1 Samuelsbok 30:4
Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Så David og folket som var med ham, løftet opp sine røster og gråt, til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
brøt David og folket som var med ham ut i gråt og gråt til de ikke hadde mer krefter igjen.
Da løftet David og folket som var med ham, stemmen og gråt, helt til de ikke klarte å gråte mer.
David og folket som var med ham, tok til å gråte høyt, helt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
Then David and the people who were with him lifted their voices and wept until they could weep no more because they had no strength left.
Da hevet David og de som var med ham sin røst og gråt, helt til de ikke lenger orket å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Da opløftede David og det Folk, som var hos ham, deres Røst og græd, indtil der var ikke Kraft i dem til at græde.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da løftet David og folket som var med ham, sine stemmer og gråt, til de ikke hadde mer krefter igjen til å gråte.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
Da hevet David og folket som var med ham røstene sine og gråt, til de ikke lenger orket å gråte.
Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.
Then David{H1732} and the people{H5971} that were with him lifted up{H5375} their voice{H6963} and wept,{H1058} until they had no more power{H3581} to weep.{H1058}
Then David{H1732} and the people{H5971} that were with him lifted up{H5375}{(H8799)} their voice{H6963} and wept{H1058}{(H8799)}, until they had no more power{H3581} to weep{H1058}{(H8800)}.
Dauid and the people that was with him lefte vp their voyce, and wepte so longe tyll they coulde wepe nomore.
Then Dauid and the people that was with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then Dauid & the people that were with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then David and the people that [were] with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
And David lifteth up -- and the people who `are' with him -- their voice and weep, till that they have no power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him gave themselves up to weeping till they were able to go on weeping no longer.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the men who were with him wept loudly until they could weep no more.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Da David og hans menn kom til Siklag på den tredje dagen, hadde amalekittene gjort et angrep i sør, og på Siklag, og de hadde slått Siklag og brent den med ild.
2 De hadde tatt kvinnene til fange, både små og store, men de drepte ingen, bare førte dem bort og dro sin vei.
3 Da David og hans menn kom til byen, se, den var brent med ild, og deres hustruer, sønner og døtre var tatt til fange.
30 David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
4 Så kom budene til Sauls Gibea, og talte disse ordene for folkets ører; og hele folket løftet opp sin røst og gråt.
5 Davids to hustruer var tatt til fange, Ahinoam fra Jisre'el og Abiga'il, kona til Nabal fra Karmel.
6 David var svært engstelig, for folket talte om å steine ham, fordi sjelen til alle folket var bedrøvet, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
11 Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det samme gjorde alle mennene som var med ham.
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
36 Det skjedde, så snart han var ferdig med å snakke, at se, kongens sønner kom, og løftet opp stemmen sin, og gråt; og kongen gråt også, og alle hans tjenere gråt veldig.
37 Men Absalom flyktet, og dro til Talmai, sønn av Ammihur, kongen av Gesjur. [David] sørget for sin sønn hver dag.
31 David sa til Joab og til alle folket som var med ham: «Riv klærne deres, ta på dere sekkestrie, og sørg for Abner.» Kong David fulgte båren.
32 De begravde Abner i Hebron, og kongen hevet sin røst og gråt ved Abners grav, og alt folket gråt.
1 Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2 Seieren den dagen ble til sørg for hele folket; for folket hørte den dagen at kongen sørget over sin sønn.
3 Folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som er skamfull går stille bort når de flykter i kamp.
4 Kongen dekket ansiktet sitt, og kongen ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
5 Joab kom inn i huset til kongen og sa: Du har i dag vanæret alle dine tjenere, som i dag har reddet ditt liv, og livet til dine sønner og dine døtre, og livet til dine koner og dine medhustruer;
16 Det skjedde da David hadde talt disse ordene til Saul, at Saul sa: Er dette din stemme, min sønn David? Saul løftet opp sin røst og gråt.
2 Folket kom til Betel og satt der til kvelden for Guds åsyn og løftet sine stemmer og gråt sårt.
21 Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært så utmattet at de ikke kunne følge David, og som de også hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham; da David kom nær folket, hilste han på dem.
22 Der svarte alle de onde og uærlige mennene blant dem som hadde gått med David og sa: Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har reddet, uten til hver mann sin kone og sine barn, slik at de kan ta dem med og dra.
23 Da sa David: Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det Herren har gitt oss, han som har bevart oss, og gitt skaren som kom imot oss i vår hånd.
17 David slo dem fra skumringen til kvelden neste dag, og ingen unnslapp, bortsett fra fire hundre unge menn som red på kameler og flyktet.
18 David reddet alt det amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer reddet David.
19 Det manglet ingenting, verken stort eller smått, verken sønner eller døtre, heller ikke byttet eller noe som de hadde tatt fra dem: David førte alt tilbake.
23 Hele landet gråt med høy røst, og hele folket dro forbi: også kongen selv dro forbi bekken Kidron, og hele folket dro forbi mot veien til ørkenen.
34 Hendene dine var ikke bundet, føttene dine var ikke satt i lenker. Som man faller for lovløse menn, slik falt du.» Og alt folket gråt igjen over ham.
13 David sa til sine menn: Bind hver mann sitt sverd. De bandt hver mann sitt sverd, og David bandt også sitt sverd. Omkring fire hundre menn fulgte etter David, mens to hundre ble igjen ved lasten.
9 David slo landet, og lot verken mann eller kvinne være i live, og han tok med seg sauene, oksene, eslene, kamelene og klærne; så vendte han tilbake og kom til Akisj.
16 Hennes mann fulgte henne, gråtende på veien til Bahurim. Da sa Abner til ham: «Gå tilbake!» Og han gikk tilbake.
13 En budbringer kom til David og sa: Israels menn har gitt sitt hjerte til Absalom.
14 David sa til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: Reis opp, la oss flykte! Ellers skal ingen av oss unnslippe fra Absalom. Skynd dere å dra, for at han ikke skal komme raskt over oss og føre ondskap over oss, og slå byen med sverd.
30 Det skjedde mens de var på vei, at nyheten kom til David: Absalom har drept alle kongens sønner, og det er ikke en av dem igjen.
31 Da reiste kongen seg, rev i stykker klærne sine, og la seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring ham med revne klær.
10 Men David forfulgte med fire hundre menn, for to hundre ble igjen, de var så utmattet at de ikke kunne krysse bekken Besor.
3 David tok med seg sine menn, hver med sin familie, og de bosatte seg i Hebrons byer.
26 Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin ektemann.
4 David sa til ham: Hvordan gikk det? Fortell meg, vær så snill. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, sønnen hans, er også døde.
33 Kongen ble sterkt beveget, gikk opp i kammeret over porten og gråt; og mens han gikk, sa han: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!
4 Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
17 David klaget med denne sørgesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
41 Når gutten var gått, stod David opp fra et sted mot sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger: og de kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt mest.
4 Da Herrens engel talte disse ordene til hele Israels folk, ropte folket høyt og gråt.
31 Han førte utfolket som var der, og satte dem til å bruke sager, jernharver og jernøkser, og fikk dem til å arbeide ved mursteinsovnen. Slik gjorde han med alle Ammons barns byer. Så vendte David og hele folket tilbake til Jerusalem.
1 David dro derfor bort derfra, og rømte til hulen ved Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus hørte det, kom de ned dit til ham.
18 og la dem skynde seg og stemme i klage for oss, så våre øyne strømmer over av tårer, og våre øyelokk flommer av vann.
3 David kom til sitt hus i Jerusalem. Der tok kongen de ti kvinnene som var hans medhustruer, som han hadde latt være igjen for å ta hånd om huset, og satte dem i forvaring. Han sørget for dem, men hadde ikke omgang med dem. Slik levde de innesperret til sin dødsdag, som enker.
14 David ropte til folket og til Abner, sønn av Ner, og sa: Svarer du ikke, Abner? Da svarte Abner og sa: Hvem er du som roper til kongen?