Jesaja 49:21
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg har vært barnløs og alene, en bortvist, og vandret til og fra? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg ble igjen alene; hvor var disse?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg har vært barnløs og alene, en bortvist, og vandret til og fra? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg ble igjen alene; hvor var disse?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg har mistet barna mine, er ensom, i fangenskap og drevet omkring? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor har disse vært?
Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, bortført og drevet bort. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor er disse kommet fra?»
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg var barnløs og ensom, bortført og forvist? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse, siden jeg var barnløs og ufruktbar? Hvem har oppdratt disse? Se, jeg var etterlatt alene, hvor har de blitt fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg har jo vært barnløs, forlatt, en fanget kvinne som er drevet hit og dit. Hvem har fostret disse opp? Se, jeg var alene; hvor har disse kommet fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, da jeg har mistet mine barn, og er øde, som en fange, og ferdes frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var forlatt alene; disse, hvor hadde de vært?
Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, vandret bort og ble bortført, men hvem har oppfostret disse? Jeg var igjen alene, hvor kom så disse fra?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, landsforvist og bortdrevet. Hvem har oppdratt disse for meg? Jeg var alene igjen, hvor var de?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, siden jeg har mistet mine barn, blitt forlatt, tatt til fange og drevet hit og dit? Og hvem har oppdratt dem? Se, jeg var alene – men hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Da vil du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, en landflyktig og drevet omkring. Hvem har oppdratt disse? Jeg var alene igjen, hvor var de da?'
Then you will say in your heart, 'Who bore me these children? I was bereaved and barren, exiled and rejected. Who raised these? I was left all alone—where have these come from?'
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og forvist. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene igjen, hvor var disse da?
Og du skal sige i dit Hjerte: Hvo haver avlet mig disse? eftersom jeg var barnløs og eenlig; jeg var henflyttet og henvegen, og hvo haver opdraget disse? see, jeg, jeg var overbleven alene, hvor (vare da) disse?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg disse? Jeg har jo mistet mine barn, er forlatt, fanget og drevet bort — men hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene, hvor har disse vært?
Then you shall say in your heart, Who has begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and moving to and fro? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where have they been?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg var bereøvd mine barn, og jeg er ensom, en flyktning, vandrende frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var igjen alene; disse, hvor var de?
Og du skal si i ditt hjerte: 'Hvem har født disse for meg, siden jeg var barnløs og trist? Jeg var fanget og drevet bort, hvem har fostret disse? Jeg var alene; hvor har de kommet fra?'
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg alle disse barna? Da mine barn hadde blitt tatt fra meg, og jeg ikke lenger kunne få flere, hvem tok vare på disse? Da jeg var alene, hvor var disse?
Then shalt thou thinke by thy self: Who hath begotte me these? seinge I am bare & aloe, a captyue & an outcast? And who hath norished the vp for me? I am desolate & alone, but fro whece come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten mee these, seeing I am baren and desolate, a captiue and a wanderer to and fro? And who hath nourished them? Beholde, I was left alone: whence are these?
Then shalt thou thinke by thy selfe, who hath begotten me these, seeyng I am barren and alone, a captiue and an outcast? and who hath norished them vp for me? I am desolate and alone, but from whence come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where [had] they [been]?
Then shall you say in your heart, Who has conceived these for me, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
And thou hast said in thy heart: `Who hath begotten for me -- these? And I bereaved and gloomy, A captive, and turned aside, And these -- who hath nourished? Lo, I -- I was left by myself, these -- whence `are' they?
Then shalt thou say in thy heart, Who hath begotten me these, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
Then you will say in your heart, Who has given me all these children? when my children had been taken from me, and I was no longer able to have others, who took care of these? when I was by myself, where then were these?
Then you will say in your heart, 'Who has conceived these for me, since I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? Who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?'"
Then you will think to yourself,‘Who bore these children for me? I was bereaved and barren, dismissed and divorced. Who raised these children? Look, I was left all alone; where did these children come from?’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19For dine ødelagte og øde steder, og ditt land som er blitt lagt øde, vil nå være for trangt for dine innbyggere, og de som svelget deg opp skal være langt borte.
20Barna som er født i din sorg, skal si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg rom så jeg kan bo.
18Det er ingen som leder henne av alle sønnene hun har født; heller ingen som tar henne ved hånden av alle sønnene hun har født opp.
19Disse to ting har rammet deg, hvem skal sørge over deg? Ødeleggelse og ruin, hungersnød og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
22Så sier Herren Gud: Se, jeg vil løfte min hånd til folkeslagene, og sette opp mitt banner til folkene; de skal bringe dine sønner i sine favner, og dine døtre på sine skuldre.
12Selv om de oppdrar sine barn, vil jeg berøve dem, så det ikke blir noen igjen: ja, ve dem når jeg drar bort fra dem!
17Dine barn haster avsted; de som ødela deg og gjorde deg øde, skal forlate deg.
11Forlat dine foreldreløse barn, jeg vil holde dem i live; og la dine enker stole på meg.
14Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
15Kan en kvinne glemme sitt dietbarn, så hun ikke har medlidenhet med sitt livs sønn? Selv om de kan glemme, vil jeg ikke glemme deg.
19Men jeg sa: Hvordan skal jeg sette deg blant barna og gi deg et deilig land, en god arv blant nasjonenes hærskarer! Og jeg sa: Dere skal kalle meg Min Far, og skal ikke vende dere bort fra å følge meg.
1Syng, du ufruktbare, du som ikke fødte; bryt ut i lovsang og rop høyt, du som ikke hadde fødselsveer. For flere er de forlattes barn enn de som har en ektemanns barn, sier Herren.
21siden du har drept mine barn og ofret dem til dem gjennom ilden?
1Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, som jeg sendte henne bort med? Eller hvem av mine kreditorer har jeg solgt dere til? Se, på grunn av deres misgjerninger ble dere solgt, og på grunn av deres overtredelser ble deres mor sendt bort.
22Du har kalt, som på en høytidsdag, min skrekk fra alle kanter; og det var ingen som unnslapp eller ble igjen på Herrens vredes dag: Dem som jeg har båret og oppdratt, har min fiende fortært.
3Hør på meg, Jakobs hus, og hele Israel, som er blitt båret av meg fra fødselen, som er båret fra mors liv;
41Du skal få sønner og døtre, men du skal ikke beholde dem; for de skal gå i fangenskap.
16For disse tingene gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner ned med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
9Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver omkommet, siden smerter griper deg som en fødende kvinne?
22Likevel vil det være noen som skal overleve og bli ført ut, både sønner og døtre. Når de kommer ut til dere, vil dere se deres veier og handlinger og bli trøstet for det onde jeg har brakt over Jerusalem, for alt jeg har brakt over det.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er revet over: mine barn har forlatt meg og er borte; det er ingen igjen til å spre mitt telt og sette opp mine teltduker.
8Hør derfor dette nå, du som er hengitt til nytelser, som sitter trygt, som sier i ditt hjerte: Jeg er, og det finnes ingen annen ved siden av meg; jeg skal ikke sitte som enke, jeg skal ikke miste barn.
20Se, o Herre, og se til hvem du har gjort dette! Skal kvinnene spise sitt eget avkom, barna de har båret? Skal presten og profeten drepes i Herrens helligdom?
9Den som har født syv, vansmekter; hun har gitt opp ånden; hennes sol har gått ned mens det ennå var dag; hun har blitt til skamme og forvirret: og den rest av dem vil jeg overgi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
21Hva vil du si når han setter over deg dem du selv har lært å være dine venner? Vil ikke smerte gripe deg som en kvinne i fødsel?
16Gjør deg skallet, og klipp av håret for dine elskede barn; gjør deg skallet som ørnen, for de er gått bort i fangenskap fra deg.
5Ingen lot blikket fylles av medynk for å gjøre noe slikt for deg. Du ble kastet ut på marken, fordi man hadde avsky for din person, den dagen du ble født.
5Hvem vil ha medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil vende seg bort for å spørre hvordan du har det?
18(Nei, fra min ungdom har han vokst opp med meg som med en far, og henne har jeg veiledet fra min mors liv);
31For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, smerten som av henne som føder sitt første barn, stemmen fra Sions datter som gisper etter pust, som rekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel besvimer foran morderne.
9Dere kaster kvinnene i mitt folk ut fra deres behagelige hus; fra deres små barn tar dere bort min ære for alltid.
32Dine sønner og døtre skal bli gitt til et annet folk; dine øyne skal se og lengte etter dem hele dagen, men du har ingen makt i din hånd.
4Hvorfor roser du deg av dalene, din rennende dal, du fallene datter? Hun stolte på sine skatter, 'sa': Hvem skal komme til meg?
10Ve den som sier til en far: Hva avler du? Eller til en kvinne: Hva skal du føde?
31Å, slekt, se Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel? Eller et land med tett mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er fri; vi vil ikke komme til deg mer?
12deres mor skal bli fullstendig til skamme; hun som fødte dere, skal bli vanæret: se, hun skal bli den bakerste av nasjonene, en ørken, et tørt land, og en ødemark.
4Løft opp dine øyne og se deg omkring: alle samler seg, de kommer til deg; dine sønner kommer fra det fjerne, og dine døtre bæres i armene.
8Se, jeg vil føre dem fra landet i nord og samle dem fra jordens ender, med dem de blinde og lamme, kvinnen med barn og hun som er i fødselsveer sammen: en stor flokk skal vende tilbake hit.
8Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett slike ting? Kan et land fødes på én dag? Kan en nasjon bli født med det samme? For da Sion hadde fødselsveer, fødte hun sine barn.
6For Herren har kalt deg som en forlatt og bedrøvet hustru, som en hustru i ungdommen, når hun blir forkastet, sier din Gud.
19For en gråtestemme høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt beskjemmet, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.
35Derfor sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak din rygg, så skal du bære din urenhet og dine urensker.
10Men hun ble ført i fangenskap, hennes små barn ble knust ved hvert gates hjørne, og de kastet lodd om hennes æresmenn, og alle hennes store menn ble bundet i lenker.
27For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare som ikke føder; bryt ut i jubel, du som ikke kjenner fødselsveer; for den ensommes barn er flere enn den som har en mann.
3For så sier Herren om sønnene og døtrene som blir født på dette sted, om deres mødre som føder dem, og om fedrene som avler dem i dette landet:
15Hvorfor roper du over din skade? Din smerte kan ikke leges: på grunn av din store skyld, fordi dine synder har økt, har jeg gjort dette mot deg.
57og mot sitt nyfødte barn som kommer ut mellom hennes føtter, og mot sine barn som hun skal føde; for hun skal i hemmelighet spise dem av mangel på alt, i beleiringen og i den nød som fiendene dine påfører deg i dine byer.
4Derfor sa jeg, Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
7Hos deg har de foraktet far og mor, i ditt indre har de gjort vold mot den fremmede; hos deg har de forurettet den farløse og enken.
15Så sier Herren: En stemme høres i Rama, klage og bitter gråt, Rakel gråter for sine barn; hun vil ikke la seg trøste for sine barn, for de er ikke lenger.