Habakkuk 3:16
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; mine lepper dirret ved lyden. Råte kom inn i mine ben, jeg ristet der jeg stod, så jeg kan hvile på trengselens dag – når han drar opp mot folket, vil han trenge inn i det med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv. Mine lepper dirret ved røsten. Råttenhet trengte inn i mine bein, og jeg skalv der jeg stod. Men jeg skal finne ro på nødens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, mine lepper dirret av lyden. Råten kom i mine bein, og det rystet meg der jeg sto. Jeg vil vente i ro på nødens dag, når han kommer opp mot folkene som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, ved lyden bevet mine lepper. Forråtnelse kom inn i mine ben, og under meg skalv jeg. Men jeg skal hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Da jeg hørte dette, skalv min kjerne; mine lepper dirret ved lyden – råte fylte mine ben, og jeg skalv innerst i meg, for å finne ro på trengselens dag; når han nærmer seg folket, vil han overfalle dem med sine hærer.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv; ved lyden skalv mine lepper, forråtnelse kom inn i mine ben, og jeg skalv hvor jeg stod. Jeg vil roe meg i nødens dag, til han går opp mot folket som angriper oss.
I heard, and my heart pounded; my lips quivered at the sound. Decay crept into my bones, and I trembled where I stood. Yet I will wait patiently for the day of calamity to come upon the nation invading us.
Jeg hørte, og mitt indre skalv, ved lyden dirret mine lepper. Sykdom gikk inn i mine ben, og under meg skalv jeg, jeg vil vente rolig på trengselens dag, når den kommer opp imot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og min Bug foruroligedes, mine Læber bævede for Lyden, der kom Raaddenhed i mine Been, og jeg foruroligedes paa mit Sted, paa det jeg maa hvile paa Nødens Dag, naar han drager op imod Folket, han, som skal føre Krigsmagt over det.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Da jeg hørte det, skalv magen min; leppene mine beveget seg ved stemmen; råte kom inn i beina mine, og jeg skalv i meg selv, så jeg kunne hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine hærer.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice; decay entered my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble. When he comes up to the people, he will invade them with his troops.
Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre, og leppene dirret ved lyden; mine knokler ble svake, og mine skritt ble usikre under meg: jeg uttrykte sorgens lyd på trengselens dag, når hans styrker kom opp mot folket i bands.
Whe I heare this, my body is vexed, my lippes tremble at ye voyce therof, my bones corruppe, I am afrayed where I stonde. O that I might rest in the daye of trouble, that I might go vp vnto oure people, which are alredy prepared.
When I heard, my bellie trembled: my lippes shooke at the voyce: rottennesse entred into my bones, and I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for whe he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
When I hearde, my belly trembled, my lippes shoke at the voice, rottennesse entred into my bones, & I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for when he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
¶ When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people who invade us.
I have heard, and my belly trembleth, At the noise have my lips quivered, Rottenness doth come into my bones, And in my place I do tremble, That I rest for a day of distress, At the coming up of the people, he overcometh it.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
Hearing it, my inner parts were moved, and my lips were shaking at the sound; my bones became feeble, and my steps were uncertain under me: I gave sounds of grief in the day of trouble, when his forces came up against the people in bands.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, because I must wait quietly for the day of trouble, for the coming up of the people who invade us.
Habakkuk Declares His Confidence I listened and my stomach churned; the sound made my lips quiver. My frame went limp, as if my bones were decaying, and I shook as I tried to walk. I long for the day of distress to come upon the people who attack us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14kom frykt over meg, og skjelving, som fikk alle mine ben til å skjelve.
15Da gikk en ånd forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen reiste seg.
19Mitt indre, mitt indre! Jeg plages i hjertet; hjertet banker i meg. Jeg kan ikke tie, for du har hørt, å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
3Derfor er mine lender fylt med smerte; fødselsveer har grepet meg, som veer hos en kvinne som føder. Jeg bøyde meg ved å høre det; jeg ble forferdet ved å se det.
4Mitt hjerte skjelver, frykt har skremt meg; natten for min glede har han gjort til redsel for meg.
1Ved dette skjelver hjertet mitt og beveger seg fra sitt sted.
24Vi har hørt ryktet om dem, våre hender mister kraft, angst har grepet oss, smerte som en fødende kvinne.
25Gå ikke ut på marken, og vandre ikke på veien; for fiendens sverd og frykt er rundt omkring.
24For mine sukk kommer før jeg spiser, og mine klager renner ut som vann.
25For det jeg fryktet mest har rammet meg, det jeg grudde for, har kommet over meg.
26Jeg var ikke i trygghet, heller ikke hadde jeg hvile, og jeg var ikke rolig; likevel kom ulykken.
4Mitt hjerte er i smerte i meg, og dødens redsler har falt over meg.
5Frykt og skjelving har kommet over meg, og skrekk har overveldet meg.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer, og det ikke er frukt på vintreet; selv om oliventrærnes arbeid mislykkes, og markene ikke gir mat; selv om flokken blir kuttet av fra innhegningen, og det ikke er storfe i båset,
6For når jeg tenker på det, blir jeg skremt, og beven griper tak i meg.
20Se, Herre, for jeg er i nød. Mine tarmer vrir seg, mitt hjerte har vendt seg i meg, for jeg har grovt gjort opprør. Utenfor forfaller sverdet, hjemme er det som døden.
21De har hørt at jeg sukker. Det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke; de er glade for at du har gjort det. Du vil bringe den dagen du har kalt, og de skal bli som meg.
3Da jeg tidde, ble mine ben skrumpet bort mens jeg stønnet hele dagen.
5For så sier Herren: Vi har hørt en røst av skjelving, av frykt og ikke av fred.
21For å gå inn i kløverne i klippene og toppene av de karrige klippene for Herrens frykt og for hans herlighets storhet, når han reiser seg for å skremme jorden.
27Mine innvoller kokte uten ro: lidelsens dager hindret meg.
15Da skal Edoms fyrster bli forbløffet, Moabs mektige menn skal skjelve; alle innbyggerne i Kanaan skal smelte bort.
15Vi ventet på fred, men intet godt kom; og på en tid for helbredelse, men se, uro.
16Lyden av hans hesters fnysing ble hørt fra Dan: Hele landet skalv ved lyden av knisingen fra hans sterke hester; for de kom og fortærte landet og alt som var i det, byen og de som bodde der.
13Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og den seirer over dem. Han har bredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake. Han har gjort meg ensom og svak hele dagen.
7Jeg så teltene til Kusjan i nød, og teltene i landet Midjan skalv.
2Når de onde, mine fiender og motstandere, kom imot meg for å sluke mitt kjøtt, snublet de og falt.
3Selv om en hær skulle slå leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; selv om krig skulle bryte ut mot meg, er jeg likevel trygg.
7Og når de spør deg: ‘Hvorfor sukker du?’ skal du svare: ‘På grunn av budskapet som kommer.’ Alle hjerter skal smelte, alle hender skal bli kraftløse, alle ånder skal svikte, og alle knær skal bli som vann. Se, det kommer, og det skal bli, sier Herren Gud.
10Fjellene så deg og skalv, oversvømmelsen av vannet passerte forbi; dypet hevet sin røst og løftet sine hender mot det høye.
10For jeg hørte mange baktale meg, frykt fra alle kanter: Anklag, sier de, og vi vil anklage ham. Alle mine venner venter på at jeg skal falle, sier de: Kanskje vil han bli narret, og vi vil kunne overvinne ham og hevne oss på ham.
6For et folk har kommet opp mot landet mitt, mektig og uten tall, med tennene som en løves og med kjever som en stor løves.
3Når jeg er redd, setter jeg min lit til deg.
3Ved lyden av bråket flyktet folkene; når du reiser deg, ble nasjonene spredt.
15Derfor er jeg urolig for hans nærvær; når jeg tenker over det, blir jeg redd for ham.
16For Gud har gjort mitt hjerte medgjørlig, og Den Allmektige har forferdet meg.
19Herre, min styrke, min festning, og min tilflukt på trengselens dag, folkeslag skal komme til deg fra jordens ender og si: Våre fedre har arvet bare løgner, tomhet, og ting uten verdi.
10Jorden skjelver foran dem, himlene ryster: solen og månen blir mørke, og stjernene slutter å lyse.
11Og Herren lar sin stemme lyde foran sin hær, for hans leir er meget stor; for han som utfører hans ord er sterk; for Herrens dag er stor og meget fryktinngytende, og hvem kan tåle den?
14Jeg har lenge holdt min fred, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skal jeg rope som en fødende kvinne, jeg skal ødelegge og sluke på én gang.
7Da skalv og rystet jorden, fjellenes grunnvoller beveget seg og skalv, fordi han var vred.
16Herren skal rope ut fra Sion, og hans røst skal lyde fra Jerusalem; himmelen og jorden skal skjelve, men Herren vil være sitt folks tilflukt, og en styrke for Israels barn.
6Foran dem er folk plaget i stor grad, alle ansikter blottes i sorthet.
20Kom, mitt folk, gå inn i dine kamre og lukk dørene bak deg; skjul deg en liten stund, til vreden har gått over.
19For i min nidkjærhet, i min vredes ild har jeg talt: Sannelig, på den dagen skal det bli en stor skjelving i Israels land.
15Du gikk gjennom havet med dine hester, gjennom dyngen av store vannmasser.
5Der var de i stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleiret deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
23For at Gud vil ødelegge, var en redsel for meg, og på grunn av hans høye makt kunne jeg ikke holde ut.
10Støvet fra hans mange hester skal dekke deg: dine murer skal skjelve ved lyden av rytterne, hjulene og vognene, når han kommer inn gjennom dine porter, som menn entrer en by hvor et brudd er gjort.
15Da ble det frykt blant leiren, på marken og blant alt folket; garnisonen og de som plyndret, de også ble grepet av skrekk, og jorden skalv; så det var en veldig stor frykt.