Salmene 35:14
Jeg oppførte meg som om det var min venn eller bror. Jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
Jeg oppførte meg som om det var min venn eller bror. Jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg dypt, som en som sørger over sin mor.
Som for en venn, som for en bror, vandret jeg omkring; som en som sørger over sin mor, gikk jeg bøyd i sørgedrakt.
Som for en venn, som for en bror, gikk jeg omkring; som når en sørger over sin mor, gikk jeg bøyd og dyster.
Jeg vandret som om de var min venn eller bror, jeg knelte i dyp sorg som den som sørger over sin mor.
Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg sørget som en som sørger over sin mor, i dyp sorg.
Jeg opptrådte som om han hadde vært min venn eller bror: jeg bøyde meg dypt ned, som en som sørger over sin mor.
Jeg bar meg som om de var min venn eller bror, jeg sørget som en som sørger over sin mor.
Jeg bar meg som for en venn eller bror; jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg ned i sorg som en som sørger over sin mor.
Jeg handlet som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg tungt, som den som sørger over sin mor.
Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg ned i sorg som en som sørger over sin mor.
Jeg gikk omkring som om for en venn eller bror, som en som sørger over sin mor, mørkt bøyde jeg meg.
I behaved as if they were my friend or brother; I mourned as one mourning for a mother, bowed down in sorrow.
Jeg gikk omkring som om det gjaldt min venn eller min bror. Jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
Jeg omgikkes (med ham), som han havde været min Ven og Broder; jeg gik i Sørgeklæder (og var) nedbøiet som En, der sørger over (sin) Moder.
I behaved myself as though he had been my friend or brother: I bowed down heavily, as one that mourneth for his mother.
Jeg oppførte meg som om han hadde vært min venn eller bror; jeg bøyde meg i sorg, som en som sørger over sin mor.
I behaved myself as though he had been my friend or brother; I bowed down heavily, as one who mourns for his mother.
I behaved myself as though he had been my friend or brother: I bowed down heavily, as one that mourneth for his mother.
Som om det var en venn, som om det var min bror, vandrer jeg omkring, som en som sørger over sin mor, går jeg bøyd i sorg.
Jeg oppførte meg som om de var min venn eller bror; jeg sørget som om jeg sørget over min mor.
Min oppførsel var som om det hadde vært min venn eller min bror: jeg var lut i sorg som en morløs.
I behaved{H1980} myself as though it had been my friend{H7453} or my brother:{H251} I bowed down{H7817} mourning,{H6937} as one that bewaileth{H57} his mother.{H517}
I behaved{H1980}{(H8694)} myself as though he had been my friend{H7453} or brother{H251}: I bowed down{H7817}{H8804)} heavily{H6937}{H8802)}, as one that mourneth{H57} for his mother{H517}.
I behaued myself as though it had bene my frende or my brother, I wete heuely, as one yt mourneth for his mother.
I behaued my selfe as to my friend, or as to my brother: I humbled my selfe, mourning as one that bewaileth his mother.
I kept them company whersoeuer they went, as though they had ben my frende or brother: I went heauyly, as one that mourned for his mother.
I behaved myself as though [he had been] my friend [or] brother: I bowed down heavily, as one that mourneth [for his] mother.
As `if' a friend, as `if' my brother, I walked habitually, As a mourner for a mother, Mourning I have bowed down.
I behaved myself as though it had been my friend or my brother: I bowed down mourning, as one that bewaileth his mother.
I behaved myself as though it had been my friend or my brother: I bowed down mourning, as one that bewaileth his mother.
My behaviour was as if it had been my friend or my brother: I was bent low in grief like one whose mother is dead.
I behaved myself as though it had been my friend or my brother. I bowed down mourning, as one who mourns his mother.
I mourned for them as I would for a friend or my brother. I bowed down in sorrow as if I were mourning for my mother.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13 Men for min del, da de var syke, var min kledning sekkestrie. Jeg plaget min sjel med faste. Min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
15 Men i min nød gledet de seg, og samlet seg mot meg. Angripere samlet seg mot meg, uten at jeg visste det. De rev i meg uten opphør.
6 Jeg er full av smerte og bøyd ned; jeg sørger dagen lang.
25 Gråt jeg ikke for den som var i nød? Var ikke min sjel bedrøvet over de fattige?
27 Mitt hjerte er urolig, og hviler ikke. Dager med lidelse har kommet over meg.
28 Jeg går i sorg uten sol. Jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
12 For det var ikke en fiende som hånte meg, da kunne jeg ha båret det. Det var heller ikke han som hatet meg som reiste seg mot meg, da ville jeg ha gjemt meg fra ham.
15 Jeg har sydd sekkestrie på huden min og trykket hornet mitt i støvet.
16 Mitt ansikt er rødt av gråt. Mørket ligger på mine øyelokk.
20 Se, Herre; for jeg er i nød; min sjel er urolig; Mitt hjerte vender seg i meg; for jeg har gjort alvorlig opprør: Utenfor tar sverdet liv, hjemme er det som død.
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen til å trøste meg; Alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over at du har gjort det: Du skal bringe dagen som du har forkynt, og de skal bli som meg.
22 La all deres ondskap komme foran deg; Gjør mot dem, som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser: For mine sukk er mange, og mitt hjerte er svakt.
20 Mine venner spotter meg. Mine øyne strømmer over med tårer til Gud,
12 Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se, og undersøk om det finnes en sorg som min sorg, som er kommet over meg, Med hvilken Herren har gjort meg nød i sin brennende vrede.
14 Som en svale eller en trane kvedet jeg, jeg sukket som en due; mine øyne svek av å se oppover: Herre, jeg er undertrykt, vær min borgen.
15 Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
10 Når jeg gråt og fastet, ble det til hån for meg.
11 Når jeg kledde meg i sekkestrie, ble jeg et ordtak blant dem.
20 Hån har brutt mitt hjerte, jeg er full av sorg. Jeg lette etter noen til å vise medfølelse, men fant ingen; for trøstere, men fant ingen.
19 Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
18 Å, at jeg kunne trøste meg mot sorg! hjertet mitt er svakt i meg.
11 På grunn av alle mine fiender har jeg blitt helt foraktet av mine naboer, en frykt for mine kjente. De som ser meg på gaten, flykter fra meg.
14 "Den som er nær ved å miste motet, bør vennlighet bli vist av sin venn; selv til den som har forlatt frykten for Den Allmektige.
19 Alle mine nære venner avskyr meg. De jeg elsket, har vendt seg mot meg.
16 For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
17 For jeg er nær ved å falle, og min smerte er stadig foran meg.
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
3 For jeg var en sønn hos min far, øm og den eneste foran min mor.
13 "Han har ført mine brødre langt fra meg. Mine bekjente er helt fremmede for meg.
14 Mine slektninger har gått bort. Mine nære venner har glemt meg.
9 For jeg har spist aske som brød, og blandet min drikke med tårer.
2 Sannelig, jeg har roet og stillet min sjel, Som et barn som er avvent hos sin mor, Som et avvent barn er min sjel i meg.
8 Sørg som en jomfru i sekkestrie over hennes ungdoms mann!
25 Jeg valgte deres vei, og satt som overhode. Jeg levde som en konge i hæren, som en som trøster de sørgende."
22 Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
14 Jeg er tømt ut som vann. Alle mine ben er fra hverandre. Mitt hjerte er som voks; det smelter i meg.
21 Mitt hjerte var sorgrfullt, og jeg var bitter i sinnet.
11 Mine elskede og mine venner holder seg borte fra min plage, mine nærmeste står langt fra meg.
20 Min sjel husker dem fortsatt, og bøyer seg ned i meg.
18 (For fra min ungdom vokste han opp med meg som med en far, Og jeg har ledet henne fra min mors skjød);
7 Mitt øye er også blitt svakt av sorg. Alle mine lemmer er som en skygge.
31 Derfor har min harpe blitt til sorg, og min fløyte til de som gråter.
6 Selv om jeg taler, letter ikke min sorg. Selv om jeg tier, hva hjelper det meg?
13 Så satt de på jorden med ham i syv dager og syv netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans sorg var meget stor.
12 "Hør min bønn, Herre, og vend ditt øre til mitt rop. Vær ikke taus ved mine tårer. For jeg er en fremmed hos deg, en utlending, slik alle mine fedre var.
16 Vend deg til meg og vær nådig mot meg, for jeg er ensom og lidende.
10 Ve meg, mor, at du har født meg til en stridens mann og en trettefører for hele jorden! Jeg har ikke lånt ut, og ingen har lånt meg; likevel forbanner alle meg.
2 Jeg var stum med taushet. Jeg beholdt min fred, til og med fra det gode. Min sorg ble opprørt.
4 Derfor blir min ånd nedslått i meg. Mitt hjerte innen i meg er øde.
1 Å, var du som min bror, som har diet ved min mors bryst! Om jeg fant deg ute, ville jeg kysse deg, og ingen ville se ned på meg.