2 Kongebok 6:29
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi hit din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: 'Gi meg din sønn, så vi kan spise ham,' men hun hadde skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham; og jeg sa til henne den neste dagen: "Gi meg din sønn, så vi kan spise ham; men hun har skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så spiser vi ham,' men hun hadde gjemt sin sønn.
Vi kokte da min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi nå sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.'
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.'
So we cooked my son and ate him. The next day, I said to her, 'Give me your son so we may eat him,' but she had hidden her son."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Den neste dagen sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham.' Men hun skjulte sin sønn."
Saa have vi kogt min Søn og ædet ham; men der jeg sagde til hende paa den anden Dag: Giv din Søn hid og lad os æde ham, da havde hun skjult sin Søn.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun hadde skjult sønnen sin.
So we boiled my son, and did eat him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him: and she has hidden her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham, og jeg sa til henne neste dag: Gi din sønn, så vi kan spise ham; men hun har gjemt bort sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.»
Så kokte vi min sønn, og vi spiste. Neste dag sa jeg til henne: Nå skal du gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt ham bort.
So we sod my sonne, & haue eaten him, and I sayde vnto her on ye thirde daye: Geue vs thy sonne and let vs eate him, but she hath hyd him awaye.
So we sod my sonne, and did eate him: & I saide to her the day after, Giue thy sonne, that we may eate him, but she hath hid her sonne.
And so we dressed my sonne, and dyd eate him: And I sayde to her the other day, bring thy sonne, that we may eate him: And she hath hyd her sonne.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him; and she has hid her son.
and we boil my son and eat him, and I say unto her on the next day, Give thy son, and we eat him; and she hideth her son.'
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So, boiling my son, we had a meal of him; and on the day after I said to her, Now give your son for our food; but she has put her son in a secret place.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, 'Give your son, that we may eat him;' and she has hidden her son."
So we boiled my son and ate him. Then I said to her the next day,‘Hand over your son and we’ll eat him.’ But she hid her son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Kongen sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi skal spise min sønn i morgen.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær. Mens han gikk på muren, så folket, og se, han hadde sekkestrie på kroppen innvendig.
31Da sa han: Måtte Gud gjøre så og enda mer med meg om hodet til Elisa, Saphats sønn, står på ham i dag.
29Dere skal ete kjøttet av sønnene deres, og kjøttet av døtrene deres skal dere spise.
19Denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun la seg oppå det.
20Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens din tjenestekvinne sov, og la ham i sitt fang. Og sitt døde barn la hun i mitt fang.
21Da jeg sto opp om morgenen for å gi barnet mitt die, se, da var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, da var det ikke mitt barn, det som jeg hadde født.
22Da sa den andre kvinnen: Nei, men den levende er min sønn, og den døde er din sønn. Men denne sa: Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn. Så talte de foran kongen.
23Da sa kongen: Den ene sier: Dette er min sønn som lever, og din sønn er død. Den andre sier: Nei, din sønn er den døde, og min er den som lever.
10De medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble deres mat under ødeleggelsen av mitt folks datter.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner, og de to begynte å sloss på marken, og det var ingen der som kunne skille dem. Da slo den ene den andre og drepte ham.
7Nå har hele familien reist seg mot meg, din tjenestekvinne, og de sier: Gi ut ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for å ta broderens liv, som han har drept; vi vil også ødelegge arvingen. Og slik vil de utslukke den siste gløden som er igjen for meg, og ikke la min mann verken navn eller etterkommere på jorden.
25Og kongen sa: Del det levende barnet i to og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.
26Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!
27Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet og drep det ikke. Hun er barnets mor.
9Jeg vil få dem til å spise kjøttet av sine sønner og døtre, og de vil spise hverandres kjøtt under beleiringen og trengselen som deres fiender og de som søker deres liv, vil påføre dem.
3dere som eter kjøttet av folket mitt, flår huden av dem, knuser deres bein, og hugger dem i småstykker som til kjelen, lik kjøtt i gryten.
17Etter at dette hadde hendt, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk; hans sykdom ble så alvorlig at det ikke var noen livsånde igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Har du kommet til meg for å minne meg om min synd og for å føre min sønn til døden?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til rommet hvor han bodde, og la ham på sin seng.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud, hvorfor har du også brakt ondt over denne enken jeg bor hos, slik at hennes sønn er død?
33Han sa: Kast henne ned. Så kastet de henne ned, og litt av hennes blod sprutet på veggen og på hestene, og han trampet henne ned under føttene.
34Da han hadde gått inn, spiste og drakk han og sa: Se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.
53Og du skal spise frukten av din egen kroppens, kjøttet av dine sønner og døtre, som Herren din Gud har gitt deg, i beleiringen og presset din fiende setter deg under.
55Så han vil ikke gi noen av dem av kjøttet av sine barn som han skal spise: fordi ingenting er igjen ham i beleiringen og nøden som din fiende vil legge på deg i alle dine byer.
56Den ømme og delikate kvinnen blant deg, som ikke ville våge å sette fotsålen sin på bakken av sedvanlighet og ømhet, hennes øyne skal være onde mot mannen i hennes bryst, hennes sønn, og hennes datter,
57og mot fosteret som kommer fra hennes liv, og mot barna som hun skal bære: for hun skal spise dem hemmelig for mangel på alt i beleiringen og trangen som din fiende vil legge på deg i dine porter.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta også med et stykke brød til meg.
12Hun svarte: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke annet enn en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå samler jeg noen vedpinner, så jeg kan gå hjem og lage det til meg selv og min sønn; vi skal spise det og så dø.
13Elia sa til henne: Vær ikke redd. Gå og gjør som du har sagt, men lag først en liten kake til meg av det du har, og bring den til meg. Deretter kan du lage til deg selv og din sønn.
27Så tok han sin eldste sønn, som skulle ha regjert i hans sted, og ofret ham som et brennoffer på muren. Og det ble stor harme mot Israel; og de dro bort fra ham og vendte tilbake til sitt eget land.
24Kvinnen hadde en fettet kalv i huset, og hun skyndte seg og slaktet den. Hun tok mel og eltet det og bakte usyret brød av det.
20Du tok dessuten dine sønner og dine døtre som du hadde født til meg, og ofret dem til dem å fortære. Var det en liten ting av ditt utroskap?
21Da du slaktet mine barn, og overga dem til dem for å la dem gå gjennom ilden?
13Men hans mor sa til ham: Din forbannelse være over meg, min sønn! Bare hør på min røst og gå hent dem til meg.
17Så ga hun den velsmakende retten og brødet hun hadde laget, i Jakobs, sin sønns, hånd.
21Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
40De serverte det til mennene for å spise. Men da de begynte å spise suppen, ropte de ut: "Mannen til Gud, det er død i gryten!" Og de kunne ikke spise den.
41Men han sa: "Bring hit litt mel." Han kastet det i gryten, og sa: "Hell opp til folket så de kan spise." Og det var ingen skade i gryten.
21Elisha vendte tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem. Han kokte kjøttet med åkene til oksene og ga det til folket, og de spiste. Så reiste han seg, gikk etter Elia og tjente ham.
9Så sa jeg: Jeg vil ikke fø dere: det som dør, la det dø; det som skal kuttes av, la det bli avskåret; og la resten spise kjøttet fra hverandre.
26Mens Israels konge gikk på murene, ropte en kvinne til ham og sa: Hjelp, min herre, konge!
28Da svarte en av folket og sa: "Din far har med ed bundet folket og sagt: 'Forbannet er den mann som spiser mat denne dagen.' Og folket var svært utmattet.
19Han sa til sin far: "Hodet mitt, hodet mitt." Faren sa til en tjener: "Bær ham til hans mor."
5Jonadab sa til ham: Legg deg på din seng og lat som du er syk. Når din far kommer for å se til deg, si til ham: La min søster Tamar komme og gi meg noe å spise, og lage maten i min nærvær, så jeg kan se det, og spise den fra hennes hånd.
23Samuel sa til kokken: «Bring frem delen som jeg ga deg, som jeg sa du skulle legge til side.»
8Så nå, min sønn, hør på min røst etter det jeg befaler deg.
15Før de brente fettet, kom prestens tjener og sa til mannen som ofret: Gi kjøtt å steke for presten, for han vil ikke ha kokt kjøtt fra deg, men rått.
7Det min sjel vegret seg for å røre ved, er blitt min bedrøvelige mat.