot meg, rev meg i stykker uten opphør.
18La dem skynde seg å løfte en klage over oss, så våre øyne kan flyte med tårer, og våre øyelokk strømme av vann.
31Kongen reiste seg, rev i stykker klærne sine, og kastet seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring med klærne sine revet.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se, og betrakt om det finnes noen sorg som min sorg, som er gjort mot meg, som Herren har plaget meg med på hans vredesdag.
3Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker min kappe og min drakt, og jeg rev hår av hodet og skjegget mitt og satte meg i forferdelse.
13Han har satt mine brødre langt fra meg, og mine bekjente har blitt fremmede for meg.
25Gråt jeg ikke for ham som var i nød? Ble ikke min sjel bedrøvet for de fattige?
36Og det skjedde, så snart han hadde sluttet å tale, at se, kongens sønner kom, løftet røsten og gråt; kongen og alle hans tjenere gråt svært.
34Jakob rev sine klær og la sekkestrie om sine hofter, og sørget over sin sønn i mange dager.
30Og David gikk opp ved oppgangen til Oljeberget, mens han gråt da han gikk opp, og hadde hodet tildekket, og han gikk barfot. Og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp mens de gråt.
2Jeg har hørt mange slike ord: dere er alle bedrøvelige trøstere.
20Mine venner håner meg, men mitt øye renner i tårer til Gud.
18De skal binde sekkestrie om seg, og redsel skal dekke dem. Skam skal være over alle ansikter, og skallethet over alle hoder.
5Og når dagene med gilde var over, sendte Job og helliget dem. Han sto opp tidlig om morgenen og ofret brennoffer etter antallet av dem alle. For Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og forbannet Gud i sine hjerter. Slik gjorde Job alltid.
22Bare hans kropp på ham vil lide, og hans sjel i ham skal sørge.
7Se, de modige gråter ute; fredens sendebud gråter bittert.
21Vis barmhjertighet, vis barmhjertighet med meg, mine venner, for Guds hånd har rørt meg.
14Den som lider burde vise medfølelse, fra sin venn; men han forlater frykten for Den Allmektige.
8Klages som en jomfru som har bundet seg i sekkestrie for ungdommens mann.
25Hver mann kan se det; mennesket ser det langt unna.
1Da svarte Job og sa,
13Da rev de klærne sine, lastet hver mann sitt esel og vendte tilbake til byen.
21Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
13Dette har dere også gjort: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og skrik, så han ikke lenger aksepterer offeret eller tar det med velvilje fra deres hånd.
15Jeg har sydd sekkelerret på huden min og forurenset min ære i støvet.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
1Da svarte Job og sa: