1 Samuelsbok 24:7
David sa til mennene sine: For Herrens skyld, det må aldri bli sagt at jeg løftet hånden mot min herre, Herrens salvede, for Herrens hellige olje er plassert på ham.
David sa til mennene sine: For Herrens skyld, det må aldri bli sagt at jeg løftet hånden mot min herre, Herrens salvede, for Herrens hellige olje er plassert på ham.
Med disse ordene holdt David mennene sine tilbake og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Så sto Saul opp fra hulen og fortsatte på veien.
Han sa til mennene sine: «Herren fri meg fra å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham; for han er Herrens salvede.»
Han sa til mennene sine: Det være langt fra meg, for Herrens skyld, å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.
Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby at jeg gjør dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.'
David holdt igjen sine menn med disse ord og tillot dem ikke å stå opp mot Saul. Saul sto da opp og forlot hulen og fortsatte sin vei.
Så David fikk mennene sine til å tie med disse ordene, og lot dem ikke heve hånden mot Saul. Men Saul gikk opp fra hulen og fortsatte på veien.
Han sa til mennene sine: «Måtte Herren holde meg fra å gjøre denne gjerningen mot min herre, Herrens salvede, å skulle løfte hånden mot ham, for han er Herrens salvede.»
Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby meg å gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, å legge hånd på ham, for han er Herrens salvede.'
Så holdt David tilbake mennene sine med disse ordene og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg og forlot hulen for å dra videre.
Da stanset David sine tjenere med disse ord og lot dem ikke reise seg mot Saul. Men Saul reiste seg ut av hulen og gikk sin vei.
Så holdt David tilbake mennene sine med disse ordene og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg og forlot hulen for å dra videre.
Han sa til sine menn: "Herren forby meg å gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, å legge hånd på ham, for han er Herrens salvede."
He said to his men, 'The LORD forbid that I should do such a thing to my lord, the LORD’s anointed, by raising my hand against him, for he is the LORD’s anointed.'
Han sa til sine menn: "Måtte Herren bevare meg fra å gjøre dette mot min Herre, Herrens salvede, å løfte hånden mot ham. For han er Herrens salvede."
Og han sagde til sine Mænd: Herren lade det være langt fra mig, at jeg skulde gjøre denne Gjerning ved min Herre, Herrens Salvede, at lægge min Haand paa ham; thi han er Herrens Salvede.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on his way.
Så holdt David tilbake sine tjenere med disse ordene, og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg fra hulen og fortsatte sin vei.
So David restrained his servants with these words and did not allow them to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave and went on his way.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on his way.
Så stoppet David sine menn med disse ord og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Saul reiste seg opp fra hulen og dro sin vei.
David holdt mennene sine tilbake med strenge ord og tillot dem ikke å angripe Saul; og Saul forlot hulen og gikk sin vei.
Så holdt David sine menn tilbake med disse ordene, og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Og Saul reiste seg opp fra hulen og gikk sin vei.
So David{H1732} checked{H8156} his men{H582} with these words,{H1697} and suffered{H5414} them not to rise{H6965} against Saul.{H7586} And Saul{H7586} rose up{H6965} out of the cave,{H4631} and went{H3212} on his way.{H1870}
So David{H1732} stayed{H8156}{(H8762)} his servants{H582} with these words{H1697}, and suffered{H5414}{(H8804)} them not to rise{H6965}{(H8800)} against Saul{H7586}. But Saul{H7586} rose up{H6965}{(H8804)} out of the cave{H4631}, and went{H3212}{(H8799)} on his way{H1870}.
And Dauid withelde his seruautes with wordes, & suffred the not to ryse vp agaynst Saul. But whan Saul gat him vp out of the caue, and was goinge his waye,
(24:8) So Dauid ouercame his seruants with these words, & suffered them not to arise against Saul: so Saul rose vp out of the caue and went away.
And so Dauid kept of his seruauntes with these wordes, and suffred them not to rise against Saul: But Saul rose vp out of the caue, and went away.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on [his] way.
So David checked his men with these words, and didn't allow them to rise against Saul. Saul rose up out of the cave, and went on his way.
And David subdueth his men by words, and hath not permitted them to rise against Saul; and Saul hath risen from the cave, and goeth on the way;
So David checked his men with these words, and suffered them not to rise against Saul. And Saul rose up out of the cave, and went on his way.
So David checked his men with these words, and suffered them not to rise against Saul. And Saul rose up out of the cave, and went on his way.
So David checked his men with these words, and didn't allow them to rise against Saul. Saul rose up out of the cave, and went on his way.
David restrained his men with these words and did not allow them to rise up against Saul. Then Saul left the cave and started down the road.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 Med disse ordene holdt David sine tjenere tilbake og lot dem ikke angripe Saul. Og Saul reiste seg og dro videre.
9 Etterpå kom David ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre kongen. Når Saul snudde seg, bøyde David seg ned med ansiktet mot jorden og viste ham respekt.
10 David sa til Saul: Hvorfor hører du på dem som sier at jeg ønsker å skade deg?
1 Derfra dro David opp og skjulte seg på det sikre stedet En-Gedi.
2 Da Saul kom tilbake fra å kjempe mot filisterne, fikk han nyheten om at David befant seg i ødemarken i En-Gedi.
3 Så tok Saul tre tusen av de beste mennene i hele Israel og dro for å lete etter David og hans menn ved fjellene til steinbukkene.
4 Og på veien kom han til et sted der sauer ble holdt, hvor det var en hule i fjellet. Saul gikk inn der for å dekke sine behov. Nå var David og mennene hans dypt inne i hulen.
5 Davids menn sa til ham: Nå er tiden inne da Herren sier til deg: Jeg vil gi din fiende i dine hender, så du kan gjøre med ham det du ønsker. David reiste seg, tok kanten av Sauls kappe i hånden og skar av en bit uten hans viten.
6 Men senere angret David at han hadde skåret av Sauls kappe.
22 Så sverg ved Herren at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke la mitt navn bli utslettet fra min fars slekt.
24 Sauls tjenere kom og fortalte ham hva David hadde sagt.
10 Da sa David: Herre, Israels Gud, din tjener har hørt at Saul har tenkt å komme til Ke'ila for å ødelegge byen på grunn av meg.
11 Vil Saul virkelig komme, som de har sagt til meg? Herre, Israels Gud, hør din tjener og si om dette er sant. Og Herren sa: Han vil komme.
12 Så spurte David: Vil mennene i Ke'ila utlevere meg og mine menn til Saul? Og Herren sa: De vil gi deg fra seg.
13 Da dro David og hans menn, omtrent seks hundre i tallet, ut av Ke'ila og flyttet hvor de kunne. Og da Saul fikk vite at David hadde flyktet ut av Ke'ila, lot han være å dra dit.
14 David holdt seg i ørkenen, på trygge steder, og ventet i fjellene i ørkenen ved Zif. Og Saul lette etter ham hver dag, men Gud ga ham ikke i Sauls hender.
24 Så dro de tilbake til Zif før Saul. Men David og hans menn var i ødemarken ved Maon, sør i ørkenen.
25 Og Saul og hans menn lette etter ham. Da fikk David vite det, og dro ned til klippen i ødemarken ved Maon. Da Saul hørte dette, forfulgte han David i ødemarken ved Maon.
26 Saul og hans menn gikk på den ene siden av fjellet, og David og hans menn på den andre. David hadde det travelt med å komme bort fra Saul, for Saul og hans menn omsluttet David og hans menn for å ta dem.
31 Og da de hørte hva David hadde sagt, fortalte de det til Saul, og han sendte bud etter ham.
32 Og David sa til Saul: La ikke noen miste motet på grunn av ham; jeg, din tjener, vil gå ut og kjempe mot denne filisteren.
16 Så la Herren være dommer og felle en dom mellom meg og deg, og se til min sak og beskytte meg fra å falle i dine hender.
1 Så dro David bort derfra og tok tilflukt i en trygg plass ved Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus hørte om det, dro de ned til ham der.
25 Da sa Saul til David: Måtte en velsignelse være over deg, David, min sønn; du skal gjøre store ting og uten tvil vil du seire. Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
17 Og Saul kjente igjen David ved stemmen og sa: Er det din stemme, David, min sønn? Og David sa: Det er min stemme, herre konge.
5 Og David gikk hvor enn Saul sendte ham, og han handlet klokt. Saul satte ham til leder over sine krigere, og dette gledet hele folket, også Sauls tjenere.
10 Så reiste David seg og flyktet den dagen av frykt for Saul, og dro til Akisj, kongen av Gat.
10 Og Saul ville ha kastet spydet gjennom ham og festet ham til veggen, men David kom seg unna, og spydet gikk i veggen: Den natten flyktet David og slapp unna.
5 Og David reiste seg og kom til stedet hvor Sauls leir var. David så det stedet der Saul sov med Abner, sønn av Ner, hærføreren hans. Saul lå innenfor vognringen, og folkets leir var omkring ham.
12 Så vendte Davids unge menn tilbake og fortalte ham alt hva Nabal hadde sagt.
11 Aldri skal min hånd løftes mot Herrens salvede; men ta spydet ved hodet hans og krukken med vann, og la oss gå.
12 Så tok David spydet og vannkrukken fra hodet til Saul, og de gikk bort uten at noen så det eller merket deres nærvær; for de sov alle dypt, fordi Herren hadde sendt en tung søvn over dem.
13 Deretter gikk David over til den andre siden og stod på toppen av et fjell et stykke unna, med stor avstand mellom dem.
23 Men David sa: Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det som Herren har gitt oss. Han har bevart oss og overgitt denne røverflokken som kom mot oss, i vår hånd.
4 Da Saul hørte at David hadde dratt til Gat, jaget han ikke lenger etter ham.
3 Og Saul slo leir ved høyden Hakila, som ligger foran ørkenen langs veien. Men David var i ørkenen, og han så at Saul kom etter ham.
1 David sa til seg selv: En dag vil jeg dø på Sauls hånd. Det eneste jeg kan gjøre er å komme meg bort til filisterland; da vil Saul oppgi håpet om å finne meg i hele Israel, og slik kan jeg unnslippe ham.
1 Og Saul ga ordre til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere om å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David.
2 Og Jonatan sa til David: Min far Saul har planer om å drepe deg. Så nå, vær forsiktig i morgen tidlig, og skjul deg på et hemmelig sted.
9 Da Davids unge menn kom, sa de alt dette til Nabal i Davids navn, og ventet.
37 Og David sa: Herren, som reddet meg fra løvens og bjørnens klør, vil redde meg fra denne filisterens hånd. Og Saul sa til David: Gå, og må Herren være med deg.
34 Men David sa til Saul: Din tjener har vært gjeter for sin fars sauer; og hvis en løve eller en bjørn kom og tok et lam fra flokken,
8 Og Saul kalte folket sammen for å dra i strid og gå ned til Ke'ila for å angripe David og hans menn.
11 Og Saul kastet spydet og sa: Jeg vil slå David fast i veggen. Men David unngikk ham to ganger.
12 Saul fryktet David, fordi Herren var med David og hadde forlatt Saul.
6 Saul fikk høre at David var blitt sett, og mennene som var med ham. Saul satt da i Gibea under treet på høyden, med spydet i hånden, og alle hans tjenere sto omkring ham.
1 David laget en sang til Herren med disse ordene, den dagen da Herren fridde ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd:
46 Saul holdt opp med å forfølge filisterne, og de dro hjem.
22 Da sa David: Her er kongens spyd! La en av de unge mennene komme over og hente det.
13 Saul sa til ham: Hvorfor har du lagt planer mot meg med Isais sønn, gitt ham mat og et sverd, og spurt Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og legge seg i bakhold, slik han gjør nå?