Klagesangene 4:17
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Our eyes{H5869} do yet fail{H3615} [in looking] for our vain{H1892} help:{H5833} In our watching{H6836} we have watched{H6822} for a nation{H1471} that could not save.{H3467}
As for us, our eyes{H5869} as yet failed{H3615}{(H8799)} for our vain{H1892} help{H5833}: in our watching{H6836} we have watched{H6822}{(H8765)} for a nation{H1471} that could not save{H3467}{(H8686)} us.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 De følger våre fotspor så vi ikke kan gå i gatene: vår ende er nær, våre dager er talt; for vår ende er kommet.
19 De som forfulgte oss var raskere enn ørner på himmelen, de jaget oss over fjellene, la bakhold for oss i ødemarken.
16 Kronen er tatt fra vårt hode: sorg er vår del, for vi har syndet.
17 Derfor er våre hjerter trette; for disse ting er våre øyne dunkle.
1 En sang av oppstigning. Til deg løfter jeg mine øyne, du som har din plass i himmelen.
2 Se! Som øynene til tjenere ser mot sine herrers hender, og som øynene til en tjenestepike ser mot sin frues hånd, slik ser våre øyne til Herren vår Gud, inntil han viser oss nåde.
3 Vis oss nåde, Herre, vis oss nåde, for alle mennesker ser ned på oss.
23 Sannelig, høydene og lyden av en hær på fjellene er et falskt håp: Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse.
24 Men Baal har tatt all vår fedres arbeid fra de tidligste dager; deres sauer og deres kveg, deres sønner og deres døtre.
12 Gi oss hjelp i vår nød; for det er ingen hjelp i mennesket.
12 Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ikke styrke til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.
11 Gi oss hjelp i vår nød, for det er ingen hjelp i mennesker.
9 Derfor er vår rettferdighet langt fra oss, og rettferdigheten når oss ikke: vi ser etter lys, men det er bare mørke; etter solens skinnende, men vår vei er i natten.
10 Vi går langs vår vei som blinde menn som famler etter veggen, som de uten øyne: vi snubler ved høylys dag som om det var kveld; vårt sted er i mørket som døde menn.
11 Vi lager lyder av sorg som bjørner, og triste lyder som duer: vi leter etter vår rett, men den er ikke der; etter frelse, men den er langt fra oss.
15 Vi så etter fred, men ingen godhet kom; og etter en tid med velvære, men det er bare stor frykt.
2 Herre, vær nådig mot oss; vi har ventet på din hjelp: vær vår styrke hver morgen, vår frelse i tider med trengsel.
17 Alt dette har kommet over oss, men fremdeles har vi husket deg; vi har ikke vært usanne mot ditt ord.
18 Våre hjerter har ikke vendt tilbake, og våre skritt har ikke blitt avledet fra din vei;
8 Tjenere hersker over oss, og ingen kan lose oss ut av deres hender.
123 Mine øyne er fortært av lengsel etter din frelse, og etter ordet om din rettferdighet.
19 Har du fullstendig gitt opp Juda? Er din sjel vendt bort fra Sion? Hvorfor har du gitt oss slag som ingen kan helbrede? Vi ventet på fred, men ingen gode ting kom; og på en tid med velstand, men det var bare stor frykt.
20 Vi er bevisste, Herre, på vår synd og forfedres misgjerning: vi har gjort ondt mot deg.
20 Våre sjeler venter på Herren; han er vår hjelp og vår frelser.
9 Vi ser ikke våre tegn: Det er ikke lenger noen profet, og ingen blant oss vet hvor lenge det vil vare.
42 De ropte, men det var ingen som kom dem til hjelp: selv til Herren, men han svarte dem ikke.
4 Vi betaler for en drikk vann, vi må kjøpe ved.
5 Våre angripere er på våre halser: utslitte av tretthet, har vi ingen ro.
82 Mine øyne er fulle av tretthet av å lete etter ditt ord, og sier, Når vil du gi meg trøst?
20 Kornhøsten er forbi, sommeren er slutt, og ingen frelse har kommet til oss.
14 Så Herren har holdt øye med denne ondskapen og latt den komme over oss: for Herren vår Gud er rettskaffen i alle sine gjerninger som han har gjort, og vi har ikke lyttet til hans røst.
18 La dem raskt utstøte klagerop for oss, slik at tårer flyter fra våre øyne til de er som strømmer av vann.
19 For en lyd av gråt stiger opp fra Sion, et rop, Hvordan er ødeleggelsen kommet over oss? Vi er overveldet av skam fordi vi har forlatt vårt land; han har sendt oss bort fra vårt hus.
9 Våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er tatt til fange på grunn av dette.
4 Vi blir sett ned på av våre naboer, vi blir latterliggjort og gjort narr av av dem rundt oss.
11 De har omringet våre skritt; deres øyne er festet på oss, for å tvinge oss til jorden;
8 Men mine øyne er vendt mot deg, Herre Gud: jeg setter min lit til deg; la ikke min sjel bli overgitt til døden.
15 Å, Israels Gud, rettferdigheten er din; vi er bare en liten gruppe som er spart fra døden, som i dag: se, vi står foran deg i vår synd; for ingen kan bli stående foran deg på grunn av dette.
16 Herrens ansikt har spredt dem i alle retninger; han bryr seg ikke lenger om dem: de respekterte ikke prestene, viste ingen ære for de eldre.
8 Du Israels håp, dets frelser i nøden, hvorfor er du som en fremmed i landet, som en reisende som setter opp telt for natten?
1 Herre, husk hva som har skjedd med oss: se vår skam.
7 Fra våre forfedres dager til denne dag har vi vært store syndere; og for våre synder er vi og våre konger og våre prester blitt overgitt i hendene til kongene i landene, til sverdet, fengsling, tap av eiendeler og skam, slik som det er i dag.
4 Da jeg så til høyre, var det ingen venn: jeg hadde ingen trygg plass; ingen brydde seg om min sjel.
6 Og de som bor ved havet vil på den dagen si: Se skjebnen til vårt håp, dem vi gikk til for hjelp og frelse fra kongen av Assyria: hva håp har vi da for frelse?
24 Nyheten om det har nådd våre ører; våre hender har blitt svake: vi er i trøbbel og smerte, som smerten til en kvinne i fødsel.
23 Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp! Kom til vår hjelp, gi oss ikke opp for alltid.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor gir du ingen tanke til vår nød og vår grusomme tilstand?
9 Men vi ba til Gud, og satte vakter mot dem dag og natt på grunn av dem.
20 Hvorfor har du glemt oss for alltid? Hvorfor har du vendt deg bort fra oss så lenge?
50 Før Herrens øye vender seg til meg, til han ser min nød fra himmelen.