Jeremia 10:19
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
Woe to me because of my brokenness! My wound is incurable. Yet I said, 'This is my suffering, and I must endure it.'
Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
Vee mig for min Forstyrrelse! mit Saar er (meget) svagt; men jeg, jeg sagde: Visseligen, denne er en Sygdom, og jeg maa bære den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
Woe{H188} is me because of my hurt!{H7667} my wound{H4347} is grievous:{H2470} but I said,{H559} Truly{H389} this is [my] grief,{H2483} and I must bear{H5375} it.
Woe{H188} is me for my hurt{H7667}! my wound{H4347} is grievous{H2470}{(H8737)}: but I said{H559}{(H8804)}, Truly{H389} this is a grief{H2483}, and I must bear{H5375}{(H8799)} it.
Alas, how am I hurte? Alas, how panefull are my scourges vnto me? For I cosidre this sorow by my self, & I must suffre it,
Wo is me for my destruction, and my grieuous plague: but I thought, Yet it is my sorow, and I will beare it.
Alas howe am I hurt? alas howe paynefull are my scourges vnto me? for I consider this sorowe by my selfe, and I must suffer it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this [is] a grief, and I must bear it.
Wo to me for my breaking, Grievious hath been my smiting, And I said, Only, this `is' my sickness, and I bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is `my' grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Sorrow is mine for I am wounded! my wound may not be made well; and I said, Cruel is my disease, I may not be free from it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
And I cried out,“We are doomed! Our wound is severe! We once thought,‘This is only an illness. And we will be able to bear it!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 Du har sagt: Ve meg nå! for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min stønnen og finner ingen hvile.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er brukket: mine barn har forlatt meg, og de er borte: det er ingen som kan sette opp mitt telt lenger, og spenne mine forheng.
11 Alle hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine skjønne ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og gi akt; for jeg er blitt foraktet.
12 Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se, og undersøk om det finnes en sorg som min sorg, som er kommet over meg, Med hvilken Herren har gjort meg nød i sin brennende vrede.
13 Fra det høye har han sendt ild i mine ben, og den hersker over dem; Han har lagt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake: Han har gjort meg øde og kraftløs hele dagen.
14 Båndet av mine overtredelser er bundet av hans hånd; De er knyttet sammen, de kommer opp på min nakke; han har gjort min styrke svak: Herren har gitt meg i deres hender, mot hvem jeg ikke er i stand til å stå.
5 Ve meg, at jeg bor i Mesjek, og at jeg lever blant Kedars telt!
12 For så sier Herren: Din skade er uhelbredelig, og ditt sår er alvorlig.
21 For såret til mitt folks datter er jeg såret: jeg sørger; forferdelse har tatt grep om meg.
20 Se, Herre; for jeg er i nød; min sjel er urolig; Mitt hjerte vender seg i meg; for jeg har gjort alvorlig opprør: Utenfor tar sverdet liv, hjemme er det som død.
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen til å trøste meg; Alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over at du har gjort det: Du skal bringe dagen som du har forkynt, og de skal bli som meg.
18 For slik sier Herren: Se, jeg skal slynge ut innbyggerne av landet nå, og vil gjøre dem fortvilet, så de skal føle det.
10 Ve meg, mor, at du har født meg til en stridens mann og en trettefører for hele jorden! Jeg har ikke lånt ut, og ingen har lånt meg; likevel forbanner alle meg.
8 Derfor vil jeg sørge og klage; jeg vil gå avkledd og naken; jeg vil hyle som sjakaler, og jamre som strutser.
9 For hennes sår er uhelbredelige; det har kommet like til Juda. Det når min folks port, like til Jerusalem.
18 Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, som vann som svikter?
4 Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
18 Å, at jeg kunne trøste meg mot sorg! hjertet mitt er svakt i meg.
6 Jeg er full av smerte og bøyd ned; jeg sørger dagen lang.
3 Derfor er mine hofter fylt med smerte; kramper har grepet meg, som smertene til en kvinne i fødsel: Jeg har så vondt at jeg ikke kan høre; jeg er så forferdet at jeg ikke kan se.
15 Hvorfor roper du på grunn av din skade? Din smerte er uhelbredelig: for din store ondskaps skyld, fordi dine synder var mange, har jeg gjort disse tingene mot deg.
17 For jeg er nær ved å falle, og min smerte er stadig foran meg.
9 Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød. Mitt øye, min sjel og min kropp tæres bort i sorg.
10 For mitt liv svinner bort i sorg, mine år i sukk. Min kraft svikter på grunn av min skyld, mine ben tæres bort.
16 For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
19 Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss for at det ikke er noen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men intet godt kom; og på en tid for helbredelse, men se, bare uro!
1 Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
17 Du skal si dette ord til dem: La mine øyne flomme med tårer dag og natt, uten stopp; for jomfruen, min folkedatter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
15 Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
20 Hån har brutt mitt hjerte, jeg er full av sorg. Jeg lette etter noen til å vise medfølelse, men fant ingen; for trøstere, men fant ingen.
8 For så ofte jeg taler, må jeg rope; jeg roper om vold og ødeleggelse! Fordi Herrens ord har blitt til en spott for meg, og til hån hele dagen.
1 Elendighet er min lodd! Jeg er som den som samler sommerfrukten, som etterrensk i vingården: Det finnes ingen drueklase å spise. Min sjel lengter etter de tidlige fiken.
18 Dine veier og dine gjerninger har ført disse tingene over deg; det er din ondskap, for den er bitter, for den rekker til ditt hjerte.
19 Min smerte, min smerte! Jeg er i smerte i mitt hjerte; mitt hjerte skjelver i meg, jeg kan ikke være stille, for du har hørt, Å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
20 Ødeleggelse på ødeleggelse ropes ut; for hele landet er lagt øde: plutselig er mine telt ødelagt, og mine gardiner på et øyeblikk.
18 Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans bud: Hør, alle folk, og se min sorg: Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
19 For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.
17 For han knuser meg med storm; formerer mine sår uten grunn.
6 Til tross for min rett, blir jeg regnet som en løgner; Min sår er uhelbredelig, selv om jeg er uten ulydighet.'
2 «Selv i dag er min klage trassig. Hans hånd er tung til tross for min jammer.
19 Husk min lidelse og min elendighet, malurten og gallen.
1 Å, om mitt hode var fylt med vann, og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
19 Disse to ting har hendt deg. Hvem skal klage over deg? Ødeleggelse og ruin, og sult og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
22 for jeg er fattig og i nød. Mitt hjerte er såret inne i meg.
11 Han har vendt mine veier til side og revet meg i stykker; han har gjort meg øde.
10 Han bredte den ut foran meg, og den var skrevet på både innsiden og utsiden, og der var skrevet klager, sukk og ve.
21 Mitt hjerte var sorgrfullt, og jeg var bitter i sinnet.
8 Sørg som en jomfru i sekkestrie over hennes ungdoms mann!
15 Hvis jeg er ugudelig, ve meg. Hvis jeg er rettferdig, vil jeg likevel ikke løfte hodet, fylt med skam og bevisst på min elendighet.
10 Fjern din svøpe fra meg. Jeg er overveldet av slaget fra din hånd.