2 Samuelsbok 15:30
Og David gikk opp ved oppgangen til Oljeberget, mens han gråt da han gikk opp, og hadde hodet tildekket, og han gikk barfot. Og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp mens de gråt.
Og David gikk opp ved oppgangen til Oljeberget, mens han gråt da han gikk opp, og hadde hodet tildekket, og han gikk barfot. Og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk opp mens han gråt. Han hadde hodet tildekket og gikk barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
David gikk gråtende opp Oljeberget med tildekket hode og barfot. Alt folket som var med ham, tildekket også hvert sitt hode og gikk oppover mens de gråt.
David gikk oppover Oljeberget gråtende mens han gikk opp. Han hadde hodet dekket og gikk barfot. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk opp gråtende.
David gikk oppover til Oljeberget, og gråt mens han gikk; han hadde hodet dekket, og han gikk barfot. De som var med ham, dekket hodene sine, og gråt mens de gikk opp.
David gikk opp oppstigningen til Oljeberget; han gråt da han steg opp, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk oppover mens de gråt.
David gikk opp Oljeberget, han gikk opp mens han gråt, og han dekket hodet og gikk barfot. Alle de som var med ham dekket også sitt hode, og de gikk opp mens de gråt.
David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David steg opp langs Oljets vei og gråt underveis; han holdt hodet tildekket og gikk barfot. Alle som var med ham dekket sine hoder og steg opp, mens de gråt.
David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk oppover Oljeberget, mens han gråt, dekket hodet sitt og gikk barføtt. Og alle folkene som var med ham, dekket hodene sine, og de gikk opp mens de gråt.
David continued up the ascent of the Mount of Olives, weeping as he went. His head was covered, and he was walking barefoot. All the people with him also covered their heads and were weeping as they went up.
David gikk opp Oljeberget, stegende opp mens han gråt, med hodet tildekket og barføtt. Alle som fulgte ham, hadde dekket til hodet og gikk opp gråtende.
Men David gik op ad Opgangen paa Oliebjerget; som han gik op, saa græd han, og hans Hoved var skjult, og han gik barfodet; dertil havde alt Folket, som var med ham, skjult hver sit Hoved, og gik flux op og græd.
And David went up by the ascent of mount Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people that was with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David gikk oppover Oljeberget og gråt mens han gikk, og han dekket sitt hode og gikk barbeint. Og alle som var med ham, dekket også hodene sine og gikk gråtende opp.
And David went up by the ascent of Mount Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
David gikk opp Oljebergets skråning, han gikk opp og gråt, han hadde hodet tildekket og gikk barføtt; også alle folket som var med ham hadde dekket hodet og gikk opp, gråtende.
David gikk oppover Oljeberget, gråtende mens han gikk oppover, med tildekket hode, og han gikk barfot. Og alle de som var med ham tildekket også sine hoder, og de gikk opp gråtende.
Mens David gikk opp Oljeberget, gråt han hele veien, med hodet dekket og sine føtter uten sko; og alle folkene som var med ham dekket sine hoder og gikk gråtende opp.
But Dauid wente vp to mount Olyuete and wepte, & his heade was couered. And all the people that was with him, had euery man his heade couered and wente on and wepte.
And Dauid went vp the mount of oliues and wept as he went vp, and had his head couered, and went barefooted: and al the people that was with him, had euery man his head couered, and as they went vp, they wept.
And Dauid went vpon mount Oliuet, and wept as he went vp, and had his head couered, & went barefoote: And all the people that was with him, had euery man his head couered: & as they went vp, they wept.
And David went up by the ascent of [mount] Olivet, and wept as he went up, and had his head covered, and he went barefoot: and all the people that [was] with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
David went up by the ascent of the [Mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David is going up in the ascent of the olives, going up and weeping, and he hath the head covered, and he is going barefooted, and all the people who `are' with him have covered each his head, and have gone up, going up and weeping;
And David went up by the ascent of the `mount of' Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people that were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David went up by the ascent of the [mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people that were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
And David went up the slopes of the Mount of Olives weeping all the way, with his head covered and no shoes on his feet: and all the people who were with him, covering their heads, went up weeping.
David went up by the ascent of the [Mount of] Olives, and wept as he went up; and he had his head covered, and went barefoot: and all the people who were with him covered every man his head, and they went up, weeping as they went up.
As David was going up the Mount of Olives, he was weeping as he went; his head was covered and his feet were bare. All the people who were with him also had their heads covered and were weeping as they went up.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Da sa David til Itthai: Gå og dra over. Og Itthai, gittitten, dro over, og alle hans menn og alle de små barna som var med ham.
23Og hele landet gråt med høy stemme, og hele folket dro over. Også kongen selv passerte elven Kidron, og hele folket passerte over på veien mot ødemarken.
24Og se, også Sadok og alle levittene var med ham, bærende på Guds paktsark. De satte ned Guds ark, og Evjatar steg opp, inntil alt folket hadde gått ut av byen.
31Og noen fortalte David og sa: Ahitofel er blant dem som har sammensverget seg med Absalom. Og David sa: Å, Herre, jeg ber at du gjør Ahitofels råd til dårskap.
32Da David kom til toppen av fjellet, hvor han tilbad Gud, se, der kom Hushai, arkiten, for å møte ham med revet kappe og jord på hodet.
4Så David og folket som var med ham, løftet opp sine røster og gråt, til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
1Det ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2Og seieren den dagen ble til sorg for hele folket, fordi de hørte at kongen sørget over sin sønn.
3Folket kom stillegående inn i byen den dagen, som folk skammer seg når de har flyktet i kamp.
4Men kongen dekket ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
36Og det skjedde, så snart han hadde sluttet å tale, at se, kongens sønner kom, løftet røsten og gråt; kongen og alle hans tjenere gråt svært.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen av Gesjur. David sørget over sin sønn alle dager.
31David sa til Joab og hele folket som var med ham: Riv klærne deres, kled dere i sekkelerret og sørg foran Abner. Og kong David selv fulgte etter båren.
32De begravde Abner i Hebron, og kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav. Og hele folket gråt også.
20Da Absaloms tjenere kom til kvinnen i huset, sa de: «Hvor er Ahimaas og Jonathan?» Kvinnen svarte dem: «De har gått over vannløpet.» Da de lette og ikke fant dem, vendte de tilbake til Jerusalem.
21Da de var dratt bort, kom de opp fra brønnen og fortsatte til kong David. De sa til David: «Reis deg og gå raskt over vannet, for dette har Ahitofel rådet mot dere.»
22Så reiste David seg og alle folket som var med ham, og de gikk over Jordan. Ved morgenlyset manglet det ikke en av dem som ikke hadde gått over Jordan.
23Da Ahitofel så at hans råd ikke ble fulgt, salte han eselet sitt, reiste hjem til sin by. Han satte sitt hus i stand og hengte seg, og han døde og ble gravlagt i sin fars grav.
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og hele Israels menn med ham.
13Mens David og hans menn gikk veien, gikk Sjimi på skråningen av åsen mot ham, og han forbannet mens han gikk, kastet steiner mot ham og kastet støv.
14Kongen og alt folket som var med ham, kom trette dit og ble forfrisket.
15Absalom og hele folket, mennene i Israel, kom til Jerusalem, og Akitofel var med ham.
29Sadok og Evjatar brakte derfor Guds ark tilbake til Jerusalem, og de ble der.
11Og med Absalom dro det to hundre menn fra Jerusalem, som var blitt innkalt. De dro med i sin uskyldighet og visste ingenting.
12Absalom sendte etter Ahitofel, gilonitten, kongens rådgiver, fra hans by, Gilo, mens han ofret slaktoffer. Sammensvergelsen var sterk, og folket fortsatte å øke med Absalom.
13Da kom en budbringer til David og sa: Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.
14Da sa David til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom. Skynd dere, for han kan raskt ta oss igjen, bringe ulykke over oss, og slå byen med sverdets egg.
11Da grep David fatt i sine klær og flerret dem; og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonathan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
17Kongen dro ut, fulgt av hele folket, og de gjorde opphold ved et sted som var langt borte.
18Og alle hans tjenere gikk ved hans side, og alle kreterne og peletittene, og alle gittittene, seks hundre menn som var fulgt ham fra Gat, gikk foran kongen.
30Mens de var på vei, kom nyheten til David og sa: Absalom har slått alle kongens sønner, og ikke en er igjen.
31Kongen reiste seg, rev i stykker klærne sine, og kastet seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring med klærne sine revet.
20Da sto David opp fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær, og han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han til sitt eget hus, og når han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.
19David gikk opp i samsvar med Gads ord, slik Herren hadde befalt.
41Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonathan, hans sønn:
1David dro derfor bort derfra og flyktet til hulen Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus fikk høre om det, kom de ned til ham.
34Absalom flyktet. Og den unge mannen som holdt vakt, løftet blikket og så, og se, det kom en stor gruppe mennesker fra bakkene i fjellsiden bak ham.
39Kong Davids sjel lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, da han var død.
7David sa til presten Abjatar, sønn av Ahimelek: «Jeg ber deg, bring hit efoden.» Så brakte Abjatar efoden til David.
13Da gikk David over til den andre siden og stod på toppen av et fjell langt borte, og det var et stort mellomrom mellom dem.
8Da filisterne hørte at David var salvet til konge over hele Israel, dro alle filisterne opp for å søke David. Og David fikk vite om det, og gikk ut mot dem.
19David gikk opp ved Gad's ord, som han hadde talt i Herrens navn.
10Og Absalom, som vi salvet over oss, er død i slaget. Nå, hvorfor taler dere ikke om å hente kongen tilbake?
17Da filistrene hørte at de hadde salvet David til konge over Israel, dro alle filistrene opp for å søke etter David. Og David hørte om det og dro ned til borgen.
27David var kledd i en kjortel av hvitt lin, sammen med alle levittene som bar arken, sangerne og Kenanja, som ledet sangen med sangerne. David hadde også et efod av lin på seg.
25Så David og Israels eldste og lederne over tusener gikk for å hente Herrens paktsark med glede fra Obed-Edoms hus.
21Da David kom til de to hundre mennene som var for utmattet til å følge David, og som de hadde latt bli igjen ved bekken Besor, dro de ut for å møte David og folket som var med ham. Da David kom nær folket, hilste han dem.