Jesaja 64:1
Å, om du bare ville rive himmelen opp og stige ned, så fjellene skalv i ditt nærvær.
Å, om du bare ville rive himmelen opp og stige ned, så fjellene skalv i ditt nærvær.
Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene smeltet for ditt ansikt!
Som når ilden antennes og får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, så folkeslagene skjelver for ditt åsyn.
Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.
Som når en ild brenner og grenene skjelver, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, skal folkeslagene frykte deg.
Å, om du bare ville rive himlene i stykker og stige ned, så fjellene ville skjelve for ditt åsyn,
Å, om du ville åpne himmelen og komme ned, så fjellene kunne flyte i ditt nærvær!
Som ilden får smeltet stoffet til å flamme opp, og som vannet begynner å koke når ilden brenner, slik skal fiendene dine kjenne navnet ditt, og nasjonene skal skjelve foran deg.
Som ild som smelter metaller, slik at vannet koker, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, vil folkeslagene skjelve foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Å, om du kunne rive himmelen i stykker, om du kunne komme ned, slik at fjellene kunne rase sammen ved din nærhet,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Som når ildens glød smelter vannet, slik at ditt navn blir kjent for dine fiender, skal folkeslagene skjelve foran deg.
Oh, that you would tear open the heavens and come down, so that the mountains would quake at your presence—
Som når en smeltende ild brenner, kokevann får ilden til å gnistre opp, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender og for at nasjonene skal skjelve foran deg.
Ligesom Ild optænder det, der smeltes, (ligesom) Ild kommer Vand til at syde, — for at lade dine Fjender kjende dit Navn, (og) Hedningerne skulle bæve for dit Ansigt.
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal flyte bort foran deg!
Oh that you would rend the heavens, that you would come down, that the mountains might flow down at your presence,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, at du ville rive himlene og komme ned, så fjellene kunne skjelve for ditt ansikt.
Har du ikke revet himmelen? Du steg ned, fjellene smeltet foran deg.
Å, om himmelen ville åpne seg og komme ned, så fjellene skalv for deg, som når ild setter fyr på krattet, eller som når vann koker av varmen fra ilden, for å gjøre ditt navn fryktet av dine fiender, så folkeslagene skjelver for deg.
Oh{H3863} that thou wouldest rend{H7167} the heavens,{H8064} that thou wouldest come down,{H3381} that the mountains{H2022} might quake{H2151} at thy presence,{H6440}
Oh{H3863} that thou wouldest rend{H7167}{(H8804)} the heavens{H8064}, that thou wouldest come down{H3381}{(H8804)}, that the mountains{H2022} might flow down{H2151}{(H8738)} at thy presence{H6440},
O that thou woldest cleue the heauen in sonder, & come downe: that the mountaynes might melt awaye at thy presence,
Oh, that thou wouldest breake the heauens, and come downe, and that the mountaines might melt at thy presence!
O that thou wouldest cleaue the heauens in sunder & come downe, that the mountaines might melt away at thy presence:
¶ Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
Didst Thou not rend the heavens? Thou didst come down, From thy presence did mountains flow,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
O let the heavens be broken open and come down, so that the mountains may be shaking before you, As when fire puts the brushwood in flames, or as when water is boiling from the heat of the fire: to make your name feared by your haters, so that the nations may be shaking before you;
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
(63:19b) If only you would tear apart the sky and come down! The mountains would tremble before you!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2 Som når ilden får kvister til å brenne og ilden får vannet til å koke; for å gjøre ditt navn kjent blant dine fiender, så folkeslagene skjelver i ditt nærvær!
3 Da du gjorde redselsfulle ting vi ikke ventet, steg du ned, og fjellene skalv i ditt nærvær.
5 Bøy dine himler, Herre, og kom ned; rør ved fjellene, så de ryker.
6 Send lyn og spred dem; skyt ut dine piler og forvirre dem.
3 Se, Herren kommer ut fra sitt sted, og han vil stige ned og trå på høydene på jorden.
4 Fjellene skal smelte under ham, og dalene skal revne, som voks foran ilden, som vann som renner nedover en bratt bakke.
4 Han truer havet og tørker det ut, og tørker opp alle elvene: Bashan blekner, og Karmel, og blomstene i Libanon visner.
5 Fjellene skjelver foran ham, og høydene smelter; og jorden skaker for hans nærvær, ja, verden og alle som bor i den.
6 Hvem kan bestå for hans harme? Og hvem kan holde ut hans brennende vrede? Hans vrede er utøst som ild, og klippene sprenges av ham.
15 Se ned fra himmelen, og se fra din hellighets og herlighets bolig: Hvor er din iver og dine mektige gjerninger? Ditt hjertes lengsel og din medlidenhet holdes tilbake fra meg.
4 Hans lyn lyser opp verden; jorden så det og skalv.
5 Fjellene smeltet som voks for Herrens ansikt, for Herren over hele jorden.
6 Himmelen forkynner hans rettferdighet, og alle folk ser hans herlighet.
8 Jorden skalv, også himmelen dryppet regn for Guds ansikt; Sinai skalv foran Gud, Israels Gud.
4 Herre, da du dro ut fra Seir, da du gikk fram fra Edoms mark, skalv jorden, også himlene dryppet, ja skyene dryppet vann.
5 Fjellene skalv for Herrens nærvær, ja Sinai, for Herrens nærvær, Israels Gud.
10 Fjellene så deg og ble redde; vannets storm gikk forbi; dypet hevet sin røst, og løftet sine hender mot himmelen.
18 Og hele Sinai-fjellet var dekket av røyk, fordi Herren hadde steget ned i ild; og røyken steg opp som røyk fra en smelteovn, og hele fjellet skalv voldsomt.
32 Han som ser til jorden, og den skjelver; han berører fjellene, og de ryker.
18 Din tordens røst var i virvelvinden; lynene opplyste verden: Jorden skalv og ristet.
8 Da ristet jorden og skalv, himmelfundamentene bevet og ble rystet, for han var vred.
9 Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte; Glør ble antent av det.
10 Han bøyde himlene og steg ned; Og mørk sky var under hans føtter.
6 Dere fjell, hvorfor hopper dere som værer, og dere åser, som lam?
7 Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt,
7 Da skalv og skaket jorden; fjellenes grunnvoller skalv og ristet, fordi han var harm.
8 Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte: Glød ble tent av den.
9 Han bøyde himmelen og steg ned; og tykk mørke var under hans føtter.
1 Gud, du har forkastet oss, du har brutt oss ned; du har vært vred, men gjenopprett oss igjen.
2 Du har fått jorden til å skjelve; du har revet den i stykker. Helbred dens sprekker, for den ryster.
11 Vårt hellige og vakre hus, hvor våre fedre lovpriste deg, er brent med ild; og alle våre vakre steder er ødelagt.
12 Vil du holde deg tilbake for dette, Herre? Vil du tie og la oss lide sterkt?
30 Og Herren vil la sin herlige røst høres, og vise sin arm gå ned, med sin vrede og ilds flamme som fortærer, med sprut, storm og hagl.
21 De skal gå inn i fjellenes kløfter og klippenes hulrom for Herrens skrekk og hans majestets herlighet når han reiser seg for å skake jorden kraftig.
7 Det er ingen som påkaller ditt navn, som reiser seg for å gripe deg; for du har skjult ditt ansikt for oss og forbruker oss på grunn av våre misgjerninger.
14 Som ilden som brenner skogen, og som flammen som setter fjellene i brann,
24 Jeg så på fjellene, og se, de skalv, og alle høydene skalv.
1 Hør, hva Herren sier: Stå opp, før din sak fram for fjellene, og la høydene høre din stemme.
19 Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært markens beitemarker, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
13 For se, han som former fjellene, og skaper vinden, og erklærer for mennesket hva hans tanke er; som gjør morgenen til mørke, og tråkker på jordens høye steder - Jehova, hærskarenes Gud, er hans navn.
14 Herren tordnet fra himmelen, og Den Høyeste sendte ut sin røst.
11 Da sa han: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn. Og se, Herren gikk forbi, og en stor og sterk vind som rev fjell i stykker og knuste klipper for Herren; men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet.
3 Vår Gud kommer og holder ikke taushet; En ild fortærer foran ham, og det stormer voldsomt omkring ham.
4 Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:
8 Fjellene steg opp, dalene sank ned, til stedet du hadde grunnlagt for dem.
11 Og dere kom nær og stod ved foten av fjellet. Og fjellet brant med ild til himmelens hjerte, med mørke, skyer og tykt mørke.
20 Så fiskene i havet, fuglene under himmelen, dyrene på marken, alle krypene som kryper på jorden, og alle menneskene som er på jordens overflate skal skjelve for mitt nærvær; og fjellene skal styrte sammen, bratte steder skal falle, og hver mur skal falle til jorden.
8 Drypp, dere himler fra oven, og la skyene strømme rettferdighet; la jorden åpne seg, slik at frelse kan spire frem, og rettferdighet kan vokse frem sammen. Jeg, Herren, har skapt det.
3 Selv om vannet bruser og skummer, og fjellene skjelver i sitt stolte vesen. Sela.
5 Bli opphøyd, Gud, over himlene; la din herlighet være over hele jorden.