2 Samuelsbok 12:21
Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
Da sa tjenestene hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live; men da barnet var dødt, steg du opp og spiste.
Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.
Tjenerne spurte ham: 'Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, står du opp og spiser.'
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da spurte hans tjenere: «Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da det døde, reiste du deg og spiste.»
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet var i live, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.»
His attendants asked him, 'Why are you acting this way? While the child was alive, you fasted and wept, but now that the child is dead, you get up and eat!'
Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
Da sagde hans Tjenere til ham: Hvad er det for en Ting, som du haver gjort? du fastede og græd for Barnet, da det levede, men da Barnet er dødt, staaer du op og æder Brød.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
David's tjenere sa til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.
His servants said to him, What is this you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child died, you arose and ate.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
Da sa hans tjenere til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, reiste du deg og spiste brød.
Tjenerne hans spurte: Hvorfor oppfører du deg slik? Mens barnet levde sørget du og fastet; men nå som det er dødt, står du opp og spiser.
Then sayde his seruauntes vnto him: What maner of thinge is this that thou doest? Whan the childe was alyue, thou fastedst and weptest: but now that it is deed, thou stodest up and eatest?
Then saide his seruants vnto him, What thing is this, that thou hast done? Thou diddest fast and weepe for the childe while it was aliue, but when the childe was dead, thou diddest rise vp, and eate meate.
Then said his seruauntes vnto him: What thing is this that thou hast done? Thou diddest fast & weepe for the childe while it was alyue, & assoone as it was dead, thou diddest ryse vp & eate meate.
Then said his servants unto him, What thing [is] this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, [while it was] alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
And his servants say unto him, `What `is' this thing thou hast done? because of the living lad thou hast fasted and dost weep, and when the lad is dead thou hast risen and dost eat bread.'
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then his servants said to him, Why have you been acting in this way? you were weeping and going without food while the child was still living; but when the child was dead, you got up and had a meal.
Then his servants said to him, "What is this that you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child was dead, you rose up and ate bread."
His servants said to him,“What is this that you have done? While the child was still alive, you fasted and wept. Once the child was dead you got up and ate food!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Men fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender stor anledning til å spotte, skal barnet som er født til deg, sannelig dø.»
15Natan dro deretter hjem. Herren slo det barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.
16David ba derfor til Gud for barnet; han fastet og lå natten igjennom på jorden.
17De eldste i hans hus reiste seg og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke; heller ikke spiste han brød med dem.
18På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
19Men da David så at hans tjenere hvisket til hverandre, forstod han at barnet var dødt. David sa til sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg og salvet seg, skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Deretter kom han til sitt hus, og da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.
22Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
23Men nå er det dødt, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det kommer ikke tilbake til meg.»
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det samme gjorde alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
31Da reiste kongen seg, rev i stykker klærne sine, og la seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring ham med revne klær.
36Det skjedde, så snart han var ferdig med å snakke, at se, kongens sønner kom, og løftet opp stemmen sin, og gråt; og kongen gråt også, og alle hans tjenere gråt veldig.
28For hele min fars hus var bare døde menn foran min herre kongen; og likevel satte du din tjener blant de som fikk spise ved ditt eget bord. Hvilken rett har jeg da til å rope mer til kongen?
20Hun sto opp ved midnatt og tok min sønn fra min side mens din tjenerinne sov, og la ham ved sin barm og la sitt døde barn på min barm.
21Da jeg sto opp om morgenen for å gi mitt barn bryst, se, da var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, da var det ikke min sønn, som jeg hadde født."
22Nå må du også lytte til din tjenestekvinnes røst, og la meg gi deg et stykke brød å spise, så du kan få styrke til å fortsette veien.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men hans tjenere, sammen med kvinnen, nødde ham, så han hørte på deres stemme. Da reiste han seg opp fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg å slakte den. Hun tok mel og knadde det, og hun bakte usyret brød av det.
25Hun satte det foran Saul og hans tjenere, og de spiste. Deretter sto de opp og dro bort den natten.
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine var ikke satt i lenker. Som man faller for lovløse menn, slik falt du.» Og alt folket gråt igjen over ham.
35Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
21Han ropte til gudsmannen som kom fra Juda og sa: Så sier Herren: Fordi du har vært ulydig mot Herrens ord og ikke holdt det bud du fikk av Herren din Gud,
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet som han hadde sagt til deg: Du skal ikke spise brød eller drikke vann, skal ikke din kropp komme til dine fedres grav.
12De ga ham også et stykke fiken-kake og to klaser rosiner. Etter at han hadde spist, kom ånden tilbake til ham, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
28Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham, og jeg sa til henne neste dag: Gi din sønn, så vi kan spise ham; men hun har gjemt bort sin sønn.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i voldsom vrede, og spiste ikke mat den andre dagen i måneden; for han sørget over David, fordi hans far hadde handlet skammelig mot ham.
21Han vendte tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem, kokte kjøttet med redskapene til oksene, og ga det til folket, og de spiste. Så sto han opp, fulgte Elia og tjente ham.
31David sa til Joab og til alle folket som var med ham: «Riv klærne deres, ta på dere sekkestrie, og sørg for Abner.» Kong David fulgte båren.
26Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin ektemann.
27Da sørgetiden var forbi, sendte David bud og hentet henne hjem til sitt hus, og hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
1Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
17Sukk, men ikke høyt, hold ingen sørg for de døde; bind turbanen på deg, ta på deg skoene, dekk ikke leppene, og spis ikke brød fra folket.
14Jeg oppførte meg som om det var min venn eller bror. Jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
5Da kom hans kone, Jesabel, til ham og spurte: «Hvorfor er du så trist, siden du ikke vil spise?»
2Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne, vær så snill, oppfør deg som en sørgende, og kle deg i sørgeklær, og ikke salv deg med olje, men vær som en kvinne som lenge har sørget over en død.
20Da han hadde tatt ham og brakt ham til hans mor, satt han på hennes fang til middagstid, og så døde han.
30David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
3Men han sa til dem: "Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, og de som var med ham;
17David klaget med denne sørgesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
12tok alle de tapre mennene deres, bort kroppen av Saul og kroppene til hans sønner, brakte dem til Jabesh og begravde deres bein under eiken i Jabesh, og fastet i syv dager.
33Kongen ble sterkt beveget, gikk opp i kammeret over porten og gråt; og mens han gikk, sa han: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!
34Da han kom inn, spiste og drakk han, så sa han: Se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.
5Joab kom inn i huset til kongen og sa: Du har i dag vanæret alle dine tjenere, som i dag har reddet ditt liv, og livet til dine sønner og dine døtre, og livet til dine koner og dine medhustruer;
12Stå derfor opp, gå til ditt hus; når føttene dine går inn i byen, skal barnet dø.
16Det skjedde da David hadde talt disse ordene til Saul, at Saul sa: Er dette din stemme, min sønn David? Saul løftet opp sin røst og gråt.
4Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.